80 år siden «Ho-Ho» kom til Drammen

20. desember 1937 kom Colin Archer-skøyta «Ho-Ho» med fire unge drammenskarer hjem til Drammen etter fullført jordomseiling. Dette blir markert på sjøfartsmuseet i byen 20. desember i år.

– Den for all tid største seilerpresentasjon innen Drammens Seilforening er uten tvil «Ho-Ho»s jordomseiling i årene 1933 – 1937», skriver forfatteren Bjørn Brudevoll om drammensernes bragd i Drammens Seilforenings jubileumsbok 1905–2005, «For fulle seil i 100 år».

De tre vennene fra Drammen var Birger Bryhn, Thorstein Schyberg og Thorolv Østmoen. En fjerdemann, Ole Holta Borgen, mønstret på i Las Palmas på Kanariøyene.

De aller første

I dag er jo en jordomseiling nærmest vanlig seilas for unge og eventyrlystne norske jenter og gutter. Noe mange unner seg etter alle årene på skolebenken og før man gir seg i kast med yrkeslivet. Men for 80 år siden var det langt mellom dem som seilte så langt, selv om våre forfedre sikkert også drømte om en jordomseiling.

At en Colin Archer-skøyte ble valgt for seilasen, var neppe så rart. Archers kraftige skøyter var allerede anerkjent som noe av det beste man kunne oppdrive om man ville komme trygt frem i all slags vær hele kloden rundt. «Ho-Ho», på 39 fot, var bygd i Risør i 1908. Risør var nok også valgt av gode grunner. Båtbyggerne der var kjent verden over for sin båtbyggerkunst.  Og når selveste Colin Archer hadde signert tegningene, var det neppe noe vågestykke å legge ut i den båten!

Ut med motoren!

«Ho-Ho» fikk en 10-hesters semidieselmotor montert på verftet. Den skulle sikre guttene i å komme frem gjennom stillebeltene og inn og ut av vriene havner, men det var seilene som skulle være motoren for den lange seilasen.

Båten var ikke kommet lenger enn ut i Atlanteren, før motoren skapte problemer. Da de hadde nådd kysten utenfor Brasil, fikk motoren dødsdommen: Det var rustet hull på sylinderen!

I Rio ble derfor både motoren og propellen fjernet. Resten av seilasen fikk de greie seg uten.

Fra Rio la de kursen sydover og mot Kapp Horn og «The roaring forties», et farvann beryktet for virkelig tøffe forhold. Det var her det danske skoleskipet «København» hadde forsvunnet i 1928, noe mannskapet om bord i «Ho-Ho» sikkert var godt kjent med.  De håpet også å kunne finne spor etter skipet og få svar på hva som var hendt med skipet og de mange elevene. Kanskje kunne de finne overlevende på en øy der syd?

Kjempebølge og kollbøtte

Nå skulle snart «Ho-Ho» få prøve kreftene mot det ville Sørishavet også! Skøyta møtte full storm med kjempestore bølger. Da skjedde det umulige: Båten gjorde kollbøtte, ble kastet rundt med masten ned og kjølen i været. Det er visstnok den eneste gang dette skal ha skjedd med en så stor skøyte.

Både de fire karene og skuta klarte seg imidlertid. Båten kunne fortsette seilasen østover og kom vel frem til Tasmania. og derfra til Sydney i Australia og videre østover i Stillehavet. Men selv om de slapp heldig fra kollbøtten var de ikke ferdig med de brølende førtigradene. En dag de hadde ankret opp ved Norfolk Island, blåste det opp igjen. Da ble de kastet opp på land. Også dette klarte skøyta med glans. Men det tok 11 måneder å få båten seilklar igjen! 

[Artikkelen fortsetter under bildet]

Kursen ble lagt østover igjen og Peru ble neste mål, deretter Panamakanalen og Vestindia. Så bar det nordover, først langs østkysten av USA til New York og derfra ut i Atlanteren mot Azorene. Derfra korteste vei mot Norge og Sørlandet. 

Her fikk de en stor mottagelse og god hjelp. En av redningsskøytene fulgte dem nordover og var klar til å taue dem om det ble nødvendig. Siste havn ble Holmsbu der de lå og ventet på taubåten «Thor II» som skulle brøyte råk og taue dem gjennom den islagte Drammensfjorden.

Stor hjemkomst

20. desember 1937 fortøyde «Ho-Ho» ved Honnørbryggen på Bragernes Torg. Her holdt seilmakeren Peter Høeg festtalen under en stor hjemkomstfest. Og så ble det norsk jul med familie og venner etter en lang og opplevelsesrik seilas jorden rundt, fra og til Drammen.

«Ho-Ho»s jordomseiling ble raskt kjent blant seilerne i Norge og mange av våre kjente havseilere ble inspirert av drammensernes fantastiske seilas. Blant dem var også Carl Emil Petersen og Erling Brunborg, som seilte jorden rundt i «Rundø», og de mange som deretter fulgte i deres kjølvann.