Færder’n 80 år 

De glade vinnerne fra 1947: Fra venstre Erling Johannessen, tannlegge Ole Holt og skipperen, Roald Holmen til rors. Det var en kald seilas og dårlig med varme seilklær like etter krigen. Johannessen var derfor iført en gammel skinnfrakk, mens Holt har på seg en tykk slåbrok med hette over sixpencen.

Turseilerprotesten som ble en av verdens største regattaer 

Det var misnøye blant turseilerne i KNS som førte til at Færderseilasen ble til i 1947. Oppslutningen blant protestantene var imidlertid så dårlig at hele regattaen holdt på å forsvinne igjen etter få år. Men på 50-tallet ble Færder’n seilernes store folkefest - Oslofjordens Holmenkolldag.

Publisert Sist oppdatert

Henrich Nissen-Lie skrev i 1997 en sak om starten av Færderseilasen. Han var den gangen redaktør av Seilas, og artikkelen ble publisert i nummer 5-1997 over fire sider. Vi har nå hentet artikkelen frem og gjort den tilgjenglig digitalt for første gang. Under Færderseilasen i 1997 var det 1066 påmeldte båter, som ble en ny rekord. 

I de første årene etter siste verdenskrig var mange av de større seilbåtene preget av tyskernes “lån” i krigsårene. Flere båter var havarert, andre var ribbet for blykjølen. Det var vanskelig å få tak i gode materialer til nybygg, og seilduk lot seg slett ikke skaffe i årene med streng rasjonering av all import. De mindre regattabåtene overlevde krigen best. For disse hadde K.N.S. og de andre seilforeningene tilbud om regattaer. Turseilerne derimot fikk lenge seile sin egen sjø. Men også turseilerne ville kappseile og ettersom de ikke fikk delta i de faste baneregattaene i Oslofjorden, ble det fremmet forslag om en regatta over litt lengre distanser. Fra Oslo til Færder og tilbake, for eksempel?

“Turseilaskomitéen” i K.N.S. inviterte interesserte turseilere til å melde fra til kontoret, slik at man kunne søke arrangert distanseseilas for turseilere til Færder og tilbake, hvis tilstrekkelig stor deltagelse.

Planen var å starte fra klubbhuset “Dronningen” lørdag ettermiddag sammen med KNS’ ordinære Vårregatta tidlig i juni. Båtene skulle runde Færder fyr og seile tilbake til mål ved “Dronningen”. Med noenlunde vindforhold skulle en regne med at innkomsten kunne skje i løpet av søndagen, het det i innbydelsen i Seilas nr. 3 1947. Og videre: Vi venter å få de fleste turseilerne med oss. Det blir jo bare en alminnelig lørdagstur med den forskjell at det blir litt lenger seilas og at måltidene tas mens man seiler og ikke i en lun havn. Kappseilas og turseilas på samme tid.

OPPSLAG: Den historiske saken om Færderseilasen ble publisert i Seilas 5-1997.
SKIPPER: Roald Holmen vant første Færderseilasen hvor det deltok seks båter. Han seilet 8 meter «Sitra» som nå heter «Carmen».

Bare turbåter 

Av invitasjonen fremgikk det at deltagelsen skulle begrenses til bare turbåter og båtene inndeles i klasser med innbyrdes handicap, i fall forskjellen er for stor. Vanlige klassebåter fikk ikke starte.

Om misnøyen blant turseilerne var aldri så stor, - interessen for å kappseile tur-retur Færder var heller minimal. Bare seks båter meldte seg til den første regattaen som startet 14. juni 1947 kl. 17.30. De seks var:

  • F6 Svanen, E. Shwan, Nordstrand. Handicap + 88 min

  • H30 Bidevind, C. Korstvedt, Bestun. Handicap + 26 min

  • H43 Krabat 2, O.K. Røed, Oslo. Handicap: Scratch

  • H45 Sitra, Roald Holmen, Oslo. Handicap: - 10 min.

  • H44 Tempo, Helge Koenig, Høvik. Handicap: - 24 min.

  • H46 Rusken, R.L. Bretteville, Oslo. Handicap: -57 min.

Typisk “Færdervær” 

Det var frisk sønnavind, 8 - 10 m.s. da starten gikk. Bare Sitra (Ex. Carmen IV) og Bidevind hadde full seilføring. De andre hadde revet. Sitra seilte seg hurtig opp og ledet ut til S. Langåra, der Svanen overtok têten. Ved passering Fulehuk tidlig søndag morgen var imidlertid Sitra 500 m foran igjen. Vinden vred seg nå mer østlig og det ble rom seilas ut til Færder fyr der Sitra rundet kl. 08.10 med Svanen ca. fem minutter etter. Resten av båtene var da ikke å se.

Etter runding gikk vinden over på nordøst og det ble en lang kryss inn fjorden igjen. Sitra møtte de øvrige konkurrentene som lå samlet litt nord for Fulehuk. Lederbåtene fikk god vind inn gjennom Drøbaksundet og helt til Dyna fyr. Da døde vinden plutselig. Det ble Svanen som seg først over mållinjen kl. 20.10 med Sitra fire minutter etter, fulgt av Krabat 2som var inne kl. 23.21. De andre båtene brøt. Bidevind gikk ut allerede lørdag kveld etter at en av besetningen hadde skadet benet.

SITRA: Vinneren av første Færderseilas i 1947 ble «Sitra», en båt som nå seiler under navnet «Carmen IV». Det er en 8 meter bygget av Anker 6 Jensen i 1918.

Store krav til arrangørene 

-Det var morsomt å få konkurranse mellom oss turseilere, skrev Roald Holmen i Seilas etter regattaen. -men skal et slikt foretagende bli til virkelig glede og oppmuntring for turseilerne, må nok Turseilingskomitéen legge mer arbeid i arrangementet, fortsatte Holmen. Det hadde vel også vært heldig med litt forhåndspropaganda for seilasen.

Holmen savnet ellers kontrollposter underveis og hadde inntrykk av at innkomsten foregikk helt ubemerket. Endelig påpekte han at hverken dagspresse eller kringkasting fikk referat som vanlig var ved kappseilaser. Men han konkluderte med at dersom arrangementet ble lagt riktig an og med nødvendig forhåndspropaganda, ville nok flere av foreningens seilere som ikke hadde klassebåter for tiden, komme til å melde seg til start i den neste Færderseilasen.

Kjell Røed grep også pennen og påpekte i sitt innlegg i Seilas at starten burde fremskyndes til ved 12-tiden lørdag, slik at deltagerne kunne komme i mål i løpet av søndagen. Selv om dette ville bety at lørdagen gikk tapt som arbeidsdag, ville seilerne til gjengjeld være i form til å ta igjen det forsømte mandag, mente han.

Krevende seilas 

Holmen syntes arrangørene burde holde kontakt med båtene under seilasen av sikkerhetsmessige grunner. Fyrvokteren på Færder burde rapportere rundingstidene. Ønskelig ville det være om det var mulig å få i stand slepeservice for de båter som ikke har anledning til å bli liggende ute i dagevis, i tilfelle langvarig stille. - Under en seilas som kan vare 30 timer og mer er det klart at mannskapet må være så stort at det minst er dobbelt så mange som det trenges for å manøvrere under kryss. Likeledes må det være minst to habile rormenn. Frivakten må ha anledning til å spise og sove noenlunde uforstyrret. Byssen må være slik innrettet at det kan kokes mat selv i temmelig hardt vær. Alt dette setter selvfølgelig visse krav til båtens innredning og størrelse og jeg tror derfor ikke disse bør være mindre enn 7 - 8 seillengder (ca. lengde i meter i vannlinjen, reds. anm.) hvis ikke turen skal bli for anstrengende.

Bare tre båter i 1948 

Etter alt dette ville man tro at turseilerne sluttet opp om neste Færderseilas i stor stil. Men nå krevet KNS at båtene skulle ha målebrev etter den såkalte NL-regelen (Nordisk Lengdemål-regel). Startkontingenten ble samtidig satt opp til hele kr. 20 per båt.

Da starten gikk kl. 12.00 12. juni krysset bare tre båter startlinjen. Kjell Røed vant med Krabat, et knapt minutt foran Sitra. Røed skrev etter regattaen i Seilas og syntes det var en skam å se havnen full av prektige turbåter, mens bare tre båter stilte til start. Når deltagelsen ble så dårlig, må arrangørene, Turseilingskomitéen, ta en vesentlig del av skylden. Hvis ikke komitéen går inn for seilasen på en ganske annen måte til neste år, vil dette foreningens spede forsøk på å få i stand en langdistanseseilas dø bort av seg selv. Foreningen forsømmer her et viktig arbeid for å holde norsk seilsport i pakt med utviklingen!

R-båtene kommer 

KNS’ styre bestemte seg etter dette for å gå aktivt inn for Færderseilasen. I 1949 åpnet man for deltagelse av regattabåtene i de internasjonale R-klassene: 8 og 12-metere. Kronprins Olav stilte med kronprinsesse Märtha som mannskap i den vakre 8-meteren Sira. I 12-meterklassen fikk de norske båtene konkurranse av USA-ambassadøren, Charles U. Bay med Norsaga. Nytt av året var det ellers at der det meldte seg minst tre like båter, skulle disse få seile i egen klasse, uten innbyrdes handicap. Med det var Færder’n åpen for en rekke båter som “40 kvm spissgatter”, “Fortuna” og de mange 9 og 10 meter turbåtene. Nå ble også mållinjen flyttet fra “Dronningen” til Nesodden mellem flaggstang på bryggen nedenfor Frederik Horns villa og flaggmerke vestenfor i følge seilingsinstruksene. Kronprins Olav fikk “Tristeinpokalen” og førstepremien. Interessen for Færderseilasen begynte nå å ta seg opp, men det skulle ennå gå mange år før regattaen ble den massemønstring som vi har opplevet de siste 25 årene.

Chr. v. Trepka skrev etterpå i Seilas: Hver gang et nytt nummer av Seilas dumpet inn gjennom brevspalten i min entrédør, har jeg grepet bladet, og spent, men forgjeves, bladd gjennom for å se beretningen om årets Færderseilas. Noe referat kom ikke, så v. Trepka skrev det like godt selv. Her er noen smakebiter som illustrerer godt datidens avslappede stil:

En av 12-meterne som var glidd forbi oss, tok vi igjen noe senere. Den forsøkte da å lense for babords halser, mens fire mann sto og holdt storseilbommen ute. Da vi med samme kurs slørte forbi med styrbords halser, ropte jeg over til dem at de seilte med bakk storseil. Jeg skal hilse og si at bommen kom over i en viss fart, og det var utrolig hva det hjalp på farten. Han beretter videre at halve flåten valgte å gå innenfor jeteen ved Hurumlandet. Det var nesten ikke styringsfart, men strømmen gikk som en elv utover, så alle kom gjennom. Nordabrisen sto hele natten og von Trepka skildrer det slik:

Vi fikk en makelig seilas videre. Mandolinen og sangstemmene kom frem. Vi seilte i flere timer side om side med en 10-meter. Også fra denne hørtes sang og saftige skrøner. Det var en eventyrlig vakker natt og en festlig seilas. Ingen ombord følte trang til søvn. Vi bare nøt turen.

Han avsluttet sitt referat slik: Da jeg kom hjem, satt sjøgangen slik i meg etter den lange lensen, at hele stuen giret. Det skal ikke nektes at det smakte godt med litt søvn etter en 33 timers seilas uten en blund.

PLAKAT: Færderseilasen var ikke bare alvor. I 1950 deltok det flere 12 mR, blant den USA-amassadørens «Norsaga». På denne fotomontasjen som vi lånte fra Knut Røsholm, ser vi ambassadøren til rors og mange kjente norske seilere.

Kortere bane og mindre båter 

Allerede i 1950 fikk de mindre båtene, under 8 meter, kortere bane. De skulle runde Mefjordboen. Deltagelsen var nå økt til hele 44 båter. Blant dem var det fire 12 m R og to eldre 12-metere, tre 10 m R og tre eldre 10 metere samt fire 8-metere. Året etter skulle de minste båtene runde ved Hollenderboen. Men nå var det bare 39 båter som la ut på maratonseilasen. I 1952 ble det imidlertid rekorddeltagelse med 46 båter. Blant dem var det ikke mindre enn fem 12-metere. Men nå var turseilbåtene nesten borte i svermen av store og små regattabåter. Det fikk selveste Halfdan Hansen til å reagere med følgende i Seilas: Turseilbåtene - dem Færderseilasen egentlig er bestemt for, de mange prektige båter som er bygget og utstyrt som “Turbåter”. Færderseilasen er jo ingen egentlig kappseilas, det er en vennskapsseilas, hvor alle konkurrerer mot alle, for slik blir det når man døgnet rundt skal henge sammen i Oslofjorden. Og når det ikke blir mer slitsomt enn denne gang, så er det ingen grunn til å holde seg vekk når man først har båt og skal seile den. Mente mesteren.

Trangt i starten 

Færder’n i 1955 ble rene drømmeseilasen. Veteranen Roald Holmen beskrev den slik: Færderseilasen er blitt en fast og festlig institusjon i KNS. Det er de utrenede amatørers kappseilas. Med over 40 båter begynte det å bli trangt i starten: -...vi fikk den ekstra lille touch på nervene. Sekundene spiller ikke samme rolle ved starten som ved vanlige kappseilaser. Det er de mange tabber og uhell senere som avgjør ens skjebne. Likevel skal alle helst over i skuddet. Det kan jo ikke gå med 12 - 13 store båter på en for kort startlinje - men det ble da start! Nå er Færderseilasen først og fremst seilerkameratenes kappseilas. Ingen nedlegger protest hverken i utide eller tide. Det frister enkelte til å seile som det faller dem inn, men litt orden må det jo også være på denne start. - Skulle det forekomme igjen at en båt forsøker å lage mølje ved å bryte a-b-c-reglene på sjøen, bør vel dommerene ta under overveielse å diskvalifisere uten protest fra forurettede., skrev Holmen. Han skulle bare ha visst hvordan starten i Færder’n ble 35 år senere med nær 1000 båter mellom Akershus og Aker Brygge!

1997: Det var et stort felt av klassiske båter u fra start på 30 år siden.
JUBILEUM: «Carmen IV» stilte til start nyrestaaurert, 50 år etter båten vant under navnet «Sitra».

“En tynn en” 

Holmen gir oss et godt bilde av hvordan det var å seile Færderseilasen den gang i de glade 50-årene. Først om rundingen ved Tristeingrunnen: -Det var som om alle båter og mannskaper etter en hvil i nattestilla plutselig våknet til dyst. Vinden kviknet til og det ble virkelig kamp med loffing og overlapp for å bli først i rundingen. Efter rundingen ruslet det så pent innover for romme skjøter forbi Fulehuk, hvor vinden dabbet av. Igjen spredtes båtene for vekslende vind inntil sønnabrisen fikk overtaket og alle lenset inn fjorden med spinnaker eller spridd fokk. Det ble maksseilas med anledning til en “tynn en” av og til. I Drøbaksundet kunne man igjen kontrollere sin posisjon, respittabellen kom frem. Det ble spennende.

Selv etter “en tynn en av og til” var ikke Holmen snauere enn at han vant RORC klasse A med sin nye Sitra foran Caspar Brochmann i Nirvana.

Innkomstlinjen ble nå flyttet til mellom Dyna fyr og den røde staken på Kobbernagelen. - Midt i hovedleden inn til Oslo, med andre ord! Starten gikk fra Essos flytende bensinstasjon ved Bygdøynes. Konflikten mellom “nyttetrafikken” og seilerne begynte også å gjøre seg gjeldende. Forfatteren og den daværende Seilas-redaktøren Caspar Brochmann refererte 1956-Færder’n slik: Det begynte med nordavind og en morsom slørestart utenfor Essolekteren i Frognerkilen. Og ikke mange minuttene etter start fikk vi føling med et problem som vi i allfall greide å løse tilfredsstillende, nemlig å få spinnaker og genua til å dra skikelig sammen. Kanskje det kom av at spinnakeren, som vi hadde lånt, var i minste laget. Vår argeste konkurrent fra i fjor, Roald Homens Sitra, gjorde det bedre med to vanlige kryssfokker. Det var nok bedre å spri genuaen alene i vårt tilfelle, men da vi var kommet så langt i våre uerfarne funderinger, hadde Bjørn S. Pedersens Bonzo VIII og Caramba III forsvunnet som ånder ute ved Steilene med sine flotte spinnakre bugnende i triumf foran seg.

Etter en times tid inntraff en av de mange sceneforandringene under årets Færderseilas - vinden slo om til en frisk sydøst som siden dreiet syd. Vi halte på skjøtene og foss-seilte i noen minutter - til det ble dam stille og regn oppe ved Søndra Langåra. Der lå vi en stund og skulte på hverandre, Tanke, Frits Hoffmans Babs og Hans Jacob Nilsens Sju. Mens vi lå der, snek en 6-meter seg inn på oss som en skygge, seilt på luftninger som vi slette ikke kunne gjøre oss nytte av. Det var Jacaranda, R. I. Chritophersen, og mens han sildret forbi, fikk vi beretningen om hvordan han nesten var blitt torpedert av en av Bygdøyfergene som braset tvers over startlinjen med suveren forakt for de startende båtene. Heldigvis ble det ikke mer enn en smekk i baugen, men det var ikke Bygdøyfergens skyld at det ikke gikk verre.

GRAND PRIX: For 30 år siden var det egen klasse for de aller største båtene, samt egen bedriftsklasse. På bildet «Milene» og «New Zealand Endevour».

Vel blåst! 

Jeg slutter dette lille historiske tilbakeblikk om Færderseilasens tidlige historie med nok et sitat fra Caspar Brochmann. Denne gang er vi fremme ved 1956-seilasen:

...Resten var ren lens. Og som far lærte deg seg å holde seg langs Nesoddlandet. Vi kunne i alle fall se dem, der de gikk over linjen utenfor Dyna. Og noen hadde vi bak oss også. Hvordan det enn går i Færderseilasen, så er det alltid like moro å gå i bøya og utveksle erfaringer med tordenrøst over til naboen. Og så en skål for vel blåst seilas, årets hyggeligste - og for mange av oss - den eneste konkurranse.