Knut Frostad: -Bitter, men ikke slått ut

-Jeg lå i køya fordi det hendte på vakten til Chuny. Det blåste ca 18 knops vind med rolig sjø. Vi seilte med fulle seil i 20 knop. Plutselig kom et voldsomt smell. Så ble det stille igjen i noen få sekunder. Deretter kom den syke lyden av karbon som sprekker. Noen av gutta skrek. Vi på frivakt tittet opp av luken og så at hele riggen falt over bord, brukket på tre steder. Kun de nedre seks metrene stod igjen. Midtpartiet lå ved siden av cockpiten, mens toppdelen slang rundt i bølgene bak båten. Bare flaks gjorde at ingen ble skadet. Alt var et rot, og vi visste ikke hvor vi skulle starte. Det var viktig å berge så mye som mulig, men også å passe på at masterestene ikke lagde hull i skroget. Det var store bølger, men avtakende. Vi fikk roet oss ned, og tok en bit av gangen. Andre Fonseca tok på våtdrakt og hoppet i vannet. Masten hadde allerede begynt å synke. Han fikk løsnet storseilet fra mastetoppen slik at vi fikk det om bord i én bit. Mastetoppen på tolv meter fikk vi heist om bord igjen meter for meter via en kran vi laget med den resterende mastebiten. Jeg er veldig fornøyd med at vi fikk det meste om bord. For mange velger å kvitte seg med ting på sjøen ved å kaste det over bord. Vi fikk bygget en nødrigg, og jobber stadig med å forbedre den. Alle reagerte forskjellig. Noen ble musestille, og andre snakksomme. Noen ble hyperaktive, inkludert meg selv som stadig prøver å finne nye kombinasjoner med nødriggen. Vi har rigget tryseilet (et nødstormseil) til mastestompen, men opp-ned. I baugen har vi endt opp med storfokka rigget til med spinnakerbommen. Denne kan vi trimme via en spile som vi har festet til toppen av seilet. Vi var 1400 n.mil fra land da ulykken skjedde. Vi seiler nå rundt 9 knop, som er raskere enn «Ing Brunel», og ca 1 knop raskere enn det de gjorde i går. For motor gjør vi bare 7 knop, og vi har bare drivstoff til 36 timer. Det tar minst én uke før vi når land i Australia. Tålmodighet har aldri vært min styrke, og den blir nå satt på prøve. Mat smaker ikke bedre, og alt er egentlig trist og kjedelig. Men vi er innstilte på å seile havneregattaen i Melbourne. Hvordan vi skal få det til, finnes det ingen løsning på ennå. Torben holder hodet kaldt, og slik vennskapet og lagånden er ombord i «Brasil 1», bare vet jeg det: Vi vil komme tilbake! Sistenytt: På lastebil til Melbourne Det er nå en fiskebåt på vei mot Brasil1. Den befinner seg 800 n.mil fra Knut Frostad og co, og har med seg 600 liter drivstoff. Med motor kan Brasil legge kursen mot Freemantle. Fiskebåten vil nå Brasil i løpet av 48 timer. Planen videre er å sette båten på lastebil, og kjøre den til Melbourne.