Kamp om teten, mens mismotet synker inn hos jentene

Her er dagens rapport fra jentelaget på Team SCA:

Vi ligger bakerst og det smerter. Seilerne henger med hodene og presset et stort. Det er lett å rette pekefingeren mot hverandre. Realitetene tynger. Hver sced er som et slag i mellomgulvet selv om vi vet hva som kommer. Til tross for at vi jobber for å presse ut den ekstra tidelen av en knop øker avstanden fremover. Vi taper 15, 20 eller 30 nm til teten. 

Vi er mer enn 300 nm bak og det betyr i disse forholdene ca to døgn. Vi er nummer seks i en regatta med seks båter. Før Vestas gikk på grunn lå vi syv av syv. Vi er alltid den jagende båten. Tallene har aldri vært i vår favør. Vi har ikke den erfaring de andre har. Kun to Volvo Ocean Races blant vårt mannskap på 14. Abu Dhabi har 20 og selv de unge seilerne på Alvimedica har erfaring fra ni seilaser.

Vi lærer etterhver som vi ser de mer erfarne seile fra oss i horisonten, men for noen tusen mil siden, noen dager inne i denne etappen, var vi femdeles på høyde med Vestas Wind mens vi så bakover etter de andre konkurrentene. Men plutselig, som om de satte igang jetmotorene, forsvant de fra oss. Hva gjør vi feil? Presser vi ikke båten hardt nok? På den første etappen brakk Dongfeng et ratt og på denne har Alvimedica brukket en spinnakerbom da de kom tilbake i racet etter å ha assistert Vestas. Er det det som må til? Å seile båtene til noe ryker?

Spørsmålene surrer rundt i hodene våre, hvorfor, hvorfor, hvorfor? Vi har jobbet så hardt for dette og noen av jentene har trent i to år. Hvordan skal vi takle disse forholdene? Vi føler at vi jobber mot det naturen slenger mot oss. Vi vet vi kan, men vi spør soss selv ha det er som likevel hindrer oss.

Det er en annen side ved dette også, og det holder motet oppe. Vi er bare ved begynelsen av regattaen. The fat lady has not sung yet. Vi har bare seilt i 10.000 av i alt 40.000 nm. Vi har mer enn 75 prosent igjen å seile. For å sammenligne med en bestigning av Mount Everest, vi har ikke en gang nådd base camp.

Vi jager og vi graver dypt i mørket for å mobliesere alt vi har igjen etter 22 dager i sjøen for å gi de andre seriøs konkurranse. Vi kommer fortsatt til å ha våre tunge stunder, men har lever også i troen på at disse vil bli glemt i lyset av de store øyeblikk, der vi får ting til som kan synes umulige. Vår tid kommer! Vi er et lag av sterke kvinner som ikke bare skylder hverandre å fortsette fighten, men også dem som tror på og har satset på oss.