Postkort fra «Dus»:

Ny episode: Fra ørkenen på Anholt til hjerte av Danmark

I denne episoden av Postkort fra «Dus» følger vi ferden fra Anholt og vestover til Grenaa. Vi ser ørken og fjell på Anholt, før vi krysser over til litt tamme Grenaa. Kan det bare gå nedover herfra? 

Bror Sonne: Journalist i Båtmagasinet og SEILmagasinet siden 2022. B.A. (Hons) fra University of the Arts London i 2022 – Photojournalism & Documentary Photography. Tidligere erfaring som seiltrener i KNS, båtmegler i Aker Yachts, medarbeider i BestMarin Oslo. Har blant annet seilt tur-retur Karibien som 19-åring i en 32 fots Malö 40h, og fra Alta til Grønland, samt regatta i 11 MOD. Første båt: Startet båtlivet i en Maxi 77, som ble kjøpt med fire andre kamerater for konfirmasjonspenger. Favorittbåt: Cormate SU 27. «Jeg vil være båtfolkets venn, men og geleide de som er på vei til å bli båtfolk»
Bror Sonne Journalist
Publisert
de
es
fi
fr
en
sv

Les tekst fra postkortene som samsvarer med denne tiden av reisen. Disse ble publisert løpende underveis: 

Uten mobildata

Jeg gikk tom for mobildata og fikk vite at siden jeg er i EU ikke kunne fylle på mer. Dermed måtte jeg vente til en ny periode startet. Det ga meg 48 timer uten mobildata. En gave til tilstedeværelsen. Frem kom papirkart over Danmark jeg har plukket opp og papirkart over øyen. Jeg fant fort ut av at det å prate med seilere over et papirkart er genialt. Og før det tyske paret ved siden av meg kastet loss i morges ga de meg en haug med tips. Tips om deres “cruising grounds”, hovedsaklig områdene sør og nords for storebælt. Det kan virke som at jeg blir dratt i retning Aarhus, Samsø og den veien, ikke veien gjennom sundet til Bornholm. Dessuten, Grenaa er nærmeste havn til Anholt, og i de lette vindene som er nå gir det mening å gjøre kortere etapper. Så neste stopp blir nok Grenaa, deretter utforske øyne nord for storebælrt. Alt dette kom altså ut av en prat over et papirkart. 

Albin-gjengen

I det tyskerne dro kom det en mann bort til den tomme plassen. Naboene og jeg skjønte fort at han tilhørte en 50 fots cabincruiser, og var raske til å vinke inn en Albin Scampi med et ungt dansk par som så tvilende ut litt utenfor. De kuppet plassen før han, og igjen gikk praten. Nå med unge dansker i Albin! Det viste seg at vi i små eldre båter deler mange av de samme erfaringene, spesielt i møte med eldre i nyere og større båter. 

Etter en avslappet første dag måtte jeg nå se øyen, og sykkel ble leid. Og det ble en kul sykkel, typisk dansk med oppreist stilling og behagelig sete. Det er ikke så mange veier på Anholt, men på noen timers tid har du mer eller mindre sett det hele, med unntak av ørkenen, som må vandres til fots. Det får bli en annen gang. Godbiten om du tar den 18 kilometer lange ørkenrunden (i dyp sand!) Er at du kommer til et selreservat på nordøstsiden av øya. Det er det eneste stedet i Danmark de forekommer på denne måten. Men turen er hardere enn en kanskje skulle tro, har jeg hørt av de som har gjort den. 

I stedet skulle jeg utforske alt jeg kunne med sykkel. Anholt by med dens kirke, og de to fjellene, bjergene som danskene kaller det. Etter 10 minutters gange fra sykkelen var jeg på toppen av Sønderbjerg og kunne skue ut over hele øya. Over ørkenen til fyret, og ned ser du turkist og grønt vann mot sandbunn. Der oppe ble jeg gjenkjent av to familier som leste SEILmagasinet. Det er alltid hyggelig. Det slår meg at det kanskje er mange SEILmagasinet-lesere her på øya. Jeg sa til den ene: 

– Det er som Karibia her! 

– Ja vi kommer faktisk fra Karibia nå vi, svarte de. 

Mere seilerprat fulgte. Barna sa de vil seile en tur til.

Etter en glovarm tur i utkanten av ørkenen ble sykkelen parkert og umiddelbart fulgt av at bad på stranden ved havnen. Nok en gang kom kvinnen fra “pizza på bakken”. Denne gangen var det musikkbingo på tapetet. Jeg fikk rekruttert mine nye danske venner i nabobåten og vi dro. Ja det føles som om en smelter inn i samfunnet her. Ja, det gikk faktisk så hett for seg at på slutten av bingoøkten så tror jeg at jeg fikk et lite mini heteslag. Sånt skjer når du tilbringer dagen i syklende i ørkenen, vandrende i fjellet og liggende på stranden. Og spiller Bingo mens du diskuterer coppercoat, kjølevæske som forsvinner og dekk som aldri blir tett. 

Seilas til hjerte av Danmark 

Det har gått to uker siden jeg kastet loss. I havn er det nå ingen nordmenn å se. Jeg har valgt å gå vest, inn i det ukjente. 

Det er fort gjort å gro fast på Anholt. Å være seiler der gir mening. Følelsen av felleskap og samhold i havn er uten sidestykke med det jeg ellers har sett i nordiske havner. Men i komfortsonen skjer det ikke stort verdt å skrive om, og Anholt begynte å bli litt for komfortabelt. Med fulladede batterier vendte jeg blikket mot horisonten. 

Skulle jeg gå mot svenskekysten? Peise på til Bornholm? Fra Anholt er alle muligheter åpne, og det representerer noe av det som er så fint med å seile i dansk farvann. Du er ikke nødvendigvis bundet av én kyst. En kan seile på kryss og tvers, og legge opp en rute utelukkende bestående av rom slør om en så ønsker det. Og forholdene, de er som regel flatt vann og jevn vind.

Røttene

Jeg følte meg ikke ferdig med Danmark, og så på alternativer som kunne utsette det å dra til Sverige. Jeg ville utforske mer av mitt andre hjemland.

Jeg ville utforske farvannene som mine forfedre seilte i. Det er underlig å tenke over at de var her, så de samme synene, navigerte de samme bankene. Etter sist postkort ble jeg gjort klar over at i 1921 gikk min oldefar kaptein H.P Sonne på motorskonnerten “Pax” ned nord for Anholt i et forrykkende uvær. Når jeg seilte forbi 105 år senere suste jeg avgårde på det som må ha vært turens beste seilas. De sier at måker er reinkarnerte sjømann tapt til havs. Og vel, etter å ha lest historien om "Pax" kom jeg til å tenke på en svartbak jeg møtte ved Kobberbanke, på vei til Anholt fra Læsø. 

Kursendring

Etter en prat med først tyske naboer, så danske naboer fra Aarhus ble beslutning tatt om å gi slipp på Bornholm, og heller seile vest mot farvannet utenfor Aarhus. Her, i et område som beskrives som hjerte av Danmark, ligger blant annet nasjonalparken “Mols Bjerge”, eldgamle kulturlandskap og endel fine øyer. I tillegg er farvannet beskyttet. Det hørtes mer fristende ut enn å stampe meg gjennom motstrømmen som er i sundet mellom København og Sverige. Dessuten, jeg har vært i København, vært på Bornholm. Jeg ville se noe nytt, gå mot det ukjente og kanskje litt eksotiske for en norsk seiler. 

Å gå vest og ikke øst mot Sverige gjør turen lengre, men etter mye måling og beregning mener jeg at jeg har tid. Med medstrøm og forhåpentligvis sønnavind bør det være mulig å seile hjem på tiden som er igjen. Det er tre uker igjen av turen, og jeg er nå i farvannet hvor jeg vil vende om og seile nordover igjen. 

Autopilot? 

Tilbake til Anholt. Jeg måtte se kampen mot England, og dagen etter skulle det blåse nord. Så, én dag til, deretter, Grenaa, som er nærmeste havn til Anholt. På mystisk vis endte jeg opp med å prate 12 volt med det unge danske paret ved siden av meg. Etter vårens prosjekter med nytt instrumentpanel, nytt bryterpanel og montering av plotter kunne jeg plutselig en ting eller to, og hadde utstyret. De skulle montere en strømkontakt for deres nye autopilot. Jeg kan selv huske å ha spurt eldre seilere om hjelp i fjerne havner, og de gjør det som virker som trolldom. Denne gangen var det jeg som var på andre enden. Kabler ble laget, pluggen montert. Uten å egentlig være klar over det hadde jeg i løpet av denne meklingen fått deres gamle autopilot. Og jeg tror jeg til og med kan få den til å virke. – Det er ved å gi at man får, sies det. 

Mot kvelden fikk jeg ordnet bord på restaurant “Algot”, som viste kampene i havnen. I god tid strømmet nordmennene inn med båtflagg og andre effekter. Ja, alt ombord med et norsk flagg på seg ble tatt med. Jeg dukket opp alene, men regnet med at det ville ordne seg, og det gjorde det. Ble sittende med en dansk vennegjeng, nøyaktig den type mennesker jeg gjerne ville tilbringe en kamp med. 

Første motring

Neste dag var det videre til Grenaa. 27 nautiske mil, forbi Anholt vindmøllepark. Det var meldt laber nordavind, men hurtig ble det stille. Jeg liker ikke å kjøre motor, men nå var tiden. To putretimer senere, i det jeg rundet hjørnet av vindmølleparken tittet jeg opp. Bladene beveger seg! Jeg så ned, krusninger i vannet! Med ett var vinden der, og jeg suste avgårde langs vindmøllene, som fra tid til annen kom med noen underlige, ganske skremmende lyder i en seilers ører. 

Jeg var blitt varslet om at Grenaa ikke var veldig spennende, og danskene ved siden av meg sa jeg trolig ville føle det var feil å forlate Anholt, mens jeg er i Grenaa. Ved ankomst kunne jeg kvittere ut denne følelsen, men tanken var å ta et pitstop her, for så å komme meg videre etter litt hvile. Etter en Pizza fiat 500 på Casablanca Restaurant, som var absurd langt over forventingene, sluknet jeg

Les alle postkortene:

POSTKORT FRA DUS

albin cirrus anholt toppsak soloseilas video danmark dus jylland kattegat langtur turseiling