Sjøfarerhavn
Sjøfarerhavn

Sjøfarerhavn

Lisboa er havsalt historie. Rundt hvert hjørne. Et pust av havvinds medbragt erobringsrikdom.

Publisert

Steinsolid hviler grunnmur i alabast og marmor evig mot grunnen. Utsmykningen snirkler seg etasjeeskalerende og flosklete mot himmel og atlanterhavsvær. Bærer minner fra en tid arbeidsom arbeidskraft og rikelig rikdom. Fra den tid da diplomati var svakhet og erobring var patriotisme. Da kartet var skjevt og stjernene viste vei. Man var bra modig og litt opptatt av ære om man vendte nesen mot ukjent horisont og fremtid. Inn i galskapen.

 Men hjemvendt rikdom fristet. De portugisiske sjøfarere hjemhentet fra de eksotiske havkanter piker, røverhistorier, skjøter, gull og nasjonal stolthet. Mange overlevde ikke havet og hviler ennå urolig i bølgenes hviskende og havets tause minne. Så nært forsøkssamarbeid med havets lunefulle blodtørst og selektive barmhjertighet gir merker i folkeverdet. Utskjæringer gravert i folkesjelen. Nordmenn forstår dette. Lisboanere er et folk hvis sjel knytter seg til sin histories havavhengighet.

I etterkant er det hjelpeløst å stille spørsmål ved all denne bygningsskjønnhets opprinnelse. Man må lene hodet tilbake og nyte denne bys solvarme storhet. Og dens vakre rustikke forfall. I kraft av å være i nåtids nedgang. Historien svingninger er ubarmhjertige. Havet ruller imidlertid innstendig og uendret mot Portugals havkant.

Jeg tror jeg skal bo litt her. I denne historiske havets by.