Flytende museumsgjenstander fortsatt i bruk

HOVEDBILDE: En av de større lakanene/kanoene sjøsettes før seilas. Foto: Linn Krogh Hansen.

Lakana vezo; det klinger vakkert i ørene på en frossen nordboer som akkurat har landet på den største øya i Det indiske hav. Lakana er det gassiske ordet for båt, og vezo er navnet på fiskerfolkene som bor langs kysten på sydvest Madagaskar.

De fleste folkene langs kysten var tidligere nomader, og fulgte fiskestimene langs kysten. Nå er de fleste fastboende, men de eldgamle trebåtene er fortsatt en like viktig del av dagliglivet som tidligere.

Madagaskar er et land som teknologisk sett bringer oss langt tilbake i tid. De gassiske utriggerne, bestående av en uthult trestamme med én spinkel pontong er intet unntak. Denne farkosten bygges etter nøyaktig samme metode som for to tusen år siden, da de første menneskene kom seilende fra Indonesia og slo seg ned på Madagaskar.

Båtene kan både padles og seiles, men av naturlige årsaker er de ikke særlig behagelige å ro. En liten påhengsmotor koster mer enn de fleste har råd til, så her er det naturkreftene og den rå menneskekraften som er drivstoffet.

Ikke nok med at disse flytende museumsgjenstandene fortsatt brukes til å fiske; de brukes også som transportmiddel til å frakte lokalbefolkning, husdyr og turister opp og ned langs kysten. Det finnes fortsatt ikke mange private motorbåter langs de gassiske strender, og de få som finnes, tilhører som regel en vazaha, det vil si utlending.