ARC-båter ankommet Azorene

HORTA: Anne Lise og Ståle Larsen er blant nordmennene som feirer 17. mai på Azorene. Alle fotos: Larsen/ "Viking Crusader".

Etter en siste dukkert i herlig karibisk vann på 28⁰C satte vi avsted fra Antigua 28.april i ikke helt optimale seilforhold, men det så greit ut - lenger frem enn en uke kan selv ekspertene ikke være sikre. Man er avhengig av både høytrykk og lavtrykk andre steder i Nord-Atlanteren for å få god seilvind fra riktig retning og i passe mengder, men disse flytter seg noen ganger lengre øst/vest/nord/syd enn det som er vanlig (det så vi tydelig da vi seilte over til Karibien i november og alt var unormalt) så noe ubehag må man ta med i beregningen.

Vi visste at de to første døgnene skulle vi krysse – noe som er helt ok på kortere seilaser, men ikke så attraktivt døgnet rundt. Imidlertid hadde det blåst en del de siste dagene og sjøen var blitt ganske skvulpete og ugrei, så det ble ganske ubehagelig ombord.

Dette er 3. gangen vi seiler fra Karibien og hjemover til Europa, men de forrige gangene stoppet vi ca. en uke på Bermuda – denne gangen ville vi gå så raskt som mulig mot Azorene.

Ti grader kaldere

Vi hadde gjort avtale med ”værguruen” Mads i Frivind.no som loser flere norske båter på mail via satelittelefon – fordelen er hans erfaring og gode oversikt. Som meldt både løyet vinden noe etter et par dager, det ble gunstigere vindvinkel og mer behagelig ombord, sjøen ble roligere og matlysten kom tilbake!  Etter dette kunne vi spise og kose vi oss, pløye gjennom uttallige thrillere og annen spenningslitteratur, ha fin seilas med forseil eller gennaker, men vi har også måttet ty til motor da vinden dabbet av et par dager. Fra å starte ut med kun T-skjorte og shorts om natten ble tykke klær og dyner funnet frem og etter 12 dager hadde vanntemperaturen sunket 10 grader og her på Azorene er det kun 12⁰C!

I slutten av april/begynnelsen av mai er det svært mange båter som drar fra Karibien til Azorene - deriblant flere ti-talls norske båter – Horta er liksom mellomlandingssted for de fleste ”trekkfuglene” som stopper her før videre seilas til blant annet Irland og England.

Vi startet selv sammen med norske ”Harry Z”, men etter at vi mistet dem av syne det første døgnet har vi verken sett eller hørt snurten av en eneste seilbåt på over to uker – et bevis på hvor stort havet er.

Liten fulg og svære beist

Bortsett fra fire flygefisk på dekk, noen delfiner på besøk og iakttagelse av uttallige og meget giftige manetene ”portugisiske krigsskip” har det vært dårlig med selskap helt til en liten blindpassasjer landet en av de siste dagene. Etter å ha hvilt en stund ble den riktig husvarm, fløy inn i båten for å inspisere, satt seg på kartet som lå på navigasjonsplassen og konstaterte vel at den ikke ville til Horta - så etter fire timer sa den ”pip-pip” og fløy sydover! Vi har fått rapporter fra ”Harry Z” at de har møtt mange hval (en dag hele åtte stykker) noe SV for Azorene – store beist så nærme som 10 – 30 meter fra båten – utrolig fascinerende!

Alle båfolks skrekk

De siste par dagene fikk vi igjen vind rett imot (noe som er noe uvanlig på denne tiden), så innspurten har blitt ganske treg – vi har krysset og motret oss frem. Da vi i dag hadde fått sjekket inn og skulle forflytte oss over til anvist bryggeplass kom alle båtfolks skrekk. Det var godt med sidevind så vi gikk ut på spring, satte god fart på motoren, slapp fortøyningen og skulle bakke for full maskin. Null motorkraft bakover!! Båten raser fremdeles fremover, ankeret treffer den store, flotte båten ved siden av før den stopper i hekken på en tysk aluminiums katamaran. Det ble ganske hektisk, folk kom og hjalp til, flere bare skulle se på dramatikken og skipperen var ikke høy i hatten. Etter en dykketur under båten – våtdrakt med hette er godt å ha - kom han opp med en haug med 1 cm tykt nylontau som hadde filtret seg rundt propellen. Til alt hell ble det utrolig nok og heldigvis ikke store skader. Nå vanker det en velfortjent ankerdram på den kjente ”Peter Cafe Sport”!