En dag på jobben

Klokka er 0500 om morgenen. Rune har hatt vakt og stått til rors siden kl. 0300. Vi kjører 3 timers vakter på natten og 4 timers om dagen og ettermiddagen. Jeg står opp fra Fatboyen jeg har ligget og nappet i den siste timen. Jeg merker at været ikke har lagt seg, det blåser fortsatt 25 knop fra 330 grader med 150 grader sann vind på båten og jeg ser at båtfarten ligger jevnt på 14–15 knop. Vi seiler med kurs 180. Dette ser jeg raskt på B&G-instrumentene som står øverst på navigasjonsbordet med store sorte tall på rød bakgrunn.

Jeg kjenner at vi blir innhentet av en bølge som treffer oss i hekken og løfter oss inn i enda en ny surf. 22 knop! Rune er rå på å holde farten i båten i disse forholdene.

Jeg tar av meg soveposen som jeg bare har tredd på yttersiden av seilklærne, for vi har en regel som at hvilende vakt i disse forholdene må være i cockpiten på fem sekunder, cirka den tiden vi har dersom vi går inn i en «mega-broach». Men vi hadde ikke hatt det de siste timene, den forrige var kl. 0135, da det blåste 30 knop og vi seilte med to rev og R5. Vi hadde akkurat skiftet ned fra den største gennakeren da dette skjedde. Det var masse jobb for å rette opp en båt i de forholdene og vi var kjempeslitne etter det.

Jeg hadde vakt og ble overrumplet av en kjempebølge som tok tak i båten og vred den rundt. På ett sekund lå vi «på hodet» med vann inn i cockpiten og det var beksvart. Heldigvis hadde jeg akkurat tent den utrolig bra Silva-hodelykten som gjorde at jeg raskt fikk overblikk over situasjonen. I tillegg har vi drillen inne; hva den som er på vakt gjør, og hva den som kommer stupende opp gjennom luka, gjør. På denne måten unngår vi å ødelegge noe, og kommer oss raskest mulig på kjøl igjen.

Jeg stakk hodet ut av luka og så at Rune satt der blid og fornøyd.

– Alt vel, spurte jeg?

– Se på stripcharten, sa han.

– OK!

Jeg entret navstasjonen, hvor vi ofte oppholder oss når vi er nede dersom vi ikke sover eller reparerer ting. Jeg åpent Expedition på PCen, programmet vi bruker for værruting, taktikk og navigasjon og som vi bruker mye tid på. Mye av planleggingen av seilasen gjøres nettopp her!

Jeg åpent stripcharten, som er et tilleggsprogram hvor vi kan følge med på alle mulige historiske data til enhver tid.

– Wow! 29 knop, i natt!

Vinden hadde peaket på 30 knop igjen, og vi hadde gått inn i én mega-surf som holdt oss ikke under 20 knop over en 5 minutters periode. Jeg stakk hodet ut igjen:

– WOW!, du vant! Dette er jo helt rått! Ekstra proteinbar til deg i dag!

Vi har kontinuerlig konkurranse underveis for alt vi kan komme på, men som oftest går dette ut på fart, distanse, targets og så videre.

Ifølge vaktplanen vår hadde jeg nå igjen i overkant av en halvtime på meg til å innta en deilig frokost og gjøre min del av «fri»vakten nede. Vi har egentlig aldri fri. Vi har stort sett oppgaver hele tiden, alt skrevet ned på vaktlisten.

Det var varmt vann på termosen, det hadde Rune sørget for rett før han gikk på vakt. Da blir det raskere å lage de neste måltidene på natten og om morgenen. For det går i mye mat som vi heller varmt vann på. Real Turmat er jo vinneren der. I tillegg spiser vi Wasa knekkebrød med tubepålegg, alt sammen hjemmefra. I tillegg drikker vi mye vann, noe av det blandet med XL-1 pulver og vi spiser protein- og karbo-barer.

Frukten begynner det å bli mindre av nå. Jeg spiser ved navstasjonen samtidig som jeg kikker gjennom ruten for de neste 4 timene. Noterer på en vannfast plate hva target er, som jeg skal ta med meg opp i cockpit når jeg skal sitte og styre. Vi lagde denne delen av ruten ved midnatt, hvor vi skulle være om 12 timer.

Samtidig starter jeg opp Sailor’en, den mobile bredbåndsløsningen fra Telemar som gjør at vi via satellitt kan laste ned og sende datafiler og kommunisere med land. Jeg laster ned siste posisjonsrapport fra arrangøren. Slik kan vi holde rede på hvordan vi ligger an. Dataene herfra konverterer vi og laster videre over til Expedition, slik at konkurrentene «seiler» sammen med oss der.

For hver rapport flytter de seg på skjermen slik de gjør hjemme i trackingsystemet som sofaseilerne kan kose seg med.

WOW igjen!

Vi har seilt fra INITIATIVES - ALEX OLIVIER med ytterligere 4 n mil i natt. Dette betyr at vi har forsvart 3. plassen ytterligere, og det langt over halvveis. Dette lover bra.

– Rune, du har kjørt hardt i natt, du har gruset Tanguy! roper jeg opp til ham, som akkurat nå stikker hodet ned i luken og lurer på hvordan det har gått. For Rune kjenner planen, så han visste at jeg satt og holdt på med dette nå.  

Samtidig som jeg var på nett, satte jeg i gang med å laste ned de siste værfiler fra Frivind, et nettsted vi strategisk har valgt å satse på, fremfor å lage mye besvær ved å ha for mange kilder å forholde seg til. Usikkerhet har vi ikke tid til. Så langt var vi overveldet over hva Mads hadde klart å legge ut i sine offisielle servere, vinnerprognoser gang på gang. For han har ikke lov til å gjøre annet, all planlegging, ruting og navigasjon må vi selv gjøre.

Men jeg satte ikke av tid til å analysere dette nå, dette gjør vi sammen etter at Rune, som nå går av vakt, legger dette inn i Expedition og hvor vi sammen kan se værets utvikling neste døgn basert på GFS- og CMC-modeller. Vi bytter på dette arbeidet, basert på hvor i vaktplanen vi er, men jeg har et hovedansvar for at dette fungerer.

Etter at jeg har avsluttet Sailor’en, starter jeg motoren. På tide å lade batterier. Motoren skal nå stå og gå på 1500 rpm i 2 timer. Vi har mer sol på dagen nå enn bare for noen dager siden, så de 7 stk. 70W solcellene tar seg snart av all lading. I begynnelsen måtte vi lade med motor 2 ganger i døgnet, men nå kun 1.

Så denne turen begynner å bli ennå mer miljøvennlig!

Deretter går Rune av vakt og jeg på. Jeg er ferdig påkledd og går opp. Han setter båten på autopilot og overlater til Mr. Auto å styre oss ned noen store bølgedaler og vi ser 22 knop mens vi er i cockpit begge to. Vi bare humrer og ler, dette er jo helt rått! Dette er til tider no-hands seiling, det må vi innrømme, for i mørket er det ofte at Mr. Auto tar dette bedre enn oss, og særlig rett etter et vaktskift, for etter å ha vært nede i 3 timer trenger en 10 minutter for å komme inn i rytmen.

Rune har kommet seg ned og har en første oppgave å gjøre, samtidig som han spiser sin enklere frokostblanding. Han skal skrive en rapport til media hjemme. Vi har en mal vi bruker så det gjør det enklere å få med.

Erik Kristiansen, som er vår PR-mann, sitter og venter. Han har en lang liste med mottakere som også venter, en må være tidlig ute slik at de som er på desken, får denne tidsnok for eventuell publisering. I tillegg er Morten i SEILmagasinet klar for å poste siste situasjonsrapport fra oss på sin webside. For det er her de mest keene seilerne stort sett leser når de kommer på jobb.

I tillegg er de på våre hjemmesider hvor vi fortløpende poster bilder og litt tekst fra våre hendelser. Her er også linken til TJV’s hjemmesider og trackingen. Vi har også direkte blogging med et par av selskapene, ELMOKO og Romerike Elektro, som er våre samarbeidspartnere. Bloggen leses av de ansatte og gjør at de kan kommunisere «direkte» med oss, det vil si at deres spørsmål og andre ønsker kommer til oss når vi logger oss på, og sendes tilbake når vi logger oss på for å sende morgenens rapporter.

Slik kan vi kommunisere mer eller mindre på direkten med de ansatte, som har dette som dagens høydepunkt å få vite alle detaljer fra nattens seiling og hvilke opplevelser og hendelser vi har hatt.

I går klarte vi kunststykket å miste stagseilet i vannet da vi skulle heise det. Vi pleier å seile med det som støtteseil når vi seiler med gennaker. Men vi tok det ned for vi så en liten flenge ved en av stagkrokene. Seilet ble brukt da vi seilte i 40 knop på kryss for 5 dager siden, det tok på både seil, båt og oss.

Etter å ha reparert det så skulle vi sette det igjen. Det blåste 30 knop og rett før vi skulle sette det, tok vinden tak og slengte deler av det ut i vannet med følge at den nederste spilen knakk og kom ut av posen. Så Rune tok det ned igjen rett før har gikk av vakt, og vi dro det ned i båten sammen.

Han sitter nå og syr dette og kutter til en ny spile før jeg får det opp igjen og setter det på nytt. Men denne gangen skal det sikres ennå mer!

Mens Rune holder på med seilet inn setter jeg på Mr. Auto og tar en skikkelig gjennomgang av stående- (opp til nederste saling denne gangen) og løpende rigg, sjakler, vinsjer, og alt dekksutstyr. Det er mange detaljer på en Class 40, og alle kan før eller siden ryke. Vi har som mål og alltid komme dette i forkjøpet.

Jeg får opp det reparerte seilet og drar dette til fordekket hvor jeg fester dette omhyggelig i dekk før jeg fester alle krokene og er klar til å heise. Opp går det og vi er igjen sikret med dette «panserduk»-seilet som støtteseil som også gir oss en ½ knop på unnavind i kombinasjon med gennakeren.

Og gennakeren er ikke lenger gennaker i SOLO. Dette er nå en asymmetrisk spinnaker, etter at vi fikk laget en karbon-spinnakerbom på 7 meter! som vi nå braser opp «gennakeren» slik Tor Hove og jeg har gjort på våre båter i noen år nå med suksess. Og slik er det blitt her også, nå seiler vi VMG med snitt av 1 knop raskere enn tidligere med gennaker kun i senterline.

Det gjør i tillegg at jeg nå i ro og mak kan seile med Mr. Auto på i disse forholdene samtidig som jeg ligger på fordekk og ordner med stagseilet uten å måtte ha med meg fjernkontrollen til den samme Mr. for å gi ham noen korreksjoner, for nå går båten som på skinner!

Rune roper på meg.

– Kan du komme ned, jeg ser en ny mulighet foran oss. Det kan se ut som vi må legge oss ytterligere 10 grader opp.

Jeg går ned til Rune. Sammen ser vi på værfilene, hvordan de ulike frontene flytter seg, hvordan høytrykksryggene spinner rolig rundt og hvordan et par skikkelig lavtrykk spinner motsatt og dropper under 1000 mbar og har vinder på 30 til 40 knop, og er rett på vei mot oss. Vi bør gå opp 10 grader på grunn av den sterke fronten som nå kommer litt annerledes enn hva forrige grib-filer viste

– Slik at vi i morgen tidlig ca. kl. 0600 vil ha den godt på babord side og bli med den rundt, sier Rune mens han peker på skjermen.

Og vi ser helt klart at det vil måtte gi oss noen flere utseilte mil, men vi vil ha en veldig bra spin-off av den, bokstavelig talt. Og vi har vel egentlig ikke noe valg heller, å kjøre nærmere senter av den vil vi ikke, det kan koste oss utstyr. Vi kjører like godt en routing hvor vi legger til strøm- og bølgefiler, og ja, Expedition er enig til tross for at den leser kun polardiagrammer og seilkart, og gir mer eller mindre blaffen i om vi ødelegger båten.

I tillegg viser den at vi bør gå enda lengre unna senter på den første for det ligger mer og venter senere, så for å korte ned ruten dit, velger vi å legge opp 20 garder. Dette hadde vi ikke sett med en gang, vi er fortsatt litt trette begge to etter nattens tøffe seiling. Godt med elektronikk noen ganger.

– Flott, da legger jeg jolla opp til 200 grader så kan vi møte den fronten mer gunstig.

Det er utrolig viktig å følge med på dette. Hadde vi møtt den feil, kunne det fått store konsekvenser i verste tilfelle.

Endelig, Rune kan kveile seg ned i soveposen, med nå uten seilklær på, vi vet at vinden skal løye og vi ser ingen grunn til at han skal være i beredskap, så han kan bevilge seg en skikkelig 1 timers søvn etter nattens harde kjør.

Han sovner tvert og jeg sitter ute og koser meg i 15 til 20 knops surfer og drikker kaffe og spiser en deilig proteinbar. Om 1,5 time skal Rune på vakt igjen ute, og jeg skal inn og fortsette på navigasjonen, men da på litt mer langsikt. Men da har vi også gått over til 4 timers skift, som gjør at jeg kan bevilge meg en 2 timers søvn.

Det skal komme godt med, det har vært to tøffe døgn nå.