Flytende borettslag og provoserte haier

[Denne artikkelen sto første gang på trykk i SEILmagasinet 2/2010]

Med søttitallsfarget linoleum som bakgrunn på doen i barndomshjemmet på Bleikeråsen i Asker fikk jeg mitt første møte med jordomseilernes verden. Som liten kalvbeint seksåring satt jeg på skåla til jeg sovnet i de tynne pipestilkene, mens jeg drømte meg bort med familien Hoff som skildret øya Pitcairn som sitt stillehavsparadis. Nå var det endelig min tur til å kjenne historien på kroppen og møte det merkelige, isolerte samfunnet som nå sies å gå mot slutten. Det skulle bli en silkeseilas. Fem, kanskje seks døgn med slør fra Påskeøya mot bountymytteristenes Pitcairn. Slik ble det ikke.

Storm

Den kraftige orkanen som skulle treffe Påskeøya klarte vi bare nesten å unnslippe. I en tre dagers storm ble vi presset nordover til det ikke lenger var motivasjon igjen til å vende snuten sørover igjen. Båten kastet seg over de store toppene og kastet seg ut i fritt fall – før vi deiset med et smell mot bølgedalene slik at det kjentes ut som å gå på grunn. Cockpiten var stort sett fylt med vann, og lukten av våte klær gjorde salongen om til et flytende hundehus.

[Artikkelen fortsetter under bildet]

Det var deilig at damen endelig fikk testet seg i litt ordentlig vær, og jeg var aldri i tvil om at hun ville bestå prøven med glans. Allikevel, selv med fire mann til å dele vaktene, kan det bli slitsomt med flere døgn på berg-og-dalbane.  

Fem døgn ble etter hvert til sytten, og endelig kunne vi skimte land på Raroia, slaraffenlandet der Thor Heyerdahl strandet med sin KON Tiki på tidenes mest vågale og fascinerende langturprosjekt. Raroia var vårt første møte med det Stillehavet vi har sett i leksikon med jublende velkomst, uendelig med kokosnøtter og blikkstille solnedganger i pastell.  

Gledelig gjensyn

Vi stamper gjennom passet som byr på seks knops motstrøm. Rundt odden får vi øye på to seilbåter.

Æsj. Jeg hadde i mitt egosentriske innerste ønsket at vi skulle få dette paradiset for oss selv, men slik ble det altså ikke.

«Det blir spennende å se om det er noen kjente», nevner Marcus, mens han spaner med det lett gjenkjennelige, fokuserte marineblikket mot mastene der inne.  

«Go away!», ropes det fra styrbord med gjenkjennelige røster.

Det er Florian Dirkse og Arjen Van Eiik fra nederlandske Pegasus, gutta som kom flytende inn på ei fjøl i Panama for mange måneder siden. Kjemien stemte perfekt fra første stund. De var to karer som seilte jorden rundt, samtidig som de brukte turen til å sette fokus på å redde verdenshavene fra overfiske og forurensning. To fluer i en smekk, med andre ord. Det ble raskt knyttet et bånd som jeg håper og tror vil vare dette livet ut.  

[Artikkelen fortsetter under bildet]

Å seile sammen

Det var etter en måneds vennskap, på Galapagos, at Florian ytret ønsket om å ta forholdet til neste nivå. Han hadde tenkt lenge på saken.

«Vi skal seile sammen over de syv hav, Kyrre. Pegasus og To Fluer, side om side, i tykt og tynt. Sammen skal vi erobre verden!»

Det var et smigrende forslag, men svaret var allerede klart.

«Florian, sett deg ned litt. Vi må snakke.»  

Glimtet i de mahognibrune øynene hans ble erstattet av et tårevått blikk, lakkert av skuffelsens forventning. Med det beksvarte håret og den tette skjeggveksten kan han lett forveksles med en fullblods araber. Florian er en følsom fyr, så jeg forstod at avslaget måtte formidles varsomt. 

«Det er ikke deg, det er meg…», fortsatte jeg.

Jeg forklarte at jeg er et sosialt vesen, men at jeg syns mye av øye­blikket altfor ofte drukner bort i fester og kaffevisitter i båtene mens verden ligger inne ved stranden og venter.  

[Artikkelen fortsetter under bildet]

Det er nemlig slik at brorparten av dagens jordomseilere driver rundt kloden i et flytende borettslag. Jeg fascineres av hvordan et slikt samfunn blir til, med egen vaktmester, meteorolog, sambandsansvarlig, pris- og valutasjef, turansvarlig og selvfølgelig en elsket og forhatt borettslagsleder. Dette er en flott måte for gamle mennesker å reise rundt, og jeg klandrer ingen for det. Det gir trygghet og samhold, og sikkert en følelse av tilhørighet.   

Vi har selv ved flere anledninger blitt tatt i mot med åpne armer av disse forunderlige konstellasjonene, og jeg har satt stor pris på det trygge og koselige miljøet med damenes moderlige bakevarer og mennenes faderlige råd. Etter kort tid må vi bryte opp og ta farvel. Verden venter.

«…så får vi heller treffes for hyggelige stunder underveis», avsluttet jeg mot den tydelig skuffete, men forståelsesfulle nederlenderen, før jeg fikk en god klem og en lovnad om at vi kunne fortsette som gode venner. 

Men nå er det kun store smil, og tid for ungdomsfest! Ja, for vi trettiåringer blir som tenåringer å regne i denne verden av pensjonerte ektepar og småbarnsfamilier. Rett før sola igjen skal vise seg, må jeg derimot få meg noen timer på øyet. I morgen er det nemlig duket for en annerledes fisketur.  

[Artikkelen fortsetter under bildet]

Farlig fisketur

Jeg har lenge klødd etter å få testet min nyervervede harpun, en skikkelig snikskytterrifle med tre strikker og en pil som vil gjøre småfisk til fiskepudding. Florian fra Pegasus har også ny harpun, og utgjør andre halvdel av ekspedisjonen. 

Vi har kjørt i tjue minutter med jolla for å komme oss ut til området hvor vi er blitt anbefalt å jakte. Vel fremme, tar det få sekunder før vi er fortøyd til revet, har ladet harpunene og jakten er i gang.

Straks ser jeg en mørk skapning nede i dypet. Den så liten ut fra overflaten, men jeg tar en rask visitt, og det viser seg umaken verdt. En torskelignende skapning i rødt med grønne prikker kikker overrasket opp på meg, som månen da Armstrong kom på uanmeldt besøk. 

«Svusj». Jeg fyrer av. Rekylen bringer meg tilbake til forsvarets glade dager og skyteøvninger på Rygge Flystasjon. I neste øyeblikk svømmer stakkaren i sirkler, festet i ryggen til det lange spydet. Halvannen kilo, perfekt.

På vei tilbake legger jeg merke til at jolla har flytt av gårde, og er på vei ut i den enorme atollen. Florians kjerringknute har kjempet seg løs, og det er tilfeldigheter som gjør at vi ikke må tilbringe natten i badeshorts på det lille undervannsrevet.  

Jeg må svømme som en galmann, og de tynne røykebeina truer med kramper før jeg endelig tar igjen jolla. Jeg sørger for en skikkelig knute denne gangen, og setter beruset av sted igjen langs den fargerike korallskogen.

På veien ser jeg Florian som svømmer rett over en skapning av samme art som den forrige, en grouper (eller tonu, som de lokale sier). Jeg dykker de ti meterne ned og fyrer av igjen. To av to!

Jeg skal til å sette fart mot den glinsende overflaten, idet det rykker i armen. Fisken forsvinner inn i en mørk grotte og spydet fester seg. Jeg må slippe harpunen for å komme meg til overflaten. Mens jeg ligger der og higer etter pusten starter helvetet der nede på bunnen.  

Haien angriper

Haiene strømmer til og jeg blir vitne til det grusomme synet av den store grouperen som blir spist levende som en bisarr sushi kebab. Jeg ønsker å komme til unnsetning og setter fart nedover. Adrenalinet har fjernet det meste av luften i lungene, men jeg kommer meg ned og får røsket spydet ut av hulen. Bakre halvdel av middagen er fortært av mobben, men det er fortsatt masse mat igjen.

Jeg fosser mot overflaten med en horde hai fresende etter meg. De har ikke bare kjent lukten, men nå også smaken – av blod. Jeg padler så fort jeg kan mot jolla, mens haiene blir stadig flere.  

Hva jeg egentlig driver med, er vanskelig å svare på. Det smarte, og rasjonelle, ville vært å la harpunspydet bli værende igjen i hulen til fisken var fortært. Kanskje er det instinkt, noe primalt, noe territorielt som gjør at jeg ikke kan la det være. Det er min fangst, og den siste halvdelen skal jeg ha selv.

Kanskje er det også av medlidenhet, og ønsket om en verdig død for mitt offer. Jeg kommer meg halvveis over ripa, og blir liggende for å fikle fangsten av spydet. Jeg tenker at så lenge blodet er ute av vannet, er haien blitt rolig igjen.  

«Sharks, hundreds of sharks!».

Det er Florian som roper febrilsk i det han skyter fart over ripa ved siden av meg, så den nesten velter. Jeg skvetter til, og trekker raskt opp de attraktive beina mine, som de glupske beistene sikkert allerede har vurdert i lenger tid.

Vi blir sittende og tenke litt til synet av de sirklende haifinnene. Adrenalinet pumper, og jeg har lyst til å hoppe uti igjen.

«No way I’m going in there!», bedyrer Florian, fortsatt andpusten etter sjokkopplevelsen.  

«Haier er som mennesker. Det finnes snille og slemme».

De siste ordene fra Benjamin, den lokale perlefiskeren, surrer i topplokket. Han har stolt fortalt om en mann som ble spist av en seks meter lang hai her for noen år siden, noe jeg arkiverte som en god, gammaldags skrøne. Ingen vits i å ta unødige sjanser, tenker jeg, men spenningen i hele situasjonen gjør at jeg vil prøve meg igjen. Jeg er større enn de største haiene, og konkluderer derfor med at de ikke vil prøve seg på noe dumt.  

Runde to

Så, jeg kaster meg ut i det myldrende vannet, og synet som møter meg gir en skrekkblandet fryd. Haiene er sultne, og de mest freidige har allerede sirklet meg inn. Men, der nede i dypet ser jeg enda en fisk.

Skal jeg våge å forsøke? Vi trenger én til for å ha nok mat til alle.

Det formelig sitrer i blodet. Jeg skyter fart nedover langs den vakre korallen, og slepet med hai trekkes etter meg ned mot dypet. Skuddet treffer igjen, og nå er det bare å komme seg opp til overflaten før haien får sin del av kaka.

Jeg skyter fart oppover med det dirrende kjøttet hevet mot overflaten. Straks, og uten en skramme er fisken om bord. Jeg får tilbake harpunen fra Florian, og blir liggende i overflaten for å lade om. Fortsatt føler jeg meg ganske trygg, selv om området rundt meg nå er mer hai en vann.  

Når børsa er ladd, blir jeg oppmerksom på at stemningen har forandret seg. Den største av dem alle, en gråhai, ser ut til å ha bestemt seg for å gjøre et forsøk på førstepremien. Den bykser frem og tilbake, og sidefinnene vender nedover i angrepsposisjon. Jolla er allerede flerfoldige svømmetak unna, så jeg våger ikke å snu ryggen til.

Jeg har lært at man må gjøre seg stor, og virke truende. Jeg brøler i snorkelen, og hytter med den store harpunen, men det ser ikke ut til å skremme denne karen. Jeg har oppsøkt, og møtt, mye hai, men aldri noen gang følt meg truet av de fredelige og grasiøse skapningene. Denne gangen er det annerledes, og de er flere.

I en overopphetet massesuggesjon er de blitt enige om å tøye strikken for normene rundt angrep på mennesker. Rundt og bak meg svirrer de forvirrede gapene som nylig har kjent smaken av et garantert middagsmåltid. 

De skyter mot meg og svinger av i siste liten, der de minner meg om protektive måkepar under hekketida på Måkeskjær. Alfahannen kommer til slutt så nær at jeg blir redd, og jeg kan sverge på at jeg bare ser det hvite i øynene, mens leppene bretter frem de sylskarpe sagbladene i den svære kjeften.

I et desperat øyeblikk forsøker jeg å bruke harpunspissen som en bajonett (et skudd vil garantert føre til at jeg mister harpunen, og vil kanskje skape furore blant styggens tilstedeværende brødre og fettere). Spydet skubber ham over nesen med et stumpt stønn, i det jeg ser det fryktinngytende gapet åpne seg mot meg.

Slaget er som en vekker for haien, som fortumlet og nedbrutt trekker seg tilbake. Jeg setter fart mot jolla, som er blitt stadig lengre unna med strømmen. Som en korkopptrekker svømmer jeg for å ha kontroll i alle retninger. De lange svømmeføttene skyter meg som en torpedo opp i luften, og deiser i jolla som en biff på slaktebenken. Jeg blir liggende langflat og pesende i en ti kilos haug av nyharpunert middagsmat, mens jeg kikker lettet på den forskremte nederlenderen.

«I’m done, lets go home». 

Middag med bismak

Vi møter de andre i kveldsola på brygga. De har samlet kokosnøtter med de lokale ungene, og de er allerede blitt superstjerner. Vi viser fisken til de lokale, og de gir oss femti prosent sjanse for at fisken ikke er forgiftet av cigatera, en gift som finnes i mange områder i Stillehavet, og som er kilde til mye frustrasjon i de ellers så bekymringsløse små atollene.  Den uheldige, eller uforsiktige, blir sendt rett på sykehus, med to ukers smertehelvete i vente.

Sulten og eventyrlysten gjør at Otto og jeg ikke kan avstå fra å spise de strandgrillede lekkerbiskene. Så får vi vente og se på reaksjonen. Otto tar frem gitaren der vi sitter under månen med barnebarna til Heyerdahls velkomstkomité, og jeg får endelig tid til en liten evaluering av dagens aktiviteter. 

Haien er en usedvanlig vakker og fascinerende skapning. I dag har jeg unødig utfordret den forhistoriske skapningens instinkt på et territorium som de har kontrollert siden det vandret dinosaurer på jorden. Med gjensidig respekt bør vi kunne leve uten å tråkke hverandre på tærne. Denne gangen var det jeg, som i eventyrlystens opplevelseshunger, gjorde et unødvendig overgrep. For det er jeg lei meg.

Sorry hai.  

Hjem til Norge

Det ble bare noen dager blant de trivelige øyboerne på Raroia, og nå er det allerede på tide å heve ankeret igjen. Nok en gang har vi en tidsfrist vi må forholde oss til, og denne gangen er det min skyld. Jeg skal nemlig hjem til Norge.

[Artikkelen fortsetter under bildet]

Det er lenge siden jeg med sorg takket nei til å komme hjem til lillebrors bryllup. Siden den dagen har valget vært en kilde til mye fundering. 

Det var Mike, den gamle mannen med pipen, som fikk meg til å snu på helen.

«Are you really going home?», sa han på sin sedvanlige amerikanske sørstatsaksent.

Han tittet belærende på meg over den gamle pipa, mens jeg ble sittende liten i en usynelig duftsky fra den milde, fruktige pipetobakken. Mike er ikke som de fleste jordomseilere. 

«Blir det ikke litt feil å dra hjem midt i reisen? Blir ikke romantikken borte, og moduset feil? Er det ikke livet hjemme vi rømmer fra?»

Rømmer. Det er stikkordet. Vi har møtt noen rømmere underveis, og Mike er en av dem. Den gamle mannen har vært mange år på havet. Det kan man tydelig se av det furete, slanke fjeset, de buskete grå brynene, pipa og skipperlua. At det nå er blitt hele 15 år, det har han passet på å fortelle selv. At 12 av disse årene har bestått av å leve husbåtlivet på en forfyllet havn i Karibia, det har jeg fått vite av andre.  

Mike er typen som sitter i båten sin hver eneste kveld, eller til nød besøker vannhullet som kun inneholder seilere og hvite lokale, typen som betaler penger for å se de innfødte danse sin tradisjonsrike dans på andre dager enn tradisjonen tilsier, bare for at han skal få tatt bilder til å vise hjemme. Mike er en mann hvis kone har satt et lite rusfritt samfunn i Stillehavet på hodet ved å lære bort kunsten å brygge øl, en mann som nekter å ha innfødte om bord, som aldri gir bort noe og som syns det er en seier hvis han kan få lurt til seg noe gratis fra de ubemidlede, gjestfrie vertskapene. Mike er en mann som snakker om dem og oss, og velmenende tilbyr de lokale formynderi fremfor forbrødring. 

Jeg takket Mike med et skjevt og ironisk smil for det velmente rådet og tuslet fornøyd tilbake til jolla, mens jeg plystret på en Klabb- og Babblåt som har ligget brakk i minnet siden sure føtter kostet 10 øre på Moen Mat.

Selvfølgelig må det være motsatt! Jordomseiling for meg handler akkurat om det motsatte av det Mike prøver å si. Det handler om å utnytte friheten jeg er blitt utdelt i livets lotteri. Friheten til å kunne gjøre akkurat det som gjør meg og de rundt meg mest glad der og da. 

Da vi for ett år siden seilte av gårde fra Mallorca var hovedfokus på å komme seg rundt jorden. Fokuset var på hornmusikk og veivende flagg på Aker Brygge tre år frem i tid. Med opplevelsene oppdaget jeg hvordan det egentlig burde være. At det er øyeblikkene det handler om. Minnene jeg lagrer i banken.

Nå handler det ikke lenger om å en gang i fremtiden å ha muligheten til å ha på røde bukser på en eller annen fest, eller laminere ett diplom med gullskrift som beviser at jeg har seilt rundt jorden i tråd med langturklubbens forskrifter.  

Nå skal jeg hjem, og jeg gleder meg som en tannløs seksåring før første skoledag. Men, jeg gleder meg også til å komme tilbake til skuta igjen, og med frisk inspirasjon sette seil mot nye eventyr.

Borte bra, hjemme også bra. Er det ikke det de sier?