Barn står på en båt ved en marina og holder i metallrekkverket med båtmaster i bakgrunnen.
FAMILIESEILAS: Kjell-Ola, Benedicte og barna Bianca og Bentley er nå en måned inn i sin langtur.

Etter en måned på vei sørover

Hva husker man egentlig best etter en måneds seilas sydover, gjennom Skandinavia, med to små barn om bord, og Portugal, Middelhavet og deretter Gran Canaria som en foreløpig drøm? Ikke det jeg hadde sett for meg da vi planla reisen. 

Kjell-Ola Kleiven Kjell-Ola Kleiven
Publisert
de
es
fi
fr
en
sv

Før vi kastet loss, hadde vi alt planlagt reisen i flere år. På kartet så det hele så svart/hvitt ut. Ut fra Norge, ned langs svenskekysten, over Danmark, gjennom Kielkanalen og videre mot varmere breddegrader. Etapper, havner, værvinduer og nautiske mil. Et mål langt der fremme: Portugal, Middelhavet og Gran Canaria.

I virkeligheten handler den første måneden mindre om distanse, og mer om alt som skjer mellom avgang og ankomst.

To personer tar selfie utendørs under klar blå himmel ved en kystnær vei.
LANGTUR: Seilasen til familien sørover har vært planlagt lenge før avreise.

Iskiosk og lekeplass

Det handler om de havnene barna blir så glade i at de ikke vil forlate dem. Om nye venner på brygga. Om iskrem, og spørsmålet om hvor langt det egentlig er igjen til nærmeste lekeplass. Om hvor fort et fremmed sted kan begynne å føles som hjemme, bare fordi vi har ligget der et døgn eller to. «Har havna iskiosk og lekeplass, pappa?» Det er ikke alltid kurs, vind og dybde som avgjør hvor vi drar videre. Noen ganger er det akkurat det spørsmålet.

Vi har nå besøkt sytten havner og ankerplasser, krysset Kattegat et par ganger og tatt mange valg der barna i stor grad har vært med på premissene. Vi har besøkt den fantastiske øya Læsø, den svenske småbyen Torekov, der folk går i morgenkåpe og tresko, selv på restaurant, og Helsingør med slott, historie og kultur.

Seilbåter fortøyd ved en brygge foran moderne boligbygg og vann.
DANMARK: Den siste tiden har blitt tilbragt i Danmark, og straks går ferden videre gjennom Kielkanalen.

Nytt hjem 

Bianca på fire og Bentley på ett år er ikke bare passasjerer på denne reisen. De er en del av mannskapet, rytmen og vurderingene vi tar underveis. Ikke fordi de leser værmeldingen eller bestemmer kursen, men fordi hele reisen må bygges rundt hvordan de har det. Vi lærer fortsatt hvordan en familie fungerer på langtur. At fem timer på sjøen ikke bare er fem timer på sjøen. For et lite barn kan det være fem timer uten lekeplass, venner, fast grunn under føttene og det meste som minner om en vanlig hverdag. Bianca og Bentley er vant til båt. De har vært mye på sjøen siden de var små. Men dette er noe annet. Nå er SeaBee III ikke bare en båt vi bruker i helgene. Hun er hjemmet vårt. Barnerom, kjøkken, lekeplass, vaskerom, kontor, utsiktspunkt og trygg havn på én gang. Benedicte og jeg har også blitt et eget lite team. Etter bare én måned om bord har vi begynt å fordele oppgaver og ansvar nesten uten å snakke om det. Den ene tar barna mens den andre fortøyer. Den ene rydder under dekk mens den andre gjør båten klar for avgang. Vi ser hva som må gjøres, og bare gjør det. Ikke alltid perfekt, men alltid sammen.

Tre personer poserer for en selfie foran en moderne bygning.
EKSTRA MANNSKAP: Bestekompisen Salvador seilte seilte med familien noen dager.

Annen rytme

Det har vært en måned med praktiske problemer, værmeldinger, motor, fortøyninger, fulle havner og ting som slutter å fungere akkurat når man trenger dem. Men det har også vært en måned full av små øyeblikk som ikke lar seg planlegge. Bianca som sovner i køya etter en lang dag på sjøen. Bentley som peker mot båtene rundt oss og sier «båt» eller «bade», som om han nettopp har oppdaget hele verden. Morgenkaffe på dekk før havna våkner. Nye steder der ingen kjenner oss, men hvor noen likevel tar imot oss som om vi hører til. Det er kanskje dette jeg husker best etter den første måneden. At langtur ikke begynner når man passerer en bestemt breddegrad. Den begynner i det øyeblikket man forstår at reisen ikke først og fremst handler om å komme seg sørover. Den handler om å finne en annen rytme.

Om å lære seg å stå i motvind uten å gjøre den større enn den er. Om å akseptere at planer må endres, at barn blir slitne, at havner er fulle og at været ikke lar seg forhandle med. Men også om å oppdage hvor lite som egentlig skal til for å kjenne at livet er godt.

Vi er sammen. Vi er friske. Og vi er på tur. På jakt etter opplevelser, drømmer og nye horisonter. Et måltid på dekk. En trygg havn. Nakne føtter på en brygge. To barn som ler. Og havet, alltid havet, like utenfor rekka.

Mann med blå caps holder et lite barn på en blå benk på en utendørs tribune.
MED BARN: Planene justeres underveis etter både store og små sine behov.

Leve i nåtid

Vi er fortsatt bare i starten. Gran Canaria er langt unna, og Middelhavet enda lenger fremme enn det føles på kartet. Men etter en måned på vei sydover begynner vi å forstå at dette ikke er en transportetappe mot noe annet. Dette er livet vårt, akkurat nå. Underveis rangerer Bianca lekeplasser på veien mot «Syden». Vi voksne teller solnedganger og løser problemer. I dag sluttet batteriet på jolla å virke. I morgen er det sikkert noe annet. Like fullt smiler vi, fordi livet leves i nåtid.

Les også:
kjell-ola kleiven langtur familieturseilere båtfolk