Ingen har seilt raskere enn Miriam Rasmussen

Miriam Rasmussen startet først med brettseiling da hun var nærmere 30 år gammel. Som aktiv jente i tenårene ble hun satt ut av spill som følge av en alvorlig nakkeskade etter påkjørsel bakfra som 19-åring.

Dette satte en stopper for fysisk aktivitet i nærmere ti år, men da hun nærmet seg 30, kjente hun at hun tålte trening igjen og satte i gang med styrketrening.

I 2017 ble Miriam Norges raskeste seiler med en snittfart på 42,98 knop over 500 meter satt i kanalen i Lüderitz. Rekorden holdt ett år, og ble nå slått av Morten Knutsen fra Haugesund som klarte 43,5 knop i samme kanal. 

Søkte action

Miriam begynte å se seg om etter andre litt mer actionfylte aktiviteter. Jenta, som opprinnelig kommer fra Kleive nær Molde i Møre og Romsdal, tenkte først på bølgesurfing. Men fordi hun bodde i Drøbak ble det brettseiling, ettersom det her var et bra miljø for dette. Den daværende ektemannen var ikke særlig begeistret for det han kalte hennes selvrealiseringsprosjekt og satte ned foten. Det førte raskt til skilsmisse.  

Lærte raskt

Fri til å gjøre som hun ville satte Miriam i gang med å ta igjen den forsømte tiden etter nakkeskaden og hun opparbeidet seg raskt gode ferdigheter. Sammen med sin nye samboer Pål Fostervold, selv ivrig brettseiler siden tidlig på åttitallet og amatørfotograf, begynte hun å dokumentere fremgangen på Facebook og Instagram. I en inkluderende stil blottla Miriam sine utfordringer, noe som førte til et stort engasjement fra andre seilere som strever med det samme.

I dag har Miriam ca 20 000 følgere på Facebook og Instagram, og med den svært gode responsen hun har fra sine følgere er hun en av utøverne med størst innflytelse i seilbrettverdenen. Dette har industrien fanget opp, så Miriam har et ganske høyt nivå på utstyrssponsing til tross for at hennes tilstedeværelse aldri har vært prestasjonsbasert. Det var inntil nylig.

I dag har Miriam ca 20 000 følgere på Facebook og Instagram

Satser for fullt på speedsailing

I 2017 bestemte Miriam seg for å prøve speedseiling, en konkurranseform der det i all enkelthet dreier seg om å seile raskest mulig. GPS-klokker registrerer farten man har over to sekunder, over 100, 250 og 500 meter. Den offisielle godkjente rekorden er gjennomsnittlig hastighet over en distanse på 500 meter. Gjennom hele brettseilingssportens historie har det vært interesse for å seile raskest mulig, med egne miljøer som bare driver med dette. Rekordtidene har økt jevnt gjennom årene og per i dag står Antoine Albeaus' tre år gamle rekord på 53,12 knop, og Zara Davis' ett år gamle rekord på 46,73 knop registrert som verdensrekorder. Miriam har selv 43 knop i loggen og hun har dermed verdensrekorden for damer innen rekkevidde.

Lüderitz det eneste for brettseilere

Alle de raskeste tidene har blitt satt i Lüderitz, Namibia. Her ble det gravd en kanal i sanden i en bukt der det blåser svært sterkt i perioder. Seilingen foregår stort sett i vind mellom 15 og 25 meter per sekund, med 50 liters brett som er under 40 cm brede og med 15 til 20 cm asymmetriske finner.

Seilene er små racingseil som er trimmet spesielt for stedet. Banen er orientert i 150 graders vinkel på vinden, som tilsvarer en svært rom slør. Dette gjør at vinden må være svært sterk for at man i det hele tatt skal kunne seile der. Det betyr igjen at man må starte de små brettene med 10 til 20 kilo bly på ryggen i vindkast opp i mot 30 meter per sekund for i det hele tatt å komme i gang. Rett etter starten bøyer banen av nedover, den såkalte «slingshoten» der man akselererer tre knop i sekundet ned mot starten av banen. Inngangshastigheten i banen er helt avgjørende for sluttiden ettersom det vanligvis er litt mindre vind på midten av kanalen. På kort tid øker hastigheten fra 5–10 knop til 45–50 knop, så da er det bare å holde seg fast! 

– Dette gir et enormt adrenalinkick, sier Miriam til SEILmagasinet.

På kort tid øker hastigheten fra 5–10 knop til 45–50 knop

Krevende ekstremsport

Det synes å være en utbredt oppfatning at bare man reiser til Lüderitz, så seiler man i 50 knop. Dette stemmer nok ikke helt, men at man lett når 40 knop kan det nok være noe i. Forusatt at man klarer å starte selvsagt. Det man ikke kan se for seg når man sitter hjemme, er brutaliteten i forholdene man skal ut i.

Det vil aldri bli enkelt å seile et fem kvadratermeter raceseil i vind på 25 meter i sekundet. Legg så til de sterke kastevindene, den økende bølgestørrelse nedover den fem meter brede banen, og hastigheter som de fleste ikke har noe forhold til, så kan man kanskje begynne å forestille seg at det skal god teknikk, styrke og utholdenhet, riktig utstyr, og ikke minst en solid dose med mot til for å lykkes der nede. At folk krasjer, skader seg og ødelegger utstyr rundt deg daglig, hjelper ikke på stemningen. Dette er i ordets rette forstand en ekstremsport!

ADHD er hennes styrke

Miriam har alt dette. I tillegg er hennes fremste styrke ADHD-en, som gjør at hun har en paradoksal fryktrespons på hastigheter. Jo raskere det går, jo roligere blir hun. Dette kan høres merkelig ut, men fenomenet er kjent for dem som er hyperaktive. Det kalles «hyperfokus». I prinsippet er dette den samme mekanismen som gjør at mennesker med ADHD blir roligere når de inntar sentralstimulerende midler som for eksempel amfetamin eller ritalin.

Dette gjør at hun er i stand til å opprettholde en svært god teknikk uansett hvor sterkt det blåser. Hennes utfordring med å nå toppfart, er i første rekke at hun er for lett. De raskeste seilerne er alle rundt 100 kg og rundt 1,90 meter høye, og de bruker i tillegg opptil 20 kilo bly på ryggen. I fjor var grensen hennes 8 kilo, men i år flyttet hun denne til 15. Neste år er planen å trene på å bære bly på forhånd, slik at hun kan klare å seile med 20 kilo eller mer bly på ryggen, altså cirka 30 % av kroppsvekten! For å få til dette må Miriam lage en egen vest der hun får så mye som mulig av vekten helt inn på kroppen. Da unngår hun at blyet forstyrrer bevegelsene hennes når hun skal starte.

Jo raskere det går, jo roligere blir hun.

Økonomisk begrensning

I år, som i fjor, seilte Miriam 500-meteren med en snittfart på rundt 43 knop, men grunnet et lengre treningsfravær på grunn av en nakkeprolaps i mai/juni var hennes deltagelse i årets event uviss til det siste. Hun bestemte seg likevel for å dra, selv om ikke treningsgrunnlaget var det beste. Hun er sånn sett passe fornøyd med resultatene. Hun seilte litt raskere i år enn i fjor, med jevnt over mye bedre tider. Hun er derfor veldig fornøyd med læringsutbyttet.

– Speedseiling krever litt modning for at man skal være forberedt på hva som venter, sier Miriam.

– Jeg merket det var en helt annen ting å være her i år enn i fjor. 

Startkontigenten i eventet er kr 12 000 per uke, og sammen med høye reiseutgifter, har dette begrenset hennes deltagelse til en uke av gangen, noe som gjør hele oppholdet litt hektisk.  

Trenger mer tid på stedet

Neste år er målet til Miriam å være i Namibia i tre uker. Forutsatt at hun får trent godt frem til da, ligger det an til at hun kan forbedre sin egen tid. Hun har i dag den fjerde beste tiden i verden, men har en klar målsetning om å klatre på denne rangeringen. Miriam var i fjor helt nybegynner i speedseiling, men seilte fra første dag like raskt som Zara Davis på de fleste av sine runs, noe som overrasket mange, ikke minst Zara Davis selv.

Beklageligvis måtte Miriam reise hjem av økonomiske grunner den uken Zara satte verdensrekord. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at Miriam hadde slått Zara om hun hadde blitt. Det er to helt forskjellige ting å seile i 43 knop og å seile i nesten 47 knop.

Vanskelighetsgraden synes å øke med kvadratet av hastigheten, så hver knop du vil seile raskere over 40 knop vil kreve veldig mye mere enn det den forrige gjorde. Det er likevel grunn til å tro at Miriam har potensiale til å sette verdensrekord. Mange jenter som har drevet seriøst med speedseiling i mange år, er ikke i nærheten av de tidene Miriam satte den første gangen hun prøvde, selv om de har tilbragt ukesvis i Namibia. Så med bedre tid, og bedre forberedelser blir det spennende å se hva hun får til.

Mange jenter som har drevet seriøst med speedseiling i mange år, er ikke i nærheten av de tidene Miriam satte den første gangen hun prøvde.

Altoppslukende, både av tid og penger

Etter at Miriam begynte med brettseiling har seilingen i løpet av et par år blitt altoppslukende. Alt av tid og penger går til reiser og utstyr. Hennes og samboer Pål Fostervolds inntektsgrunnlag har gått like mye ned som livskvaliteten har gått opp gjennom disse årene, om man skal tro sistnevnte, og nå lever de på et eksistensminimum. Om man ikke kan leve av luft og kjærlighet, ser det ut som om man kommer ganske langt med luft og lidenskap!

Heldigvis får Miriam det meste av utstyr, så de tjener litt på å selge dette på slutten av sesongen. Pengene til høstens turer til Egypt, Indre Mongolia og Namibia har kommet fra utstyrskontoen. I tillegg har Miriam jobb i omsorgsnæringen som gir henne en del tid til å seile.

Vil holde kurs

I et forsøk på å få inn litt flere penger fremover, skal Miriam prøve å etablere seg som kursholder i brettseiling. Hun starter i det små, og ser om det er mulig å få til noe der på sikt. Videre har paret fått noen gode agenturer, så kanskje kan det bli mulig å tjene litt på å selge utstyr etter hvert.

Trangt sponsormarked

Når det gjelder pengesponsorer eller annen støtte har Miriam aldri hatt det. Ikke er hun 15 år, ikke satser hun på OL, og hun er heller ikke av den pågående typen som er god til å markedsføre seg selv. Hun og Pål forbereder nå et inspirasjonsforedrag som de skal prøve å selge inn til bedrifter, og de håper på denne måten å kunne få til noe.

– Miriam har en flott historie om å ikke gi opp selv om alt er håpløst, og der hennes ukuelige innsats til slutt gir resultater. Kan vi få til en god presentasjon om dette, kan det kanskje være salgbart. I et marked der mange som aldri har kjent utfordringer på egen kropp lever av å holde slike foredrag burde det være plass til henne, sier Pål.

God ambassadør for sporten

I løpet av det siste året har Miriam blitt presentert i fyldige reportasjer i både A-magasinet, Dagbladet og nå siste uke i et av verdens største seilbrettblader, Windsurfing Magazine. Hennes rolle som internasjonal ambassadør for seilbrettsporten synes å være solid befestet. 

For Miriam og Pål er det ingen vei tilbake.

– Når man har fått smaken på en slik livsstil, er det umulig å tenke seg å gå tilbake til det livet vi hadde før, sier Miriam.

– Så for oss vil det være brettseiling for alle pengene fremover.