Gjensyn med gamle favoritter

OVER: Solnedgang i Portosin. Alle foto: Private.

Reisebrev fra Ståle og Anne Lise Larsen, om bord i sin Sweden Yachts "Viking Crusader" på veit il Las Palmas og ARC:

La Coruña er en storby med et gammelt ”uberørt” sentrum. Det er store forandringer med en del nybebyggelse, og den slitne marinaen vi har ligget i de to gangene vi har besøkt byen tidligere er nå blitt stor, ny og nesten for moderne. Den ligger imidlertid utenfor bykjernen, så vi velger heller marinaen like ved gamlebyen i La Coruña. Den har til og med med gratis og godt fungerende wifi!. Herfra kan vi lett smette inn på cafè for kaffe eller vin, jamoneriaer med taket fylt av nydelige spekeskinker, men ikke minst - sjømat i lange baner og store fat. Vi er glade vi ikke deler Norgeskjente Sputniks smak - ”Det eneste skalldyr jeg spiser er egg!”

Stranda kan vente

På vei inn til havnen blir vi møtt av svenske 29 fots ”Janita”, som vi har vært bekymret for. De ”strandet”  i L’Aber Wrach i to uker og var mange dager i Camaret, men kom heldigvis trygt over Biscaya på et høytrykket som hadde stabilisert seg igjen. Om kvelden blir det skandinavisk aften når fire ”båter” – to svenske, en dansk og vår – går ut og fråtser i skjell og skalldyr i den gamle bydelen. Det smaker like godt som vi har drømt om i alle disse årene. Gatene er like koselige å rusle i med de spesielle husene med glass-innbygde balkonger, hvor hele veggen er fylt av smårutete, hvitmalte vinduer og opprinnelig bebodd av fiskere. Spir og dekorasjoner pryder husene mellom ”hundrevis” av små serveringssteder, fancy moteforretninger og stilige designbutikker.

    På barene får vi nydelig rødvin til €1,50-1,80 pr. glass – da får vi som regel også servert en solid tapasrett ved siden av, kaffe koster €1 – priser som ikke gnager mye på budsjettet! Vi blir her i flere dager, det er så mye å få med seg. Det er mer enn to kilometer med strender midt i byen og vi har bra vær. Men strandliv blir det nok av senere, det er byen La Coruña som frister mest; rusle rundt, finne små ”skatter” som en liten kirke fra 1400-tallet inneklemt mellom gamle hus eller det bare å være her.

Elegante damer

Da vi kom hit i 1986 var dette vårt første møte med Nord-Spania og stedet virket imponerende med sin arkitektur og ivaretakelse av alt det gamle. På den store rådhusplassen - Plaza de Maria Pita, oppkalt etter byens heltinne på 1500-tallet - var det tidligere fullt av serveringssteder med bord og stoler og utsikt mot det fantastiske rådhuset.  Ikke all ”forbedring” er forskjønnende - at all uteservering nå er plassert i ryddige, små glasshus med tak er sikkert praktisk, med langt fra sjarmerende.

Når vi en dag sitter og ser ”på livet” tenker vi på hvordan de norske seilergutta satt tidligere med en øl og kikket på damene! Opprømte fortalte de om flotte, langbente, veldreide og velkledde jenter som vrikket seg på høye hæler og med langt, mørkt hår nedover skuldrene. Og dådyrblikket, da!! Det er ikke rart det ble mange cafèbesøk.. I dag ser vi de samme damene – elegante, velkledde, på høye hæler, men håret er kort, blikket gjemt bak designbriller, formene betydelig mer runde, bena kortere og de er 25 år eldre!

EU-støttet forbedring

På veien mot Camariñas blir det tett tåke, men med både kartplotter, radar og nesten ingen båter utpå er det uproblematisk. I tåkehavet får vi igjen besøk av to store delfiner som følger oss i 45 minutter og gjør så mye rart kloss i baugen at vi blir våte av spruten. Jeg prøver å ta bilde av de flotte hoppene og saltomortalene, men det funker dessverre dårlig i tåken. Idet vi kommer inn i Ria’en (bukten/fjorden) trekkes liksom et sceneteppe opp og der ligger den lille fiskelandsbyen Camariñas mellom grønne åser i solskinnet. Stedet er kjent for sine flotte kniplingsarbeider som også selges i fine forretninger i Santiago, og da vi var her i 1996 så vi kvinner i alle aldre med sine arbeider spent opp på en liten pute og et utall pinnesneller hengende ned – klakk, klakk, klakk over hele byen! Vi la også merke til hvor fattigslig det var her, hvordan mange hus så slitne og falleferdige ut. De hadde akkurat fått ny marina – EU sto for nyinvesteringen. Denne gangen ser vi ingen kniplingsarbeidende, små sortkledde koner sitter nå stille på en benk, men en flott strandpromenade har de fått og fem banker har sine filialer på rekke og rad. Dette er ikke noe imponerende sted, men et sted der man har jobbet og slitt og kanskje ikke hatt så mye å ta vare på. Vi synes det derfor er hyggelig å rusle i bakgatene og se at her har mange bygget nytt - ikke stort, men velstelt – mange små fiskebåter kommer inn, det er liv på seilskolen ved havna og de serverer nydelig, sprøstekt chippirone, det vil si blekksprut,  på en av de små spisestedene langs den rolige strandpromenaden.

Muros og Portosin

Muros er neste stoppested – en liten, pittoresk by man gjerne har villet seile til, men uten havn og dårlige ankringsforhold seiler de fleste forbi. Vi blir overrasket over utbyggingen – større fiskerhavn, stort mottak og mye ny boligbebyggelse. Vi er heldige og finner plass noen timer i marinaen for fiskebåtene. Dette har vært sted for fiske i alle tider og de gamle steinhusene langs vannkanten er bygget med en buegang som ga skygge på sommeren når fiskerne kom inn med fangsten og ga ly om vinteren når det regnet og været sto på. Lenger inn i samme Ria ligger Portosin med en bra marina og en hyggelig yachtklubb, solnedgangen fra terrassen her var fantastisk sist vi var her. Forventningsfulle kan vi på nytt nyte solen som på sin vei ned sender lys som diamanter innover Ria’en og forsvinner bak Muros ytterst i Ria’en i et utrolig fargespill.

View Larger Map