Respektløs ungdom

Det vakte betydelig oppsikt, også utenfor seilkretser, da Peder Lunde jr. og Bjørn Bergvall tok gull i den nyetablerte Flying Dutchman-klassen under de olympiske seilasene i Roma i 1960. Peder var da 18 år og fremdeles gymnasiast ved Oslo Handelsgymasium, mens den tre år eldre Bjørn sto på terskelen til skistipend på et universitet i USA, etter å ha vært blant landets beste alpinister i en årrekke. Det var også gjennom skisporten de to møttes.

Fra kjente seilerfamilier

Peder junior rykket da opp til rormann, og kameraten Bjørn Bergvall tok Peders plass i trapesen. Det ga laget bedre vektfordeling, men det var kort tid til OL i Roma, så det var ingen tid å miste i forberedelsene.

Treningen startet tidlig på vinteren i 1960, mens isen ennå dekket mye av fjorden. De to seilte så mye det lot seg gjøre mellom isflakene, og da våren kom, bar det sydover til de klassiske regattaene i San Remo og Monte Carlo der FD-eliten startet sesongen. For å supplere treningen i båt hadde Bjørn også montert trapes hjemme i garasjen og hang ut fra husveggen i et tau gjennom vinduet.

Peder hadde akkurat tatt sertifikat og de to hadde fått låne en gammel Opel av Bjørns svoger. Med båt på slep ble det mange sammenbrudd på veien gjennom Europa, og flere ganger var det nødvendig med nødhjelp hjemmefra. Turen kunne også gått riktig galt for Bjørn, som en natt hadde lagt seg til å sove under bilen. Peder så ikke beskjeden Bjørn hadde skrevet på en lapp, og var nær ved i kjøre over sin sovende lagkamerat.

Konkurrenten innstilt til OL

I regattaen hadde nordmennene fått låne en ny båt av aller siste modell fra den italienske plastbåtfabrikken Alpa, en båt med dobbelt bunn og åpent akterspeil slik at vannet kunne renne ut uhindret. Dette var en klar forbedring, og da laget returnerte til Norge etter regattaen, lot de like godt sin gamle båt bli igjen i Italia, og tok den nye, som vel strengt tatt var til låns, med seg hjem.

Selve regattaen ble ingen sportslig suksess for Peder og Bjørn. Båtfarten var det lite å utsette på, men guttene hadde lite trening i å manøvrere båten med den store genuafokka i tette felt. Det ble mye knall fall. Konkurrentene Teddy Mortensen og Benno Patt hadde derimot full klaff i disse regattaene og ble innstilt til deltagelse i Roma.

Ville selge båten

Europamesterskapet dette året gikk i Sandhamn og Peder og Bjørn dro dit for å delta. På landeveien møtte de Mortensen og Patt, som returnerte nokså slukøret etter svake resultater i Kieler Woche. Mortensen tvilte på om det var noen vits i å seile OL etter dette.

Peder og Bjørn øynet dermed en nye mulighet, selv om planen egentlig var å selge båten etter EM. Mesterskapet utenfor Stockholm ble vunnet av danskene Hans Fogh og Ole Gunnar Pedersen. Nordmennene ble nummer ti etter flere gode enkeltplasseringer og foran mange meritterte seilere.

Etter mesterskapet kom telefonbeskjeden fra Peder senior: «Mortensen og Patt hadde offisielt trukket seg fra OL. Det gir nye muligheter. Ikke selg båten!»

Fra KNS, som da var landsforening og uttaksmyndighet, kom beskjeden om at man ville avvente resultatene fra Marstrandsregattaen, som hadde et Flying Dutchman-felt, før det ble tatt en endelig beslutning. Her var vant Peder og Bjørn samtlige seilaser. Dermed ble det gitt grønt lys for ungguttene.

Pangstart i Roma

Peder Lunde jr. ytes ikke full rettferdighet som olympier om vi ikke tar med hans innsats for Gullklubben han var med å stifte i 1986. Gullklubben består av samtlige norske, nålevende gullvinnere i De olympiske leker gjennom tidene. Formålet med klubben er å «fremme den olympiske idé og arbeide for norsk deltagelse», samt å ivareta den sosiale kontakten mellom norske olympiavinnere.

Som en konsekvens av formålsparagrafen, startet Gullklubben et inntektsbringende prosjekt høsten etter Lillehammer-OL. Resultatet av dette initiativet ble opprettelsen av et fond som senere fikk navnet Gullfondet. Målet med Gullfondet er å bidra til at yngre idrettsutøvere, prosjekter eller klubber innen olympiske disipliner skal få forholdene lagt til rette slik at de har mulighet til å videreutvikle seg innen sin idrett. Dette gjøres gjennom en stipendordning som har fått tilnavnet «Gullstipendet».