Laser-seiler til fingerspissene
Analytisk anlagt og med et klart fokus. Hermann Tomasgaard er Laser-seiler til fingerspissene. Til sommeren skal han seile om en olympisk medalje.
– Jeg vil helst ha en forklaring på hvorfor noe skjer og på hvorfor jeg skal gjøre sånn og sånn. Det må være en grunn, en årsak til at jeg skal gjøre noe på en spesiell måte. Jeg liker for eksempel veldig godt vindforhold hvor jeg ser at det er et system. Da kan jeg forutse hva som skal skje og handle i forhold til det. Hermann Tomasgaard tapper en finger i bordet hjemme i Drøbak for å understreke det han sier. Det er slik han er skrudd sammen. Analytisk. Systematisk. Fokus.
– Så når treneren min før start sier at han har tro på å gå på en side av banen, men uten at han helt kan si hvorfor – da sliter jeg litt. Jeg må innrømme det. Men jeg lærer stadig, for i seiling er det jo ikke alltid du kan sette fingeren på noe helt konkret eller forklare alt. Spør du to seilere om hvorfor de valgte høyresiden av banen, kan forklaringene være vidt forskjellige. Sånn er seiling – det er mye kunnskap, men også mye følelser.
Hermanns trener, Anton Garotte, er spansk. Det betyr et annet lynne enn Hermanns nordeuropeiske. Anton er følelsesstyrt. Og som sådan er han en nyttig motvekt til Hermanns «gener» som ønsker og har behov for å få svar. Hermann ser verdien i det.
– Anton er veldig flink til å se meg utenifra og til å se helheten. Han er også klar på at skal jeg lykkes, må jeg utvikle meg til å bli en komplett seiler. Han sier at jeg må ha med meg både den analytiske og følelsesmessige siden.
– Anton er veldig flink til å se meg utenifra og til å se helheten. Han er også klar på at skal jeg lykkes, må jeg utvikle meg til å bli en komplett seiler. Han sier at jeg må ha med meg både den analytiske og følelsesmessige siden. Jeg må dessuten ha kontroll på det store bildet og ha eierskap til min egen utvikling og læring.
Slik lyder trener Antons postulat til sin elev.
Hermann forteller at han lett kan bli opphengt i detaljer; at han nærmest kan bli besatt av å få til eller finne ut noe – og at det lett kan vokse til å bli det viktigste som må gjøres for at han skal lykkes.
Hermann må le litt når han skal forklare sin egen svakhet.
– Det er når jeg har kjørt meg fast i noe slikt, at Anton sier noe befriende som: «Hermann, du kan fint vinne regattaer uten den detaljen der. Nå kan vi ikke bruke mer tid på dette!».
Og da vil ofte den gordiske knuten som er blitt til en fiks idé i Hermanns hode, løsne og slippe taket.
Slike realitetsorienteringer inngår i planen om å bli den komplette seileren. Hermann skal ikke alltid trenge å ha en trener rundt seg som forteller ham hva han skal gjøre. Og på denne veien er Hermann kommet langt. Etter vel ti år med seiling på internasjonalt toppnivå i Laser-klassen, er den norske seileren som nå er medaljekandidat i OL i Japan, godt på plass i seg selv. Han kjenner sine styrker og svakheter, og han vet hva som kreves for å nå til topps.
– Nå jobber Anton mer som en manager som sørger for å sette meg sammen med de rette treningsgruppene, han legger opp treningen, passer på at jeg ikke presser for hardt eller tar for lett på noe og han holder kontroll på det store bildet, forteller Hermann.
Det skinner igjennom at han er fornøyd.
– Samarbeidet er veldig bra, sier han.
Underet i Drøbaksundet
Fokus har Hermann Tomasgaard hatt siden han var veldig ung. Fokus på å bli god. På mange måter er han barnestjernen som aldri falmet. Tvert imot er han et levende bevis på at det å konkurrere før fylte 13 år ikke nødvendigvis er skadelig eller ødeleggende på en barnesjel. Å konkurrere om plasser og poeng var noe han gjorde fra tidlig alder av. Sammen med faren sin dro han til Sverige for å seile regattaer i Optimist. Han skulle lære fort og bli god – og i Sverige var det ingen aldersbegrensninger.
– Stenungsund er ikke mer enn tre timers biltur unna Drøbak, og faren min fant ut at det var mulig å reise dit for å forsøke noe nytt. Det syntes han var veldig morsomt, minnes Hermann, som tilbakela sine aller første seilturer på fjorden i familiens IF før han havnet oppi en Optimistjolle.
– Ja, det begynte vel der. Jeg husker ikke så mye av det. Etter IF-en fikk vi en First 33.7. Men det avgjørende for at jeg selv begynte med seiling, var at jeg var barndomsvenn med Harald Fæste. Faren hans, Kristian, var engasjert i Drøbaksund Seilforening, og da ble det helt naturlig å begynne med seiling for meg. Da var jeg vel seks, syv år. Kristian Fæste var trener på de første kursene jeg var på.
Til å begynne med gikk det litt opp og litt ned med den pur unge Optimist-seileren. Det tok litt tid før han skjønte noe av seilingen.
Da jeg var 10–11 år, begynte jeg å forstå ganske mye av det jeg holdt på med, og da gikk det ganske raskt oppover for meg.
– Og så var det én sesong jeg bestemte meg for å være litt redd. Ikke fordi jeg egentlig var det, men fordi jeg bestemte meg for å være det. Neste sesong syntes jeg seiling var veldig morsomt. Det var også en beslutning. Da jeg var 10–11 år, begynte jeg å forstå ganske mye av det jeg holdt på med, og da gikk det ganske raskt oppover for meg.
Det var da turene til Stenungsund begynte. Nå, i ettertid, ser han poenget med barneidrettsreglene som forbyr rangering av barn under 13 år, men han er ikke kategorisk.
– Jeg er ikke veldig motstander av dem, men jeg synes det hadde vært fint om man kunne være litt fleksibel og finne løsninger. Det er flere veier som leder frem for barn, tror han.
Hermann forteller at han ble tatt godt imot i Stenungsund, og at det var mange gode seilere der. Han likte seg, og etter hvert tok flere unge, norske Optimist-seilere jevnlig turen over svenskegrensen. Vennen Harald var en av dem, og regattaene mot de svenske seilerne ga resultater. Som 13-åring vant Hermann Tomasgaard NM-gull i Optimist. Året etter vant kompisen Harald Fæste gullet med Hermann på plassen bak. Så var det Hermanns tur til å vinne igjen året etter – i hans siste år i Optimist. Da hadde han allerede begynt å seile Laser 4.7 på si. På den tiden poppet det opp unge, gode seilere fra Drøbak – noe det fortsatt gjør.
Turene til Sverige var imidlertid bare kremen på kaken, for det var i hverdagen at grunnlaget for de gode resultatene ble lagt. Da syklet vennene ned til klubbhuset på Husvikholmen, rigget opp, dro utpå og seilte. Det var ingen trenere som dirigerte fra RIB-er eller stod på land og instruerte. De bare seilte.
– Det gjorde jeg allerede fra 10–11 års alderen. Vi bare dro utpå og seilte rundt. Det lærte vi veldig mye av.
Og de Hermann hadde rundt seg og seilte med på den tiden, var seilere som var litt eldre: Kristian Hammarstrøm, norgesmester i Optimist i 2005, Håkon Westby og Anders Pedersen. Og bak i løypa etter Hermann kom lillebroren Uffe sterkt og tok opp arven etter storebroren. Han vant Optimist-NM i 2013 og 2014. I de siste årene har Mia Beckmann Klæboe fra Drøbak herjet på resultatlistene med NM-gull i Optimist i 2018 og 2019. Foreningen ved Drøbaksundet har hatt en eventyrlig evne til å frembringe dyktige seilere.
– Ja, vi har hatt mange gode generasjoner, men jeg vil likevel si at det er et tynt og sårbart miljø. Vi er ikke så mange. Vi har imidlertid vært heldige som har hatt gode seilere opp igjennom årene som har lært og forklart de litt yngre mye.
Og slik har generasjon etter generasjon fra Drøbak gjort seg bemerket på regattabanen.
Stor, ung og lovende
At Hermann Tomasgaard ikke var en helt vanlig Optimist-seiler, men en seiler med både talent og ambisjoner, illustrerer følgende:
Som 14-åring vant han ikke bare sølv i NM i Optimist, Hermann ble også verdensmester i den da nye enmannsjollen RS Tera.
– Jeg seilte RS Tera fordi faren min hadde kjøpt en slik jolle til mor slik at hun skulle kunne prøve å seile litt jolle. Og så var det VM i Sverige, og da ble jeg med.
Året etter vant Hermann sølv i VM i Laser 4.7 – mens han ennå seilte Optimist! Hermann forteller at han vokste seg stor og lang ganske tidlig, og at Optimist-jollen da føltes liten. Da måtte han legge om teknikken han hadde tilegnet seg for å holde følge med de lettere Optimist-seilerne. Samtidig ble det å seile Laser 4.7 et alternativ til Optimisten. Men allerede som 16-åring var han i gang med Laser Radial, noe han seilte til han var 19 år.
Hermann var også aktiv i langrennssporet, men seilingen tok mer og mer over og han ga seg som langrennsløper som 18-åring. Nå er det å gå på ski en kjær hobby.
– Jeg bestemte meg for å satse seriøst på seiling da jeg gikk på videregående og seilte Laser Radial, men da jeg gikk over til Laser Standard, begynte jeg å tvile på om dette var det rette for meg å gjøre.
– Jeg bestemte meg for å satse seriøst på seiling da jeg gikk på videregående og seilte Laser Radial, men da jeg gikk over til Laser Standard, begynte jeg å tvile på om dette var det rette for meg å gjøre. Det var tøft å gå over i en seniorklasse. Det føltes som om steget videre var veldig langt. Nivået var høyt, og jeg fikk se hva de store seilnasjonene hadde å rutte med av penger og ressurser.
Hermann begynte i stedet å studere marin teknikk i Trondheim. Å kombinere seilingen med studier viste seg å være vanskelig, men lysten på å seile ville ikke slippe taket i studenten. Ei heller forlot ambisjonen om å bli en god seiler på internasjonalt nivå hodet hans. Lysten, ambisjonene og fokuset resulterte i at han til slutt la studiene til side og bestemte seg for å satse på fulltid mot OL i Rio i 2016.
– At jeg fikk sølv i U21-VM i Laser Standard i 2013 hjalp også godt på motivasjonen.
Hermann følte at han hadde noe å gjøre der oppe i toppen.
Et spesielt samarbeid
Da hadde han allerede begynt å trene sammen med Kristian Ruth fra Asker og Mathias Mollatt fra Moss. Kristian hadde deltatt og kommet til medaljefinalen under OL i Beijing i 2008 og deltatt i London i 2012. Han satt med mye erfaring, Mathias hadde vært Kristians utfordrer i mange år, og han rykket stadig nærmere verdenstoppen. Hermann var yngstemann. De hadde også med seg Henrik Begby fra KNS til å begynne med, men etter noen år med Laser Standard-seiling, valgte han å gi seg. Sammen utgjorde de tre gjenværende et spesielt treningsfellesskap. Alle hadde de et felles mål om å komme til OL i 2016, men de trente sammen og delte alt hva de lærte og erfarte i et helt åpent samarbeid.
– Det fungerte veldig bra, og vi utgjorde en morsom miks. Kristian var veldig glad i å presse seg helt ut i ribenken og på fysisk trening og kjørte timer på alt. Han var et treningstalent uten like. Mathias var grubleren av oss, og han var utrolig flink til å stille spørsmål og få alle til å snakke og diskutere. Vi presset og pushet hverandre. Gjorde en av oss det godt eller fikk til noe spesielt, løftet de to andre seg opp på det samme nivået. Og sånn fortsatte det. Vi var inne på et veldig riktig spor, og vi fikk jo bekreftet det da Kristian vant sølv i EM like før OL. Det var vanvittig sterkt.
Hermann innrømmer at han savner noe av dette samarbeidet nå, til tross for at han til daglig trener sammen med noen av verdens aller beste Laser-seilere. Det er noe med det å være fra samme nasjon, ha samme bakgrunn og snakke samme språk. Men det har også noe med personlighetstyper å gjøre.
– Mathias’ grublerier førte oss inn i dype samtaler. Vi kunne snakke ordentlig sammen på briefinger og diskutere alt. Vi forsøker å gjøre det samme i treningsgruppen jeg er i nå, men vi er veldig forskjellige personer. Mens Mathias var grublende og jeg analytisk, seiler Kaarle, som jeg trener sammen med, mer på følelsen og tenker ikke så mye over hva han gjør.
Kaarle heter Tapper til etternavn og er fra Finland, og han og Hermann deler på å ha Anton Garotte som trener. Sammen er de med i en internasjonal treningsgruppe som blant annet innbefatter svenske Jesper Stålheim og tyske Philipp Buhl. De to er blant verdens aller beste Laser-seilere og gullkandidater i OL.
– Intensjonen vår i denne gruppen er å dele alt, men det blir likevel ikke det samme som da Kristian, Mathias og jeg trente sammen. Det var helt spesielt, sier Hermann.
Det ble Kristian Ruth som til slutt trakk det lengste strået i OL-uttakingen i 2016. Han oppnådde de beste resultatene av de tre.
– Hadde du egentlig et reelt håp om å komme til Rio?
– Ja, jeg hadde jo det. Jeg prøvde jo på det. Men jeg seilte med forholdsvis lave skuldre vil jeg si, og da det viste seg ikke å gå veien, så gikk det ikke. Og det var greit. Uttakingen var rettferdig, svarer Hermann.
Verdenseliten på Hvasser
Etter OL i 2016 gikk trioen i oppløsning. Kristian ga seg og Mathias bestemte seg for å satse sammen med Tiril Bue i den nye OL-klassen Nacra 17. Hermann var alene igjen i Laser-klassen og tok seg en studiepause fra seilingen igjen.
Nå – snaue fem år etter – venter et nytt OL, og denne gangen er det ingen tvil om hvem som skal seile i Laser Standard med NOR og norsk flagg i seilet. Hermann har gjort hele jobben selv – kvalifisert Norge for en plass i OL og han har bevist mange ganger at han er god nok til å fylle plassen. Lysten til å seile på internasjonalt toppnivå og være i det internasjonale miljøet hadde ikke forlatt Hermann da OL-plassen røk i 2016. Målet hans var stadig å forbedre seg i å kunne mestre Laser-jollen mer og mer optimalt – raskere, høyere, sterkere (citius, altius, fortius) – som det olympiske mottoet sier.
I prøve-OL i 2019 ble Hermann nummer tre. Planen frem mot OL 2020 var lagt i detalj. Men så kom koronaviruset flyvende inn fra øst.
I prøve-OL i 2019 ble Hermann nummer tre. Planen frem mot OL 2020 var lagt i detalj. Men så kom koronaviruset flyvende inn fra øst. OL ble utsatt i ett år. Det var et slag i ansiktet. Ikke bare for Hermann, men for alle toppidrettsutøvere. Fremtidsplaner og treningsopplegg måtte kullkastes fullstendig.
Hermann handlet rasjonelt
– Da det var klart at OL ble utsatt, meldte jeg meg til noen fag i Trondheim og studerte frem til sommeren for å ha noe å holde på med.
Da koronagrepet løsnet litt i 2020, kom Laser-jollen på vannet igjen for fullt. Treningsgruppen hans fikk til en samling i Helsingfors, og i juni inntok hele gjengen Hvasser. I over en uke camperte og trente verdenseliten i Laser ytterst i den vestfoldske skjærgården med høyreiste Færder fyr som en silhuett i bakgrunnen. Der fikk de oppleve norsk sommer på sitt beste.
– Seilerne var veldig fornøyde med samlingen på Hvasser. Philipp Buhl ville veldig gjerne komme tilbake, sa han. Jeg hadde håpet at vi hadde hatt litt mer vind og større bølger. Solgangsbrisen ble litt for snill til å dra opp sjøen skikkelig. Men du verden – vi var jo kjempeheldige med været og vi fikk virkelig vist frem sommer-Norge.
Korona-sesongen
Fjorårets seilsesong bød på fem regattaer av viktighet stor nok til å komme inn på Hermann Tomasgaards internasjonale seil-CV som tellende på verdensrankingen. Det startet med 7. plass i Sail Melbourne i Australia i januar og fortsatte med 6. plass i VM samme sted i februar. Så gjorde koronasesongen et hopp helt til september – til den høstutsatte Kieler Woche. Der ble resultatet en 21. plass.
– Da ledet jeg etter de to første dagene, men så ble jeg snydens forkjølet. På dag tre var det ille og den fjerde dagen var det sjanseløst å dra utpå. Så da ble resultatet sammenlagt som det ble, forklarer Hermann.
I EM i Polen måneden etter ble heller ikke resultatet noe å rope hurra over: En 25. plass.
– Der seilte jeg rett og slett en dårlig regatta. Det var mye lett vind med store skift, og jeg klarte ikke å henge med på dem i et så stort felt. Jeg merket at jeg manglet trening i den type seiling.
2020-årets siste regatta verdt å nevne gikk i Vilamoura i Portugal, og der var Hermann mer seg selv. Resultatlisten forteller om en annenplass. Med disse resultatene og de han hadde fra før, figurerer Hermann nå på 10. plass på verdensrankingen. På sitt beste – det var i februar 2019 – var han ranket som verdens 3. beste Laser-seiler.
Hemmeligheten bak suksess
– Hva skal til for å bli så god som Hermann er nå? Hva kreves for å bli den ideelle Laser-seileren?
Seileren fra Drøbak, som nå seiler for KNS, legger hånden under haken og tenker seg om.
– Vanskelig spørsmål. Alt. Alt egentlig. Du kan øve deg opp til å mestre alt – styrke, teknikk, fart og taktikk. Men det alene er ikke nok. På toppen av dette må du legge en porsjon kreativitet, tror jeg. Tidligere hadde jeg et veldig fokus på å gjøre alt riktig, men nå jobber jeg med å gjøre ting på en litt annen måte for å se om det fungerer. Jeg forsøker å tilføre seilingen min kreativitet.
Hermann forteller om Philipp Buhl som jobber mye med dette.
– På trening kan du se at han gjør helt rare ting, og da lurer vi på hva i all verden han holder på med. Men da forsøker han noe nytt. Det kan for eksempel være å skjære med vanvittig kraftige vinkler på lens, jibbe plutselig for så å jibbe tilbake igjen like raskt. Philipp tester og utfordrer seg selv hele tiden.
En nøkkel til suksess i Laser – og for så vidt i seiling generelt og i store felt spesielt – mener Hermann er å ha så god teknikk og fart at du mestrer å komme deg ut av trange og uønskete posisjoner raskt og effektivt – helst uten å tape noe som helst.
Det som skiller gode seilere fra de mindre gode – og det som gjør at man hele tiden ser de samme navnene på toppen av resultatlistene i Laser Standard – mener Norges beste seiler i klassen er båtfart. Og får å ha god båtfart, kreves fysisk styrke. Det er en viktig del av det.
Det som skiller gode seilere fra de mindre gode – og det som gjør at man hele tiden ser de samme navnene på toppen av resultatlistene i Laser Standard – mener Norges beste seiler i klassen er båtfart. Og får å ha god båtfart, kreves fysisk styrke. Det er en viktig del av det.
– Det tar tid å bygge deg opp til å bli sterk og tung nok, og det tar tid å venne kroppen til å seile med den tyngden og styrken du har opparbeidet. Det kan ta år. I tillegg skal du tilegne deg en rekke små, men viktige tekniske detaljer. Samtidig skal seiltrimmen sitte perfekt.
Båtfart er i sannhet et resultat av mange detaljer.
– Matthew Wearn fra Australia er kanskje den mest stabile Laser-seileren av alle. Vi andre sier at han seiler som en robot enten det blåser fem eller 20 knop. Det han gjør, ser så enkelt ut – som om han har gjentatt det samme en milliard ganger. Det er veldig sjelden du ser at han gjør feil, forteller Hermann om en av sine argeste konkurrenter.
Vanligvis er det å nærme seg en stil som «robot-seiler» en funksjon av alder og erfaring. Man sier gjerne at ideal-alderen for en Laser-seiler er rundt 35 år. Da har man opparbeidet mye erfaring og styrke og kan seile som en maskin. Matthew Wearn er et unntak, mener Hermann. Matthew er 25 år.
– Mange unge seilere som kommer inn i klassen er gode taktisk og strategisk, men de mangler ofte båtfarten og teknikken som skal til for å komme seg ut av alle situasjonene som oppstår i et tett Laser-felt, sier Hermann.
– Du kan bomme på en start og et vindskift, men båtfarten har du alltid med deg. Og er den god, vil du kunne forbedre posisjonen din. Med båtfarten på topp, er det dessuten lettere å seile taktisk smart. Har du dårlig båtfart, er det vanskelig å seile lurt.
Enmannsjolleseiler til fingerspissene
Da Hermann var ung, hadde han ingen seilende helter. Det hang ingen bilder av berømte seilere på veggen inne på gutterommet i Drøbak. Drivkraften var vennene og miljøet rundt ham. Det var dette som fikk ham til å seile, trene og etter hvert sette seg mål. Men på veien dit han er nå, er det personer som har betydd mye for ham.
– Kristian Ruth og Mathias Mollatt har begge vært veldig viktige for utviklingen min. Kristian var utrolig flink til å trekke med seg alle oss unge seilerne. Mathias ga meg mye gjennom alle sine grublerier. Nå betyr Jesper Stålheim og Philipp Buhl mye. De er noen år eldre enn meg, og jeg har lært veldig mye av dem.
– Og så er det Anton Garotte, da. Han har gjort en veldig god jobb.
Man kan nærmest fornemme at Hermann takker og bukker til disse seilerne som har hjulpet ham på veien dit han er. Og for ham har veien dit vært strak og rett. Det er kun Optimist og Laser han kan si å ha seilt i løpet av sin seilkarriere.
– Jeg har også seilt litt J/70 i mesternes mester, men ellers ikke så mye annet. Det er riktig. Men de gangene jeg har seilt J/70, har jeg lært utrolig mye, så det har jeg lyst til å gjøre mer.
– Jeg har også seilt litt J/70 i mesternes mester, men ellers ikke så mye annet. Det er riktig. Men de gangene jeg har seilt J/70, har jeg lært utrolig mye, så det har jeg lyst til å gjøre mer. Problemet er å finne tid til det.
I overskuelig fremtid vil det være Laser som gjelder. Å seile tomannsjolle er ikke noe alternativ. Det krever at han finner seg en makker, og den må være god.
– Skal vi være to noviser som starter å seile sammen i en tomannsjolle, tror veien vil bli veldig lang. Det er det ingen tvil om.
Han forteller at han også har prøvd å seile WASZP, og at flere av Laser-konkurrentene hans seiler Moth.
– Det var veldig gøy å foile, men jeg ser jo også at det er mye som ryker og som medfører mekking. Det er en helt annen verden enn i Laser. Jeg bruker en del tid på mekking i Laser også, men jeg synes ikke det er noen morsom del av seilingen. Jeg er ingen mekketype!
Seilende student
Hermann har fått bokført tre år med studier i marin teknikk så langt. Det betyr at han har to år igjen til han er ferdig med masteroppgaven. Studiene har skjedd periodevis, for han har opplevd det å studere ved siden av å være toppidrettsutøver som vanskelig.
– Da blir studiene hengende over meg hele tiden mens jeg også skal trene og seile. Jeg skal ærlig innrømme at det er vanskelig å sette seg ned med bøkene og konsentrere meg om dem når jeg er på samlinger.
– Da blir studiene hengende over meg hele tiden mens jeg også skal trene og seile. Jeg skal ærlig innrømme at det er vanskelig å sette seg ned med bøkene og konsentrere meg om dem når jeg er på samlinger. Etter en lang treningsøkt er det lite energi igjen. Jeg vet at mange får det til, men jeg synes det er vanskelig.
I stedet har han seilt – og studert når han har tatt noen pauser.
– Seiling er en idrett som du kan gå litt ut og inn av. Du glemmer jo ikke helt det du holder på med selv om du tar en pause, og min erfaring er at det av og til kan være litt godt å holde avstand – for så å komme tilbake.
Noe av utfordringen ved å studere parallelt med en toppidrettssatsing, er at man ikke får fulgt forelesningene. Man må klare seg på egenhånd med bøker og notater. Dette har imidlertid koronapandemien gjort noe positivt med.
– Nå er det mye lettere å kombinere dette. Alt blir lagt ut på nett, og det er blitt mye, mye lettere å følge undervisningen. Jeg håper at man ikke vil gå tilbake til det gamle systemet når dette er ferdig, sier Hermann, som har tenkt å fortsette både å seile og studere også etter OL i Japan.
For det kommer et nytt OL i 2024. Det inngår også i planene til Hermann Tomasgaard.
– Ja, absolutt. Neste OL er det jo bare tre år til. Jeg har tenkt og har lyst til å gjøre en satsing til, men jeg må også få lest litt.
Han er dessuten innforstått med at han da kan få konkurranse fra mange yngre, fremadstormende Laser-seilere. En av dem er lillebroren Uffe. Da Hermann ikke var på samlinger, trente han og Uffe mye sammen i sommeren som var. Og han har fått føle at Uffe med tiden definitivt kan bli en utfordrer. Men det gleder han seg over.
– Det er veldig spennende og hyggelig at det gror så godt i Laser-miljøet, og jeg gleder meg til å kunne trene og seile sammen med Uffe og flere norske seilere. Det er enklere rent praktisk enn dagens situasjon, og derfor håper jeg vi kan få i stand en norsk treningsgruppe i årene fremover med seilere som har lyst til å seile internasjonalt, og som er innforstått med hva som kreves for å kunne gjøre det.
Vil seile en god regatta i OL
Men først er det OL 2021 det dreier seg om.
– Jeg har veldig lyst på en medalje, men jeg vil også være fornøyd om det blir topp fem-seks. Det er et veldig høyt nivå i Laser, og det er ikke sånn at det eneste som gjelder for meg, er en medalje.
– Jeg har veldig lyst på en medalje, men jeg vil også være fornøyd om det blir topp fem-seks. Det er et veldig høyt nivå i Laser, og det er ikke sånn at det eneste som gjelder for meg, er en medalje. Jeg ønsker å seile en god regatta. Det er målet. Dette er jo også det første OL-et jeg deltar i, og det ligger mye læring i det som jeg kan ta med meg videre. Å seile OL er jo en helt spesiell opplevelse har jeg hørt. Og kanskje spesielt for oss seilere som ikke er vant med så mye oppmerksomhet. Det går gjerne fire år mellom hver gang.
I slutten av april seilte Hermann en stor, internasjonal regatta i Vilamoura. Og dette var trolig den siste regattaen før Laser-seilerne møtes igjen på OL-banen i Japan. Det tror Hermann vil bli veldig spesielt. Bortsett fra japanerne vil ingen av deltagerne ha seilt på OL-banen etter at prøve-OL ble avsluttet i 2019. Det er også flere av seilerne, blant annet OL-favorittene Matthew Wearn fra Australia og Sam Meech fra New Zealand, som Hermann og de øvrige Laser-seilerne ikke har seilt mot siden pandemien slo til.
– Det blir veldig spennende å se hvor de står. De har bare trent hjemme det siste året. Vi andre har jo kjent hverandre litt på tennene hele veien.
Statistisk skal OL-banen by på frisk solgangsbris og høye bølger når OL-seilasene pågår, men hadde OL gått som planlagt i 2020, ville det kun ha vært én dag med solgangsbris. Resten av regattadagene ville det ha vært fralandsvind og svært skiftende vind.
– Det jo veldig ofte man ikke får de forholdene man har trent på, sier Hermann.
Det gjelder med andre ord å være forberedt på alt – øve og øve. Det har Hermann holdt på med i hele vinter sammen med treningsgruppen sin i Vilamoura og på Lanzarote. Noe av det nye de har tatt i bruk for å bli bedre, er en drone.
– Vi har trent mye på å få til lensene. Treningspartneren min, Kaarle Tapper, er kanskje den aller beste i verden til å lense, men han klarer ikke å forklare hva han gjør. Og når trenerne forsøker å filme aktenifra, ser man ikke hva han foretar seg med bena. Men det gjør dronen. Fra luften kan vi andre se bevegelsene til Kaarle og hva han gjør med skjøtet når han lenser i bølger, og da er det lettere å stille ham fornuftige spørsmål. Det har vært veldig lærerikt.
Hermann forklarer entusiastisk, for dette er noe av det han synes er aller morsomst med seiling: Forbedre seg. Finne ut av ting. Få svar. Lære.
– Jeg synes seiling er en veldig morsom idrett fordi det er så mange ulike faktorer som spiller inn. Det er alltid noe som kan forbedres
– Jeg synes seiling er en veldig morsom idrett fordi det er så mange ulike faktorer som spiller inn. Det er alltid noe som kan forbedres. Og så liker jeg konkurranseformen. Det er veldig morsomt å konkurrere i Laser. Det er alltid veldig tett og du har konkurrenter rundt deg hele tiden.
Hermann Tomasgaard er Laser-seiler til fingerspissene. •
