Kong Harald var en av oss

Vindskift er en ideell organisasjon som bruker seiling som arena for inkludering og integrering av ungdom. Vindskifts leder, Anne Berggraf, mener vi må leve opp til Kong Haralds verdier. – La oss ta kongens ord om fellesskap på alvor.

Anne Berggraf Anne Berggraf Daglig leder Vindskift og seiler

Publisert 17.09.2026 - 11:25 Sist oppdatert 17.09.2026 - 11:32

Annonse

Kong Harald håpet at vi skulle klare å ta vare på hverandre og bygge landet videre på «tillit, fellesskap og raushet». Vi har hyllet ordene hans. Nå må vi spørre oss hvordan vi kan gjøre dem til handling – også i seilmiljøet han selv var så glad i.

De siste ukene har Norge stoppet opp. Vi har sørget, mintes og hyllet Kong Harald. Vi har blitt minnet på talene hans og ordene som traff oss om hvem vi er, om fellesskap, likeverd og et Norge med plass til alle. Mange av oss har kjent på at dette er Norge slik vi ønsker at Norge skal være.

Nå er hverdagen i ferd med å vende tilbake. Hvis vi fortsatt mener det vi sier om verdiene Kong Harald sto for, må vi også ta dem med oss videre. Det holder ikke bare å hylle ordene. Vi må gjøre noe med det som ble sagt, og det gjelder oss alle.

Inkludering skjer ikke av seg selv. Det gjør ikke fellesskap heller.

Inkludering skjer ikke av seg selv. Det gjør ikke fellesskap heller. Skal mennesker kjenne at de hører til, må de få mulighet til å delta, bli kjent med andre og bli en del av de fellesskapene som allerede finnes.

Annonse

Så kanskje er det et spørsmål vi alle kan stille oss akkurat nå: Hva kan jeg bidra med?

Hva kan jeg gjøre der jeg bor, på jobben, i idrettslaget eller i foreningen min? Hvilket fellesskap er jeg selv en del av som jeg kan åpne for andre?

Og ikke minst for oss som seiler, er dette spørsmålet særlig nærliggende.

Kong Harald var en av oss. Seilingen fulgte ham gjennom nesten hele livet. Han elsket konkurransen, men når han fortalte om livet på sjøen, var han tydelig på hvor viktig vennene og kameratskapet var for ham, og snakket varmt om et miljø der han kunne være seg selv. Han var konge på land, men på sjøen var han en av gutta. Kanskje var det nettopp dette som betydde aller mest. Ikke bare seilingen i seg selv, men fellesskapet rundt.

Annonse

Det tror jeg mange seilere kjenner igjen. Seiling er det vi samles om, men som alltid, det er menneskene som gjør at vi kommer tilbake. Vi møtes på brygga, hjelper hverandre, er avhengige av hverandre om bord, spiser sammen etterpå og blir kjent på tvers av alder, bakgrunn og ofte også livssituasjon. Det er et fellesskap vi er heldige som har.

Mange av oss kom inn i seilingen fordi noen tok oss med. Foreldre som seilte, en venn med båt. Noen ga oss en redningsvest, lærte oss hvordan vi skulle holde i et skjøte, og sa: Bli med.

Fotballbanen passer for mange, mens andre trenger andre steder å oppleve mestring og følelsen av å høre til et sted.

For mange ungdommer finnes ikke denne inngangen til seiling. Ungdom er forskjellige og finner tilhørighet på ulike arenaer. Fotballbanen passer for mange, mens andre trenger andre steder å oppleve mestring og følelsen av å høre til et sted.

Under sommerens fotball-VM opplevde vi, sammen med Kong Harald, hvor sterkt idrett kan samle oss. Hele Norge heiet sammen. Mennesker med ulik alder, bakgrunn og historie kjente på det samme fellesskapet, og vi hørte ungdom si at dette var første gang de følte seg inkludert.

Jeg tror vi kan skape mer av dette også på brygga og i seilbåten.

Fordi det skjer noe når mennesker gjør noe sammen. I en seilbåt må vi samarbeide, vi må stole på hverandre. Alle om bord har en oppgave, og vi er avhengige av hverandre for å få båten til å seile – uavhengig av hvor vi kommer fra.

Det er noe av dette vi ser i Vindskift, en ideell organisasjon som sammen med frivillige seilere, KNS og noen andre seilforeninger bruker seiling som arena for inkludering og integrering av ungdom. På sjøen møtes ungdom og seilere som ellers neppe ville blitt kjent. Med trygge voksne om bord er det rom for å se den enkelte, gi ansvar og skape mestring. Det er verdifullt for alle som er med, både ungdommene og de frivillige.

Vindskift ønsker å være en døråpner til sjøen, seilingen og fellesskapet.

Vindskift ønsker å være en døråpner til sjøen, seilingen og fellesskapet. Ikke alle ungdommene skal bli seilere, og det er heller ikke poenget. Men de skal få muligheten. For dem som oppdager at dette faktisk er deres sted, må vi bli flinkere til å gi ungdommen en reell vei videre inn i seilforeningene og miljøene vi er heldige å være en del av.

Men dette handler om mer enn seiling og Vindskift. Det handler om hvilket ansvar hver og en av oss tar for de fellesskapene vi selv er en del av. Politikere og myndigheter har et stort ansvar for å gjøre Norge til det inkluderende samfunnet vi hyller etter å ha hørt gode taler og kloke ord. Men politikerne kan ikke vedta at mennesker skal føle tilhørighet. Den delen av jobben må også gjøres av oss. I idrettslagene. På arbeidsplassene. I nabolagene. I frivilligheten. Og på bryggene våre.