– Et jæskla ugunstig slag

De to nordmennene som i sin Class 40 SOLO kjemper seg over Atlanterhavet i regattaen Transat Jacques Vabre, har hatt noen utfordrende døgn med mye vind, høy sjø og strategiske nedturer. Positivt er det imidlertid at båten deres i alle fall har holdt sammen i de tøffe forholdene, noe som ikke har vært tilfellet med mange av konkurrentene.

Og ved siste oppdatering kl 0700 har de også klatret en plass på listen – til 6. plass.

GOD POSISJON. Rune Aasberg og Simen Løvgren har nå passert Azorene, og posisjonen deres ser nå meget lovende ut i forhold til værvarselet for det neste døgnet. Slår varselet til, vil de kunne seile i mer og rommere vind enn konkurrentene lenger syd. Utpå kvelden i dag vil de endog kunne sette spinnakeren, og med den struttende i 25 knops vind vil det bli metre til konkurrenter som seiler fokkeslør i 12 knops vind.

SEILmagasinets redaksjon har vurdert værkartet fra den franske arrangøren, og med et optimistisk blikk på det har vi tro på at 3. plassen kan være innen rekkevidde om et døgn!

Tiden vil vise.

I dag morges mottok vi denne rapporten fra SOLO som forteller om mye frustrasjon innen de er kommet dit de er akkurat nå:

MANGE SUPPORTERE. Denne dagen, eller det siste døgnet, ble noe annerledes enn de fleste andre – heldigvis! Det skjedde saker som en helst bare vil sette en strek for å kunne fokusere videre. Men dette er allikevel verdt å nevne, da vi vet det er blitt mange som følger oss på TJV, og det er vi veldig takknemlige for! For med support fra både kjente og ukjente får vi en ekstra drive.

Men da kan også nedturene føles litt ekstra tunge for da er det ikke bare oss selv vi skuffer lenger, men mange andre også.

PEST ELLER KOLERA. Tilbake til det siste døgnet; Etter nedturen med å ligge som en god nr. 5, til å måtte rømme fra en pesende lavtrykks uhyre som plutselig stilte seg i veien og nektet oss adgang til en så enkel løsning som bare å seile rhumbline, for så å velge «kolera»-ruten og legge seg bakest i feltet etter alle konkurrentene, var vi kommet oss videre på vår seilas. («Pest»-ruten var rett gjennom lavtrykksuhyrets herredømme, den valgte vi bort.) Dette skjedde et tidligere døgn.

Dette siste døgnet har vi igjen seilt det remmer og tøy kan holde; vi har rett og slett gitt gass, som vi alltid jobber for! Vi må jo få hentet inne disse fransk-, engelsk-, tysk- osv.-talende konkurrentene en gang til! 

FLUELORTER. Vi har observert at vi på hver posisjonsrapport har «gainet» de fleste foran og etter oss det siste døgnet. Men det som har vært problemet, eller utfordringen hele den forbaskede 400 n mil lange nedturen, eller kolera-ruten, så langt, er at vi før eller siden ville komme til noen øyer som ligger i ensom majestet der ute i Atlanteren.

På kartet er de kun noen små fluelorter. Men vi så  at dersom værmeldingen holdt stikk, og det må de jo gjøre, de koster jo mange tusen båtpenger, så ville vårt opphentingsprosjekt legge seg veldig nær disse øyene. De heter forresten Azorene.

Vi begynte allerde i starten av dagen, døgnet med å planlegge å unngå dette. For vår ruting viste at dette kunne skje. Derfor begynte vi døgnet med å seile så tett opp mot «target» som mulig; seile den mest optimiale kursen i forhold til til vår polar (litt for teknisk, mener å si at vi skulle få så mye ut av jolla som mulig uten at det går utover å tape særlig høyde).

ET JÆSKLA SLAG. Hele døgnet satt vi og holdt roret i hånden og tvangsstyrte jolla mellom store bølger og i mye vind, vær som vanlig for å unngå dette. Men til slutt måte vi gi tapt for presset, og seilasen vår endte midt på øya «Ihla De São Miguel». Utrolig, men sant.

Vi kunne sluppet oss ned og seilt på yttersiden, men det ville ha kostet oss mellom 50 og 70 n mil ekstra. I så mye vind og bølger er det heller ikke greit å seile for høyt, da stopper alt opp. Det blåste jevnt 30 knop så vi måtte slå rett før øya.

Utrolig urettferdig når de andre kunne seile rett forbi. Rett før slaget oppdaget vi at vi kun fikk roret en vei, kun til styrbord! Litt kjedelig når du nærmer deg en øy i god fart i så mye vind.

RORTRØBBEL. Vi fikk snudd båten og seilt ut igjen etter noen forsøk. Rune stupte ned i kjelleren i jolla og kom opp litt etterpå og fortalte at han hadde funnet feilen. Men den var ikke i kjelleren, men akter på båten der rorene er koblet sammen gjennom stag.

Så med verktøy i hånd hang han utover hekken og fikk reparert det hele. Vi kom oss avgårde igjen, men det hele kostet oss minst tre timer i forhold til de foran. Og det er utrolig surt når du har gitt jernet hele veien og satset alt på å få det til. Men slik ble det ikke.

Ikke denne dagen.

Nå seiler vi videre mot Costa Rica, det er fortsatt 3500  n mil igjen, så vi har ikke gitt opp håpet av den grunn.

Her er det bare en ting å gjøre; Gi gass!

PS: Det ble ikke satt ny bakkrekord i hopping med stor båt i dag, men vi hadde mange forsøk som endte i et maks-hopp på ca. 10 meter (men nå begynner vi å lure på hvor mange hopp en slik jolle skal tåle, ser at flere av våre konkurrenter har måttet gi seg som føle av deltagelse i denne konkurransen... Ikkje bra!)