Sine egne sjefer

[Denne artikkelen sto første gang på trykk i SEILmagasinet 6/2010]

Kan det være mennesker der tro?, undrer jeg mens jeg kikker mot den gamle vulkanen i horisonten. «Det var merket en flyplass på kartet, men ingen landsby. Her er det jo ingen ting», fullfører jeg. Dette er noe av det beste med jordomseiling. Det ikke å vite. Å komme til et sted man ikke aner noe om folk eller fauna. Heldigvis er jordkloden så stor, og Stillehavet så utilgjengelig at det fortsatt går an å få litt av den oppdagerfølelsen som gamle Magellan må ha fått når han ankom slike øyer på sin jordomseiling for snart 500 år siden.

Futuna – en øde øy?

«Flyplassen kan være fra krigen, det behøver ikke være folk der for det.»

Marcus har rett. Vi runder odden ved den gamle flyplassen mot noe som ser ut som et sted med ankringsmuligheter. Kartet og guide­bøkene forteller oss at denne lille øya, Futuna, ikke er et sted man stopper. Vi vil helst ikke være man, og vi har dessuten fått hemmelig info fra en ulk av en franskmann som vi møtte på Tonga. Han ankret her selv en gang.

Innerst i bukten på en liten strand ser vi første tegn til menneskeliv. En liten aluminiumbåt og en kano ligger trukket opp på den hvite stranden. Det fryser litt opp­over ryggen, og det er ikke bare fordi alle om bord er rammet av feber.

Mens vi kjemper med å gi ankeret et slags feste i den grove sanden under oss, samler de innfødte seg på en liten grønn kam over den lille stranden. De harde, svarte lavasteinene rundt skaper et vakkert skille mellom den hvite stranden, den grønne jungelen og det turkise vannet.

«Hvor kommer de fra?», lurer Ketil. Herfra kan det se ut som om de er fanget på en klippe med bare tett mørkegrønn jungel rundt. Før vi har skrudd av tenningen kommer en ensom skikkelse padlende ut i den lille kanoen vi så tidligere. Den lille mannen og jeg veksler blikk så snart det er mulig, og jeg løfter hånden i en gest som forhåpentlig tolkes som velkommen om bord.

Høvdingen ønsker velkommen

Den lille mannen med det lune Bill Cosby-aktige ansiktet heter Yala Fatapa, og han har med en striesekk full av ferdigskrellede kokosnøtter. Kanskje har de sett oss på avstand, og begynt å skrelle?

Yala er høvding for den lille stammen som holder til ved flyplassen viser det seg. Høvdingen er ikledd en gammel badeshorts og en slitt australsk rugbyskjorte. Så langt har de tradisjonelle kostymene vært forbeholdt dansere på turisthotellene på Bora Bora og dens like.

De korte krøllene har grånet rundt de sirkelrunde ørene. Han forteller om hvordan øya fungerer i en tone som senker pulsen til et absolutt minimum. Jeg kjenner en umiddelbar ro av å snakke med den kloke mannen.

«De lagde kopra her en periode, men nå har vi sluttet med det. Vi innså at vi ikke trengte mer enn vi allerede hadde her på øya», sier han stolt.

Vi bombarderer ham begeistret med spørsmål.

«Hvordan sier man «takk» og «hei»? Finnes det griser her? Kuer da? Høner?».

Fatapa ser ut til å trives med å fortelle. De har griser og høner, men det går mest i fisk. Vei er det selvfølgelig ikke, men de har en hovedsti som går rundt hele øya. Den binder de seks landsbyene sammen. Rundt 70 bor i den lille bosetningen bak kammen ved stranden. De har kalt den Ipao, og det er den nest største landsbyen på øya. Totalt bor det omtrent 400 rundt hele vulkanen.

«Rufie» er hei, og «fafetai» betyr takk. Å lære seg disse to ordene har vist seg å være en fin måte å komme det første steget innpå folk hvor som helst i verden.

«Men det er bare her», legger han til.

Det viser seg at den lille øya har sitt særegne språk, totalt uforståelig for alle andre. Slik er det med nesten alle øyene her. De har sine egne, unike språk, og det finnes over hundre ulike, levende språk på Vanuatu. Futunesisk er nokså likt språket som snakkes på Tonga, flere tusen kilometer herfra. En konge fra Tonga kom en gang hit og hentet en prinsesse, og hun tok språket med seg over havet, forteller høvdingen.

Fire seilere går i land

Fatapa takker for seg og forteller at han vil komme innom med bananer i morgen tidlig. Vi sjøsetter jolla og padler forventningsfulle mot land. Det første som møter oss er tre tynne svarte kropper som sitter i lavasteinen og kikker ned i lagunen. En av dem holder et langt spyd i hendene som rettes møysommelig mot noe der nede i det salte vannet. De har fulgt med på oss siden vi ankom, og når vi trekker jolla opp på stranden, har de kommet oss i møte, i alle fall litt.

De blir stående et steinkast unna og betrakte. Hvem er det mest spennende for, oss eller dem? Jeg vinker med en hånd og de speiler gesten i unison, ivrig takt. Jeg prøver meg med begge hender, og de svarer med samme bevegelse. En prøver seg med begge hender over hodet, og vi svarer med samme mynt. Double overhead crazy wave. Vi kan høre den barnlige latteren gjennom vinden.

Vi er alle litt tryggere nå, og vi begynner å gå forsiktig mot hverandre, mot nøytral grunn. Kamera, tenker jeg, og drar kameraet opp av sekken idet vi nærmer oss.

«Rufie», prøver Ketil.

De smiler forsiktig, men våger ikke å svare. Blikkene fokuserer mot 30 tær i sanden. To av de tre store hårmankene er gule, som på den gamle, colombianske landslagskapteinen Valderrama.

«Kan jeg ta et bilde», spør jeg mens jeg peker på det sorte apparatet.

De svarer ikke, men jeg velger å forsøke likevel.

«Kom og se». Jeg vinker dem til meg, mens jeg snur apparatet. De peker mot skjermen og trekker seg forsiktig nærmere. Kanskje har de aldri sett et kamera før, tenker jeg i et forsøk på å romantisere min egen opplevelse. Det kommer nå en båt eller to hit årlig.

Fotografering er nesten alltid en vinner, og dette er intet unntak. Jeg knipser nok en serie før vi igjen setter oss på huk. Nå legger jeg merke til at vi plutselig er mange. De mer forsiktige øynene fra den tette jungelen har nå våget seg ut på stranden fra jungelen, og ungeflokken er tredoblet. Jeg blar igjennom bildene, mens ungene sier navnene på de som dukker opp på skjermen.

De yngste holder seg fortsatt i bakgrunnen. Kanskje har de aldri sett en hvit mann?

«Fafetai», forsøker vi når det er på tide å sette kursen opp fjellsiden, mot der vi er blitt fortalt at landsbyen skal ligge.

«Fafetai», ropes det lett fra stranden mens vi klatrer opp den trange stien.

Kniv og innavl

Ketil har gått litt i forveien, og når jeg kommer inn i landsbyen, får jeg se ham sammen med en eldre kvinne. Den gamle damen flekker tenner og viser en stor grimase som er umulig å tyde. Hun er så kroket i ryggen at den rynkete pannen er på høyde med knærne. I hånden holder hun en jungelkniv som hun veiver rundt seg med.

«Jeg ser du har fått deg en ny venn», smiler jeg. Jeg hilser på knivdamen, men holder meg utenfor rekkevidde av det potensielle drapsvåpenet. Vi lister oss baklengs videre, mens vi fortsetter å smile og vinke. Gamla viser ingen tegn til å følge etter, og vi kan puste tilnærmet normalt igjen. Innavlen er disse små, isolerte samfunnenes lodd.

Kava og snus

Landsbyen virker forlatt, med unntak av et hundretalls frittløpende høner og et titalls griser i små innhegninger. Mellom landsbyen og havet kan jeg se en lang slette av gress og småstein. En vindpølse i den andre enden avslører at det faktisk er en flystripe. Fra terminalbygget, et lite skur på tre ganger tre meter, kan vi høre skurringen fra en radio. Vi følger lyden, og får plutselig øye på en liten gjeng med menn som sitter samlet bak den ene veggen.

«Rufie», hilser jeg med utforskende nervøsitet, skjult bak et stort smil.

Her er ingen hula-hula dansere med blomsterkranser. Det er sju eller åtte av dem, og noen smiler nøkternt tilbake. Vi tar en europeisk hilserunde, som avslører at de fleste snakker engelsk. Før de første europeerne ankom øyene, kunne de ikke kommunisere med beboerne på naboøyene. Engelsken åpnet etter hvert for den muligheten.

[Artikkelen fortsetter under bildet]

Vi sprer oss rundt i sirkelen av menn. Det er ingen kvinner å se. Tre av de yngste sitter og tygger på noen røtter, som de spytter ut i ei klyse på bananbladene foran seg. Det er kava. Vi får smake, og kavaen lammer munnhulen på en behagelig måte som ikke er tilstrekkelig til å kompensere for den beske smaken av bjørkenever. De eldre observerer, mens de venter på at drikken skal ferdigstilles.

Jeg baker meg en snus, og tilbyr herrene en smaksprøve. De er skeptiske, så det blir med en lukteprøve.

«Er det som kava?», spør den eldste av dem.

«Kanskje litt, men man blir ikke så svimmel av snus», får de vite.

Den opptygde grøten fra kavarøttene legges i bomullstøy, og vann helles over for å få sølvvannet ned i skåler på bakken. At det er kraftige saker, avsløres av spyttingen, harkingen og de jævlige grimasene. En av de yngre klarer ikke å holde godsakene innenbords, og da bryter latteren ut hos alle, inkludert oss, og isen er definitivt brutt.

Etter en times prat er det er på tide å tusle tilbake. Den eldste, Daniel, tilbyr oss en guidet tur på øya i morgen. De unge guttene vil ta oss rundt. Guttene, Sam og Clifton, smiler og nikker samtykkende.

Vindmøllepark?

Ved soloppgang våkner jeg av forsiktig roping ved skutesiden. Det er høvdingen som har kommet padlende med bananer og papaya. Vi drikker morgenkaffe, mens de andre fluene sakte livner til i grottene sine. Det er en stor dag for høvdingen, for i dag kommer representanter fra EU. De skal vurdere om det er mulig å få opp en vindmøllepark på øya. I dag har ikke husene strøm, og man legger seg når det blir mørkt.

«Vil dere ha strøm da?», vil jeg vite.

«Noen vil, men andre vil ikke. Jeg liker tradisjonene våre», svarer han diplomatisk.

Fatapa er landsbyens talerør, og hans personlige mening er ikke avgjørende for utfallet av det viktige besøket. Sannsynligvis blir det snart møllepark, og den lille, fredelige øya er et raskt skritt nærmere vestens idealer og turbulente kaos.

Mens høvdingen padler av gårde mot sitt viktige oppdrag, er vi på vei mot vårt eget. Vi skal på jungeltur med unggutta fra i går. Nok en gang virker landsbyen helt tom, og vi blir stående midt mellom de små stråhyttene og lytte.

Plutselig spretter en skikkelse ut fra intet. Den store jungelkniven henger fredelig langs den slanke kroppen.

«Skal vi finne kokosnøtter?».

Det er Sam og snart Clifton, de yngste av gutta fra i går. Så snart vi er ute av den menneskeskapte lysningen som utgjør landsbyen, blir alt mørkegrønt. Den tette jungelen slanger seg rundt oss, og over oss har den skapt et tak som så vidt slipper sollyset inn i vakre, slanke, strimlede porsjoner.

Er utvikling fremskritt?

[Artikkelen fortsetter under bildet]

Vi smyger videre gjennom tiden, ikke hundrevis, men tusenvis av år tilbake i tid. Her har virkelig tiden stått stille, tenker jeg og blir litt trist ved ideen om at det sannsynligvis vil komme vindmøllepark her. Jeg utfordrer meg selv:

Er jeg trist på mine egne vegne, eller deres? Vil ikke lys og elektrisitet øke levestandarden?

Jo, det er garantert. Vil den øke livsgleden? Jo, i hvert fall for en stund. Det som gjør meg trist, er nok heller tanken på at romantikken etter hvert blekner for oss som reiser rundt for å finne mennesket nærmest mulig sin opprinnelige form.

Men verden går videre. Thor Heyerdahl fikk kritikk for å være for opptatt av at alt skulle være som før da han skrev sin første bok om oppholdet på Hiva Oa, og han og hans kones Livs forsøk på å forsvinne fra sivilisasjonen for alltid. Kritikk for ikke å tenke befolkningens beste. Jeg tror det er viktigere at vi ledsager i den ustoppelige utviklingen, i stedet for å forsøke å forhindre den.

I denne saken har vi jordomseilere et viktig ansvar. Vi er for flere av menneskene vi møter så å si den eneste kontakten de har med omverdenen. Hva gjør vi egentlig med disse samfunnene vi møter? Jeg mener at vi om bord i To Fluer er vårt fotspor bevisst, og gjør alt vi kan for ikke å påvirke den ømfintlige symbiosen disse små øysamfunnene utgjør, verken i positiv eller negativ retning. Vi ønsker ikke å tre våre verdivurderinger ned over hodene på disse menneskene. Men vi kommer med våre kameraer og viser dem en verden som finnes der ute. En verden noen av dem lengter etter. Det er derfor med tungt sinn at jeg innser at mitt besøk her kanskje primært gagner mitt ego og mitt ønske om mer.

Sin egen sjef

Godt inne i jungelen hører vi et brus som blir sterkere og sterkere, og om litt står vi med ryggen mot den tette skogen og ser rett ned i de enorme vannmassene som slår inn i fjellveggen femti meter under oss. Den lille klippen blir den perfekte rasteplassen. Vi blir sittende i en klynge av de grønne kokosnøttene mens vi prater om livet.

Sam har faktisk vært på New Zealand en gang. Det er ikke mange futunesere forunt. Å jobbe for andre der var ikke hans greie.

[Artikkelen fortsetter under bildet]

«Her kan jeg være min egen sjef», sier han mens han blotter den store hvite tanngarden.

«Jeg sover til jeg ikke er trøtt, og hvis jeg er sulten, fisker jeg eller plukker frukt fra jungelen».

Jeg smiler, mens jeg innrømmer for meg selv at jeg nok ikke hadde holdt i mange uker. Temponivået fra hjemme i Norge har fortsatt en tendens til å gi meg dårlig samvittighet hvis jeg slapper for hardt av, og tenker jeg nøye etter, er jeg fortsatt glad det er sånn.

Overtro

På vei tilbake til båten ønsker Ketil å besvare gjestfriheten deres, og inviterer til middag.

«Vi har fanget en stor Wahoo», gliser han mens han holder hendene så langt fra hverandre som mulig. De lange armene strekker seg over hele den lille stien.

«Vi skal steke den på stranden der nede i kveld, og det er hyggelig hvis dere kan bli med.»

De mørkebrune ansiktene gråner i den oransje kveldsola og det blir pinlig stille. I mangel på respons begynner Ketil å kikke hjelpeløst rundt på oss andre. Det er ingen som kommer til unnsetning.

«Det er bare det at…». Sam kikker ned. «Vi må ikke gjøre det».

«Må ikke hva?», følger Marcus opp. Et kjølig gufs trekker ut av jungelen, idet de siste strekene av sol forsvinner.

«Wahoo, på stranden. Det tilkaller de onde åndene».

Sam forteller at man ikke kan tilbrede storfisk der hvor fiskebåtene går inn og ut. For to år siden hadde et amerikansk ektepar forsøkt det samme. Selv med blikkstille vann, hadde båten forlist, og landsbyen hadde stått og sett paret komme svømmende inn med det de kunne redde mellom armene. Gutta foreslår heller at vi skal gjøre det på stranden bortenfor den store klippen i stedet, og vi smiler og takker ja, lettet over at stemningen er tilbake, og at vi slipper å forlise på flatt vann.

Vi drikker kava og spiser fiskefileter à la Marcus og Ketil på den lille stranden under grottene, og lager to store bål for å holde varmen.

Det er et av disse minnene jeg har lagt av sted for å samle. I tillegg vet jeg at det kommer til å være slik i mange måneder fremover. Aldri før har jeg vært så langt hjemmefra, tenker jeg, mens Sam forteller meg at jeg må trå varsomt rundt folket på de nordlige øyene. De kan nemlig bli til flaggermus om natten. Hvis de vil det da…