Jersey, kystseilas og skalldyr

HYGGELIG BY: Belle Ille. Fotos: private.

Reisebrev fra Anne Lise og Ståle Larsen:

Tirsdag 3. august drar vi videre fra det lille, franske stedet Ouisterham mot Cherbourg klokken 03 på natten igjen – lenge før fuglene står opp! Hvorfor kan ikke høyvann og tidevann ha litt normale tider tilpasset B-mennesker som oss? Fordelen er at vi kommer inn til brukbar tid før havnen fylles opp med flere båter, får tid til å hvile litt og se oss om i byen. Vi hadde begge sett den romantiske filmen ”Paraplyene i Cherbourg” for lenge siden, men fant ikke mye av den stemningen. Det eneste som minner om den er alle paraplyene som fyller byen når det regner så det holder neste dag.

Ikke alle strømberegninger har vært like heldige, men når vi skal videre finberegnes det og det klaffer helt. Ståle logger 5,2 knops medstrøm når vi runder odden Cap de la Hague mot Jersey. Det er friskt når dette kommer i tillegg til vår vanlige fart på seks-syv knop. Med mindre båter og uheldig strøm-og vindretning sier det seg at det kan bli katastrofalt – man kan simpelthen bli ”båret” en helt annen retning enn man har planlagt (og det er ikke veldig langt inn til land og skarpe klipper)! Vi kan imidlertid glede oss over god fart, fint vær og seiling med det største forseilet – Code 0.

Bergerac langt nede

Bergerac hvor er du?? Den gamle krimserien på norsk TV hadde også gitt oss noen romantiske tanker om hvordan Jersey så ut. Hovedstaden St. Helier er en hyggelig by med mange eldre hus, men den småbyromantiske stemningen er ikke der. På den ene siden av havnen ligger nye, moderne leiligheter à la Aker Brygge og videre høye bygninger i glass og stål - fylt med banker, finans og advokater. Man kan tydelig se på alle som haster frem og tilbake - kledd for forretningslivet - at det er mye buisness her og at det er det de lever av på øya – Bergerac og turisme er langt nede på listen. For oss virker  noe dyrt, annet billig. Vi trodde prisene var lave for det er ikke moms her og skatt er det lite av, men når det koster kr 120,- for en herreklipp og frisøren drømmer om å kjøpe en liten leilighet med et soverom til en pris på 3 millioner norske kroner skal hun klippe mange hoder! Det er allikevel tydelig at man trives her og vi ser blant annet at et stort antall irlendere og portugisere har flyttet hit.

På fredag er det mange som møtes til ”fredagspils” rett etter jobb, og når vi drar ut for å se på livet ved 9-tiden har mange bare fortsatt og tydelig fått litt for mye! Vi gjør noe man bare gjør èn gang: bestiller rødvin på pub/bar! Øl setter nemlig ikke flekker!! Med nystrøket skjorte og fullt glass i hånden får Ståle et skikkelig skump av en jente – et halvt rødvinsglass dekorerer plutselig hele skjortebrystet, jakke, jeans + min hvite bluse og seiljakke! Syndebukken skjønner ikke noe, men kollegaen beklager sååå mye og kjøper nye glass til oss. Etter et raskt klesbytte er vi tilbake igjen og får en meget morsom aften med en gjeng irlendere som jobber her. Vi vet nå også hvor Jerseys beste nattklubb er! Å få av alle rødvinsflekkene er imidlertid ikke like morsomt og enkelt – det er sannelig mye man kan få fylt dagene med!

Nysgjerrig på å finne småbysjarmen på Jersey tar vi buss til den lille, gamle fiskelandsbyen Gorey med den fascinerende Mont Orgueil Castle som fungerte som forsvarsverk fra 1200-tallet. Borgen er godt restaurert og vi smyger oss opp vindeltrapper, ned i fangehull og gjennom storstuer og små rom vi ikke skjønner nytten av. Vi kan bare ane hvordan de levde og pinte sine fiender. Gorey er i alle fall stedet for historie, sjarm og en god lunsj.

Fra Sveige mottar vi en ny lanterne som ikke funket foran, den kom som lovet på tid. Etter at vi hadde tatt en skikkelig omvei i Frankrike og ventet i nesten en uke på den elektriske styringsenheten, kom den dagen etter at vi dro og ble sendt videre til Jersey. Etter 8 dager her har den ikke kommet hit heller. Pakken er på størrelse med en liten pakke knekkebrød – inkl. mye emballasje – altså ikke stor! Hvorfor skal det ta så lang tid? Vi får vite at den sitter fast i systemet i Frankrike for 2.gang og gir opp foreløpig! I tillegg ”dør” wifi-antennen helt. De små trådene tålte ingenting og røk. Nå er ledningen så kort at man ikke kommer til. Og vi som håpet at Ståle hadde fikset den! Dette betyr at det dyre utstyret og innsatsen for å komme på nett nå er bortkastet. Det er bra at vi har laptopen, da kan vi i alle fall gå på kafè, ta en kaffe og få gjort det nødvendigste. Noen havner har også trådløst nett, men dette funker langt fra alltid og vanskeligere å komme inn på med laptop enn superantenne. Det viktigste for oss er mailen vår og været, men alle havner har i alle fall en enkel værrapport for et par dager frem. 

Mot Frankrike

Onsdag 11.08 drar vi på kvelden med 16 timers seilas foran oss igjen til Frankrike. Værvarslene har lurt oss igjen, så den gode vindretningen uteblir, motor enda en gang! Nå er jeg blitt god på strømberegninger og maks-strømmen får vi med oss på de riktige stedene. Man kan imidlertid ikke unngå at det også blir noe motstrøm. Vi logger helt ned i 2,5 knop en times tid over grunn mens båten gjør 6,5 knop i vannet. Å komme inn fjorden mot L’Aber Wrac’h en solfylt sommerdag er fascinerende. Det er et yrende liv med seilende båter i alle størrelser, windsurfere, kitere, kajakker, kanoer, Optimistjoller, Hobbycat og mange andre kjente og ukjente jolletyper. Før innseilingen passerer vi Europas høyeste fyr på 77meter og ”skjærgården” ser flott og innbydende ut – spesielt på høyvann. På lavvann forsvinner mye av seilområdet, men båtlivet er like yrende.

Vi kommer til en velorganisert, topp marina (bare tre år gammel), et pyttlite sted med hyggelig bebyggelse, noen restauranter pluss to meget kjente seil/sjølivs-skoler som dominerer området. Det er stor aktivitet for både barn, ungdom og voksne. Vi stusser over at ”alle” har våtdrakter på helt til vi ser at det kun er 14-16 grader i vannet. Kanskje det er temperaturen som også gjør forholdene for østersdyrking så bra. På lavvann (det er flere meter forskjell) ser vi svære ”åkere” med østers og det går traktorer med hengere mellom ”bedene” og arbeiderne kan bare plukke med seg. Og vi som trodde østers-sanking var en rå sport på dypet med dykkerutstyr og en kurv for hånden! Men selv etter denne oppdagelsen smaker delikatessen meget godt med et glass Muscadet! Her er det så vanlig kost at Champagnen får vente!

Det er trivelig å komme steder som ligger utenfor de vanlige løypene for seilere på vei sydover og på yachtklubben kommer vi lett i kontakt med lokale båtfolk. Det er fredag og vi går innom Cafè du Port – stedet det er folk fra tidlig til sent, for en stille frokost eller full fart på kvelden! De har tilfeldigvis underholdning og vi får en stor musikkopplevelse når to voksne karer synger blues – en meget dyktig gitarist og en utrolig sanger som ser ut som en blanding av Mick Jagger og Odd Nedrum og ser ut til å ha holdt på siden Stones startet. Med stor innlevelse og dyktighet høres de ut som en hel gruppe. Dagen etter holder seil-klubben fest med langbord og musikk, kreolsk mat står på menyen og en hel, god vin selger de for €6! Kvelden deler vi med det trivelige paret på den lille, svenske 29 fots båten ”Janita” som akkurat har kommet inn og blir liggende her i 2 uker i håp om vær for å krysse Biscaya.

Gamle trakter

Søndag 15. seiler vi inn til Camaret-sur-Mer, rett syd for Brest, etter kun 4,5 timers rolig seilas - her blir vi i en uke. Dette er stedet vi måtte gå inn til for 25 år siden da vi skulle krysse Biscaya fra Falmouth i England til La Coruna i Spania og Ståle ble dårlig et stykke avgårde. Jeg måtte være både skipper, styrmann, kokk og mor. Barna var seks og åtte år og vi krysset den mest trafikkerte skipsleden i Europa i et forferdelig regnvær - så plaskende ille at man ikke kunne se mer en et par meter. Ikke hadde vi radar, så vi kunne ikke se skipene som passerte – det var bare å håpe og be til noen der oppe om at man så oss! Kun èn gang hadde vi ”nærkontakt” – jeg skvatt som jeg aldri har gjort da jeg plutselig hørte en sterk motordur fra noe stort, og som ut av en grå vegg bak oss passerte et digert skip. Det er mange historier om små og større båter som blir truffet og går ned i kanalen. Våre neste båter har i alle fall blitt utstyrt med radar! Å komme til Camaret etter en slik hendelse virker som nirvana, så i vår båtløse sommer for 3 år siden ble det bilferie med Camaret som endemål - et fint gjensyn med et sted som ikke hadde forandret seg mye på 22 år – de har strenge regler for å ta vare på fasader og bygninger i havneområdet.

For tre år siden tok vi også rutebåt til øya og fyret Ile d’Ouessant (”Høysand” for norske sjøfolk gjennom tidene!) og overnattet på denne forblåste utpost nordvest for Brest. Den ligger lengst ut av en rekke mindre øyer og grunner – pepret med fyr rundt det hele – utrolig fascinerende på bilder når vinterstormene står på og bølgene slår mot fyret. Vi var innom fyrmuseet lengst ut mot havet som bl.a. viser hvor skip har gått på grunn rundt øyene her i uminnelige tider og vrakene ligger tett, mange norske skipsnavn så vi også. Faktisk ser t.o.m. kartet av området skummelt ut når vi nå seiler sydover mot Camaret og vi må gjennom denne ”hinderløypa”, men værgudene er snille med oss og i virkeligheten er det verken smalt eller trangt.

Camaret er et lite og sjarmerende sted hvor det første man ser sjøveien inn er ”La Tour Vauban”  - en liten og godt restaurert festning som ble tegnet av den store militære arkitekten Vauban for Ludvik 14. på slutten av 1600-tallet og som nå står ’på UNESCO’s verdensarvs-liste. Solkongen kunne mer enn å feste på sitt praktslott Versailles utenfor Paris – han fikk bygget festningsverk rundt hele Frankrike for å sikre sitt rike - Vauban bygget eller satt i stand mer enn 160 under sine 50 år i kongens tjeneste. Ved siden av på odden som beskytter byen ligger et lite kapell – Notre Dame de Rocamadour - bygget på omtrent samme tid.  Historien forteller at klokketårnet ble ødelagt av en kanonkule i et slag i 1694 og har aldri blitt gjenoppbygd til minne om denne dagen, legenden sier at vår frue av Rocamadour sendte kulen tilbake mot det skyldige skipet som øyeblikkelig sank.

En dag møter vi norske Hege som giftet seg for noen år siden med sin franske venn i dette kapellet, de er nå på ferie hos svigerfamilien. De kan også fortelle om den spesielle båt-kirkegården  ved siden av kirken og borgen. Camaret hadde Europas fremste hummerfiske-havn inntil 1980-årene. Av respekt for det fiskebåtene har brakt byen av mat og velstand fra sjøen ligger nå båtene langs stranden for å visne flis for flis. De gamle trebåtene står som kunstverk av tidens tann. De nyere med mye stål er mer seiglivet og rustne og har klart ikke samme patina. Etter at siste hummerfiskebåt bokstavelig ble satt på land har Camaret tilpasset seg turisme (men langt fra masseturisme) og det er flotte turmuligheter for både sykkel og ben, seiling, dykking mm. Byen har trukket til seg en mengde kunstnere og håndverkere – sjelden ser man så mange små gallerier på et så lite sted.

Området rundt Camaret byr også på spennende inntrykk. Vi sykler utover halvøya vestover – så flat og værutsatt at busker vokser på skrå og så bratt ned mot Atlanterhavet at det er fantastisk for fjellklatrere. På stedet Lagatjar (høres ut som vikingnavn for meg!) har man funnet svære steiner satt opp i rette linjer. Man vet at Camaret var et stort religiøst senter allerede 2500 år før vår tidsregning. I år 1776 talte man hele 600 steiner, i 1883 var det bare 100 igjen og man bestemte at dette var et ”historisk sted”.

I en gammel tysk bunkers ut mot havet har man laget et minnesenter for alle falne sjøfolk under ”Kampen om Atlanterhavet” fra 1939-45, både allierte og tyske, men spesielt handelsflåten ønsker de å hedre. Av de 4 flaggene som vaier utenfor ser vi det norske – Norge mistet hele 2.320.000 tonnasje av handelsflåten under 2. verdenskrig.  Tusenvis av sjøfolk omkom – vi leser: ”Verst er det for karene i maskinrommet. Det er trangt og varmt og når torpedoen treffer dem har de ingen mulighet til å slippe unna”. Vi får en sterk opplevelse.

 Vi har to ganger tidligere, i 1986 og 1996 fulgt den vanligste ruten sydover for skandinaver: Tyskland, Holland og England med Falmouth på sydvestkysten som avreisepunkt for kryssing av Biscaya til nordvest Spania. Nå føler vi at vi er utenfor allfarvei, og bortsett fra noen engelske båter er det ikke mange ikke-lokale båter vi ser. De fleste seilere har allerede gått over Biscaya, men vi føler vi har god tid pluss at det er artig å se andre og nye steder, møte andre mennesker og gjøre noe annet enn vi har gjort før. En dag i havna ser vi en norsk båt med to karer om bord - ”Mornings” er på den lengste sommerferie-turen vi har hørt om. Med eier og mannskap dro de 15.mai med Skagen-race sydover og fortsatte deretter helt til Barcelona. Familien har vært med i ferieukene. Nå er de på vei hjemover – de har 2 uker på seg! Vi som har kjempet oss hit i stampesjø og motvind står som store spørsmålstegn! Men disse gutta må ha noe spesielt gående med værgudene, fra de dro hjemmefra har været vært med dem – de har kruset seg både nedover og oppover kartet! Så det er jo ikke merkelig at når de drar ut neste dag blåser det perfekt syd-vest, noe som betyr rett i nesa for oss som skal motsatt vei. I tillegg er det skumle værvarsler med lavtrykk innover Biscaya d.v.s. mer motvind for de som skal krysse over nå.

Gode minner fra Biscaya

Personlig har vi to fine seilaser over Biscaya i minnet. Man hadde ikke noe spesielt å hjelpe seg med uten de værvarsler man kom over, rådene på brygga og egne vurderinger, men det gikk bra. Første gang ble vi avbrutt pga sykdom og måtte altså til Camaret, men derfra er det jo også langt. Vi hadde faktisk lite vind og måtte motorseile en del av veien – flat sjø i måneskinn, baking om bord er ikke hva man forventer for en Biscaya-kryssing. Vi fikk også besøk av en liten, sliten fugl som satt seg på hodet til barna da de gjorde lekser. Noen dager etter oss kom andre skandinaviske båter inn til La Coruna – de kom for sent av gårde for høytrykket som var, traff et skrekkelig uvær og hadde nærmest traumatiske opplevelser. En finsk båt fortalte at bølgene bare slo over båten og at ”fiskarna simmade omkring i cocpiten”!

Andre gangen hadde vi planer om å kjøpe ting til båten og få ordnet en del, men da vi kom til Falmouth var det varslet fint vær for å seile over. Vi handlet kun mat og dro noen timer etter i perfekt vind - NØ og lite bølger - så vi suste av gårde med genaker oppe. Midt i Biscaya ble vi ropt opp på VHF’en på gebrokken engelsk: ”Sailyacht, sailyacht, do you rrread me? Et skip nærmet seg i full fart så det skummet om baugen og la seg brått med bredsiden til. Det var et krigsskip med kanonene i vår retning (den kalde krig var enda ikke over!) ”This is rruschian warrship. Have you seen a man in the sea?” Vi så forskrekket på hverandre og svarte at vi ikke har sett noen. Deretter ga de full gass og var raskt borte over horisonten. 3.dag var det mer vind og flott seiling og vi var i La Coruna etter drøye 2,5 døgn.

Skalldyr og kystseilas

Denne gangen holder vi oss til planen om å nyte livet langs franske kysten og innsiden av Biscaya. Mens vinden uler lengre vest har vi flotte dager med sol, seiling og  til tider for lite vind. I hele nordvest delen av Frankrike står rimelig skalldyr alltid på menyen og disse gode delikatessene spiser vi mye av.  Sainte- Marine ved Benodet er et rolig, litt mondent feriested med flotte herskapshus og gamle trær langs innseilingen.

Videre i fin seilas med fulle seil mot Belle Ile blir vi innhentet av en tollbåt. Vi blir kryssforhørt over skutesiden: Har vi meldt oss for toll ved ankomst Frankrike? Har vi mye penger om bord? Våpen? Narkotika? Noe å fortolle? Nei, vi har ikke noe! Å finne et tollkontor når man kommer til nytt EU-land er en umulighet. For 25 år siden hadde nesten hver havn tollere. Man måtte sjekke inn og ut av hvert land man kom til – i England kom de t.o.m. om bord hver dag for å kontrollere. For 15 år siden var EU blitt ”grenseløst” og tollkontorene ble håpløse å finne. Etter å ha sjekket pass og båtpapirer, som vi måtte legge i en hov, får vi fortsette inn til havna på Belle Ile. Her slipper man kun inn 1,5 time før og 1 time etter høyvann fordi det blir for grunt. Ved innseilingen er enda en av Vaubans borger – denne er stor! Byen er utrolig sjarmerende – her er det ikke mye nybebyggelse som ødelegger den gamle patina.

Under seilasen til Sable L’Ordonne får vi to ganger besøk av en gjeng delfiner som leker «hvem kommer nærmest» rundt baugen. Vi står i baugen og følger dem lenge. Stedet er moderhavn for den kjente jorden-rundt-alene-regattaen Vendèe Globe. Franske seilere er råtasser til å bryte grenser! Det er også positivt å se mange små fiskebåter – både i denne og andre havner – og ikke minst utpå! Med så mye god sjømat franskmenn spiser må det også fiskes enormt. Bak restaurantene ved havna ligger gamle hus tett med smug så trange at man kan ta på begge sider samtidig og fortau kun en fot bredt. Dette er ikke EU-standard - bare veldig sjarmerende.

Det siste vi ser av Frankrike er Royen. Har «arvet» en pilotbok med havnebeskrivelser, men noen sider har klistret seg sammen, så jeg leser av restene at dette er en fasjonabel ferieby. Interessant! Vi må hit! Velkomsten og marinaen er bra, men byen overrasker – ikke èn gammel bygning, bare store komplekser med funksjonell feriebebyggelse fra noen 10-år tilbake. Langs strandpromenaden ligger barer og restauranter med plaststoler og glorete farger, butikker med sukkerspinn, badeleker og juggel. Prisene er heldigvis hyggelige, så klemt inn på hver vår plaststol spiser vi nok en gang nydelig sjømat med Muscadet. Vi får oppklart feilinformasjonen: Royen var en fasjonabel ferieby på 1900-tallet, ble bombet flat i 1945 og gjenoppbygd. Da så!

Kort Bisacaya-kryss

Dagen etter setter vi seil og får en flott seilas over innerste delen av Biscaya til Santander i Spania. Når genakeren er oppe gir det oss bra fart og vi er over på 28 timer. Santander er en meget flott by. Vår sønn Marius studerte økonomi der i fire år, så vi kjenner byen godt fra tidligere besøk. Det er allikevel spesielt å se byen fra sjøsiden der den ligger mellom lange sandstrender, slott, grønne åskammer og lengst bak høye, takkede fjelltopper hvor Marius sto på ski om vinteren.

Det går mot slutten av august og et høytrykk ligger igjen stabilt over Biscaya, så i morgen seiler vi videre vestover langs spanskekysten. Det er meldt god medvind.

Hilsen Ståle og Annelise Larsen

I Seilas 5 2010 kan du lese om Anne Lise og Ståle Larsens deltakelser i ARC 1986, 1996 og nå i 2010, og deres kjærlighet til Sweden Yachts. Artikkelen kan lastes ned i pdf-format fra vårt artikkelarkiv.

Se flere bilder fra turen i billedspesialen under.