– Som seiler er jeg lykkelig ensidig

Ok, jeg kan seile. Én båt. En entypebåt fra 1970 med snodige løsninger og 200 kilos rorkultsmoment. I én retning. I lengre perioder. Som seiler er jeg etnosentrisk og lykkelig ensidig. Folk er fine. De pynter på bildet av deg dersom du har gjort noe de ikke helt kan forholde seg til. Det er helt greit det. Helt til det plutselig blir synlig at du ikke helt har lært deg båtspråket, at tau med uvante farger ikke sier deg noe som helst og at raske båter går uhåndterlig fort. At de ikke får svar når de spør om ting de mener jeg burde vite. Eller at de får forsøkssvar uten virkelighetsforankring.

CRAZY. Når jeg så er med på regattabåten CRAZY COYOTE er det faktisk første gangen jeg seiler båt bare for å seile. Ikke på vei noe sted. Fart for fartens skyld. Masse ekstra tau som styrer masse ekstra bommer, karbonfiberseil i fotballbanestørrelser og ikke en do-kost for mye vekt. Et surfebrett med mange vinddyttekvadrat.

Det blåser slettes ingenting. Jeg kan se meg selv som i et speil i havblikket når jeg lener meg fremover rekka for å være minst mulig i veien. Allikevel skjærer vi gjennom vannet med RX-toppfart. Jeg får beskjed om å trekke i det tauet jeg har to ganger rundt ankelen. Det skal visst hele tiden være i bevegelse. Det heter ikke sette seil – ta kaffepause, det heter å kjøre spinnaker og rormannen vil høre jevn vinsjelyd...

KNOPMÅLEREN. Selv på blikk sjø må jeg fokusere meg usosial. Liket i vinden kollapser og danser, ser ikke ut til å slappe av. Gjør ikke jeg heller, er mer konsentrert enn de fleste seilere i vindstille. Hver bevegelse i hånden min gir svar på knopmåleren. Ikke noen sen langkjølt reaksjon, ikke noen døgntrege seilskift. Ingen komforthensyn, ingen slitasjehensyn og ingen kompetansemangelshensyn. Hurtiglæring, hurtigseiling! Det er gøy og godt i seileabstinensen!

Jeg har så vidt lært å krabbe og nå skal jeg ut og løpe.