30 år i 22 fot

Jeg kom seilende fra Trinidad og kastet anker utenfor Grenadas hovedstad, St. George’s. Det lå en del andre seilbåter for anker i bukten, pluss en bitteliten, blå og litt loslitt båt. En antydning større enn en seiljolle, men ikke mye. Om bord traff jeg den 64 år gamle engelskmannen Nicolas Koffman, eller «Nic» som han er kjent som blant venner. Jeg trodde han brukte den lille båten til lokal seiling langs kysten, men det skulle vise seg at jeg tok grundig feil.

For 35 år siden solgte Nic huset sitt i Syd-England og kjøpte seg denne lille seilbåten. Pengene fra hussalget har han levd på siden. Båten ble bygd i Sussex i 1970, den er 22 fot lang og veier tre tonn. Akkurat det Nic mente han trengte for å komme seg vekk fra «that island with all the unfriendly people» – som han kaller England.

Han hadde den gangen ingen kvinner i livet sitt som fortjente å få en båt oppkalt etter seg, så den fikk i all enkelthet navn etter stedet den var bygd – og båttypen: Mc Wester Rowan. Dermed kunne Nic legge England bak seg og seile ut over Den engelske kanal i «S/W Sussex Rowan». Fabrikken som bygde denne båttypen er for lengst nedlagt, men ifølge Nic er denne typen båt noe av det beste og tryggeste man kan ferdes i på havet.

10 år på Tonga

I ensom majestet seilte han til Kanariøyene og videre over til Karibia i 1987. Der drev han øyhopping i noen år, frem til 1991, hvoretter han stakk gjennom Panamakanalen og la ut på det store Stillehavet. Han fikk sin andel av røft vær og han hadde lite plass til proviant, så han levde stort sett på fisk og regnvann underveis. Men han kom seg helskinnet frem til Tonga, hvor han ble i nesten 10 år.

«Hyggelige folk» var hans enkle karakteristikk og forklaring på hvorfor han ble så lenge.

Etter så mange år alene i en bitteliten båt var det naturlig å spørre om han hadde vært utsatt for noen uhell eller større problemer.

– Nei, i grunnen har jeg vært spart for det. Bortsett fra at båten har sunket et par ganger. Mange synes at den er for liten til å legge ut på de helt store krysningene og at det er uforsvarlig at jeg seiler alene, men for meg er båten akkurat passe stor. Jeg hadde faktisk en stor båt for mange år siden, før jeg forlot England, men jeg har funnet ut at jeg ikke trenger så mye plass. Jeg liker best å ha alt innen rekkevidde, sier han.

Den store båten var hele 33 fot.

Alt innen rekkevidde

Når Nic sitter i køya på babord side, kan han lett rekke frem til byssa og matskapet og oppvaskkummen på styrbord side – og den helt nødvendige reiseradioen han har hengende oppunder dekk. Og da er det ikke mer å rekke til i det lille rommet som utgjør Nics verden.

Jeg måtte komme tilbake til uttalelsen om at han ikke hadde hatt noen uhell…. Han hadde bare sunket et par ganger! Jeg vil tro at de fleste vil se på det å synke som et slags uhell?

Nic forklarte med typisk engelsk, stoisk ro at første gang lå båten ved en brygge, så det var ikke noe å snakke om. Andre gang hadde han kurs for Hawaii, men før han kom helt frem, gikk han på et skjær og båten sank. Heldigvis var det en fiskebåt som så hendelsen, og kom til unnsetning. Nic satt i jolla med ankeret fast på skjæret og seilbåten lå på bunnen, men det var ikke dypere enn at han kunne se den. Så han klemte all luft ut av gummijolla og et par store fendere han fikk låne av fiskerne, deretter dykket han ned og dyttet disse inn i båten, dykket ned igjen med en luftslange fra kompressoren i fiskebåten – og slik fikk han hevet sin elskede «Sussex Rowan» og kom seg til Hawaii.

Giftet seg

Det var et romantisk sted. Såpass romantisk ble det for Nic at han faktisk gikk bort og giftet seg! Men som han sa: «She was American, so it only lasted one year.»

– Hva slags motor sitter i båten, spør jeg.

– Motor? svarer Nic.

– Jeg har ikke noen motor. Dette er en seilbåt. Jeg kjøpte en liten jolle med en 10 HK påhengsmotor på Tonga, og den har jeg ennå.

– Hvor stor vanntank har du, da?

– Jeg har ingen fast tank, og jeg har aldri hentet meg vann på land, var svaret.

– Alt jeg trenger av ferskvann samler jeg opp med solseilet. Derfra går en slange ned i bøtta, og når bøtta er full, har jeg et par plasttanker jeg dytter under køya. Nei, vann… Det har aldri vært noe problem. All vask, enten det er meg, klær eller båten, det foregår med saltvann.

I 2004 befant han seg i Australia. Derfra hadde han en «frisk seilas» til Cape Town i Sør-Afrika og videre opp østkysten til Rich Bay nord for Durban. Her var det også hyggelige folk – så han ble der et års tid. Med sine kapteinpapirer kunne han ta småjobber hvis han syntes han trengte litt ekstra penger, men utferdstrangen var fremdeles sterk og nå var han altså i Karibia igjen, på sin runde nummer to rundt jorden.

På mitt spørsmål om han hadde noen spesielle mål i livet, svarte han lakonisk:

– The sea and this boat is my home. I just want to sail around, hang around and enjoy life in my own peace…