Hardt liv i kulissby

En bukt åpner seg, vi seiler rett inn i kulissene av en filmby, Wallilabout, midt på lekysten av St.Vincent - en litt dyster, men dramatisk utseende strandbukt med høye fjell og middelalderske kanonstillinger og vinsjsystemer på brygga. Mot oss kommer tre-fire båter som fra det øyeblikk de så oss mot horisonten kappes om nå oss først. Unge svarte menn stående i båtene.

–   Your want a bouy, sir.? I help you find a a bouy for 20 easydollar, sier den to første etterfulgt av to til i samme ærend. Vi takket ja til den første, vitende at det er nødvendig for tryggheten vår.

–    You want some fruit, I get you fine bananas. Fish. Tuna, Red snapper, Kingfish. You want some fine lobster?

Den ene etter den andre når frem til båten, tar fatt i rekka og titter opp, og langer frem bananklaser, jamfrukter og halskjeder tredd av frø, skjell og vulkanstensperler.

  – You need something. No problem! We bring it tomorrow.

Snart har enda flere båter nådd frem og langer opp kardemommefrukter og skilpadder i sten. Alt som kan flyte er i bruk. Men bare karer

Vi må velge en av dem til å ”hjelpe” oss med bøye og fortøyning, spør om navnet til han som viser oss bøya. – Joshua, Lazarus sågar – Jesus - alle har bibelske navn. Vi passer på å referere til den ene.

   – Joshua is our man. Da først gir de andre seg.

Etter å ha lagt til brygga klatrer vi i land på en dummy av en bryggepåle, bygget for å vare i fire måneder. Fra brygga må vi klatre i land på en planke, resten er falt sammen.  På stranden blir vi stående å snakke med en dame i tredveårsalderen som tigger om å få ”passe båten” mens vi er i land. Hun heter Doody og skal sørge for at ingen klatrer om bord eller stjeler fra oss - for fem easydollar. Og når som helst vi velger å forlate bukta er det hun som skal slippe fortøyningstauet som er slått rundt en palme for sikkerhets skyld. 

Drømmen om et seilbrett

Hun forteller at hun har tre barn, alle fedrene (et barn med hver) er forsvunnet og i likhet med så mange jenter vi har snakket med, klarer hun ikke forsørge seg selv og ungene. Får ikke jobb, ikke hjelp av kommunen eller noen andre. Lite å leve av og sterkt utsatt for mennenes voldelighet.  Hun ville så gjerne finne noe å gjøre så hun kunne klare seg selv

- Hva kunne hjelpe deg til å komme i gang, spør jeg.

   - Om jeg bare hadde et surfboard, et tungt gammeldags brett uten seil og mast, kunne jeg padle ut til båtene som kommer inn og tilby frukt fra hagen, ting jeg lager selv eller slikt som vokser vilt. Før de andre guttene. Nå er det bare karene som får all inntekt i denne bukta. Og de deler ikke noe med noen.

Dette har vi opplevd på alle Grenadinene, ”the locals” sloss om turistenes oppmerksomhet, de fleste skaffer seg kjærkommen inntekt – nok til et liv.

   - Om jeg skaffet deg et slik brett, ville de ikke bare ta brettet og skyve deg unna?  Hun protesterer ivrig. Jeg klarer meg: Jeg er sterk, ingen her vil skade meg direkte.

Jeg lovet å komme tilbake neste uke med et brett til henne.

På Young Island, litt lenger syd på øya, fant vi et brukt brett, pruttet det ned i 400 easydollar – 900 kr og bandt det på rekka.

Spent seiler vi inn i Willalabou og straks dukker flere karer opp. Ivrig:

    - Er det brettet til Doody? Hun er ikke her. Kommer ikke ned til stranden i dag. Vi kan ta det for henne.  Flere er opphisset og vil ta brettet av for å levere det til Doody… Vi takker nei.

I løpet av et kvarter har vi lagt til. Og hvem andre enn Doody selv står klar på bryggen og venter opprømt. Ordet går fort i det lille samfunnet. Hun kommer ombord, får et glass coca cola og gleder seg stort, vi maler DOODY med store bokstaver. Hun løsner brettet, legger seg på det i fulle klær (ingen lokale kvinner viser seg i badetøy) og padler mot land hvor tre storøyde unger står og venter. Den minste jenta på tre, Taysha har snørr i nesa og store redde øyne. Den neste en jente på fem Leona, har enda reddere øyne, tør ikke å smile når vi rekker frem hånden. Men begge har fint danderte rastafletter. Den største Leon er en gutt på 12 mager og undrende. Hvem er denne fremmede damen som kommer med store gaver sånn uten videre.

    Alle tre er merket av stundens alvor og kanskje et tøft og brutalt liv bak det lille skurets bølgeblikkvegger. Vi hadde spurt alle vi møtte i den lille kulissbyen om de trodde Doody ville klare seg i kampen mot de unge mennene. Alle hadde nikket høytidelig.

Location for The Pirates of Caribbian

Willalabou var bukten som i en kort storhetsperiode på fire måneder for seks år siden var verdens midtpunkt, yrende full av filmaktiviteter. Alle i bukta hadde oppgaver for filmteamet. Nå ligger bukta passiv og forfalt. Ingen har tiltak til å sette opp en benk med noen parasoller og tilby suvernirer fra den berømte filmen. Ikke en DVD-kopi av filmen å å oppdrive, ikke en t-skjorte med piratbilder eller andre effekter å få kjøpt. Bare Andy som har arvet grunnen kulissbygningene står på av sin far, har vendt tilbake etter 20 år i New York og åpnet bar i kulissene. Her er han  multientertainer, syngnende barkeeper og serverer kreolsk mat på bestilling.

Ingen lån, naturen gir det de trenger

De fleste mennene her svarte på våre spørsmål at det kostet for mye å sette i gang. Kjøpe inn varer og utstyr. De har ikke penger, får ikke lån. De voksne mennene sitter passive under palmene og ser bygninger og brygger forfalle. Kvinnene er her som så mange steder på de fattigste øyene kuet - med liten mulighet til å forandre morgendagen. De blir sittende alene med barna i en mannskultur som i liten grad føler ansvar for dem. 

    - Doody strålte – uten et smil. Jeg skal låse inn brettet i Andys bar om natten så ingen kan stjele det fra meg. Hun ble sittende med oss hele kvelden så alle kunne se at hun var godtatt av folkene på en yacht. Hvor barna var fikk vi ikke vite. Men neste morgen klokken syv sto de der igjen. Alvorlige og ventet på et håndtrykk, noen godsaker fra båten før de forsvant – to av dem på skolen, sa hun.

    På veien nordover igjen, en uke senere, måtte vi innom bukta igjen for å se. Det var rett før sola gikk ned bak horisonten som på filmen. Mot oss kom en jente sittende stolt med bena i kors og foran seg en bugnende haug med delikate frukter, pampayas, kokosnøtter, Christofiner og selvlagede smykker. Hun pekte på de fillete barna sine på stranden… Hvem kunne stå for det.

Enn så lenge.