Speedrace nå, men strategske utfordringer venter VOR-flåten

Det ble spredning på feltet fra runding av Fernando de Noronha. Black og Ericsson 4 seilte rett på kurs i vest, Puma og Delta så ut til å loffe

hverandre veldig langt øst. Vi valgte å seile med et "raskt" seil litt høyere enn Ericsson 4, som lot oss utnytte bølgene best mulig. Ofte er det

vanskelig å seile med spinnaker i stor sjø og lite vind fordi vi tar igjen vinden på surf. Da er det bedre med "Code Zero" forseil eller lignende. Så da kom vi i kontakt med teten av forfølgergruppen igjen.

I går valgte vi riktigere seil og øvrig konfigurasjon enn de andre båtene og tjente bra. Med øvrig konfigurasjon mener jeg bruk av vannballast, stacking - plassering av mat, seil og utstyr ombord og bruk av daggerboards.  Senere har de andre kommet i gang, så nå seiler vi ganske likt med Ericsson 4, Puma og til dels Telefonica Negro. Sistnevnte så ut til å ha problemer i sist natt da de seilte med redusert fart. Det blir interessant å få de ett døgn forsinkede nyhetene som vi mottar fra Race Office, for å se hva som hendte.

Det er i første rekke et speed race nå. Men i tillegg til ren seiling - oppsett av båt, styring og trimming - er det viktig at vi seiler den kursen

som gir oss flest mil i retning av det punktet jeg tror lønner seg værmessig. Til nå har vi for det meste seilt circa 20 grader av kurs mot

Boston, for å utnytte at båten seiler mye raskere på den kursen. Selv om alle nå seiler omtrent samme kurs, er det mulig å gjøre små fortjenester på 0.5 til 1 knop regnet mot dit vi vil, ikke dit vi peker. For å beregne hvilken kombinasjon av fart og kurs som lønner seg, bruker jeg blant annet et kraftig dataverktøy som er egenutviklet. Det tar i bruk alle innseilte data sammen med hvor vi vil værmessig og hvilke forhold og båtfart vi har i øyeblikket. Så kommuniseres det fortløpende til dekk for å finne beste vinkel. Dette har hjulpet oss ut av flere kniper der vi har manglet litt båtfart.

Den første uken, til Fernando de Noronha, var ikke den mest spennende til nå i racet. Azul dro avgårde første natten da de plukket opp litt bris langs stranden. Vi lå fint helt til vi ble stoppet av to squalls som satte oss henholdsvis ti og fem mil tilbake i forhold til de andre. Mot Fernando lå vi bare ti mil bak andreplassen, så squall-tapene ble egentlig avgjørende ved scoring gaten. Squalls kan man ofte ikke gjøre noe med, men en sjelden gang hjelper det å endre kurs.

Magnus Olsson brakk ribben

I en annen squall like før scoring gaten ble Magnus vasket fra trimmeposisjonen sin og rett inn i aluminiumskonstruksjonen som beskytter

rattet. Han brakk sannsynligvis noen ribben og har ligget i køya på sterke smertestillende siden hendelsen. Vi har omrokkert på vaktsystemet slik at Thomas igjen er vaktkaptein og vi alltid har to rormenn på dekk. Nettopp rormannskvalitetene var en viktig grunn til at vi tok med Eivind i teamet så kort tid før start. Han gjør en sterk jobb der! Og i går var det bursdagen hans, han hevder at han ble 29 år. Feiringen har uteblitt, om man ikke skal regne med Krites skrålende "Ja må han leva".

Inklusive Magnus har vi fem rormenn i laget. Det er en fordel spesielt i røffe forhold når rormennene blir slitne etter kort tid. Det er en av

grunnene til at vi klarer oss så bra i hardt vær. Til sammenligning var kommentaren fra Puma at de bare hadde to mann som kunne styre i de

forholdene, og at de derfor ikke hadde sjans til å henge på da Ericsson 4 satte 24-timers rekord på første etappe.

Utfordringer venter

Været fremover ser interessant ut. Det ser ut til at vi skal få smake på de fleste forhold innen vi ankommer Boston. Mandag blir det lett og variabelt, ganske sikkert med noen squalls, når vi seiler gjennom en gammel kaldfront som har delt høytrykkene ved Bermuda og Azorene. Så slår høytrykkene seg sakte sammen og vi seiler inn i det nye høytrykket og jibber mot Boston. Men ut fra USA-kysten kommer det alltid bra med kaldfronter - også denne gang.  Første front angriper oss rett etter at vi har jibbet ut fra høytrykket om tre dager, og så kommer et nytt høytrykk inn. Alt dette skjer samtidig som vi skal krysse golfstrømmen som liker å forsterke kaldfronter, så det blir noen tøffe døgn med røft vær og ekstremt mange seilskift i de skiftende forholdene.

Gode reparasjonsfolk

Jens og Anders er som vanlig verdt pengene. De har laminert fast veggene til vannballast-tanken på nytt. Det var bare et tidsspørsmål før vi fikk 1200 liter vann inn i båten. Jens laminerte fra innsiden av tanken. Den rommet ham såvidt, og det var sikkert 60 grader der inne - før han kom inn. Varmen på etappene gjennom Atlanterhavet har vært ekstrem. Alle får "heat rashes", små betennelser fordi man alltid er dekket av svette. Gjennom racet har vi lært bedre hvilke klær og legemidler som hjelper mot dette. HH LIFA er et av plaggene som er bra å ha rett på kroppen. Bomull er selvsagt det verste man kan ha på seg.

Man tror alltid at det skal bli kaldere når man kommer ut av Doldrums og det begynner å blåse, men det er feil. Da begynner vi å seile fort og med vann over dekk, så lukene må skalkes. Dermed blir det ingen frisk luft inn i båten. Faktisk gjør all svetten at båten er helt glatt innvendig, så det er vanskelig å holde seg fast. Men vanntemperaturen har begynt å falle, 28 grader nå.

Hilsen fra

Aksel Magdahl

Ericsson 3

700 nautiske mil øst for Barbados