Grønn på Grønland

Grønland er et sted det er lett å la seg fascinere av. Ikke bare har verdens største øy en flora, fauna og geologi som er unik på verdensbasis; man har også hørt historiene om heltmodige oppdagere som trosset is og kulde for å fylle ut de hvite flekkene øverst på kartet. På toppen av det hele ligger Grønland nær nok til Norge til at det er mulig å foreta reisen i løpet av noen sommermåneder, og Grønland er slik sett kanskje mer tilgjengelig enn mange andre langturmål.

Samtidig synes den gjengse oppfatningen å være at havet er så stort, isen så tykk og været så dårlig at disse polare områdene kun kan nås av modige menn med store skjegg og enda større båter – aller helst bygd i stål eller aluminium (materialkravene skal visst gjelde både for båtene og deres eiere).

Jeg har lyst til å vise en alternativ virkelighet. At det er mulig å dra på tur inn i isen i en glassfiberbåt på 31 små fot som verken har varmeapparat, solcellepanel eller radar, med lånt redningsflåte og forholdsvis uerfarent mannskap. Man må bare akseptere at ting til tider blir litt – kjipt.

Men hvorfor?

De fleste som besøker Grønland i båt, legger kursen mot sør- og vestkysten. Her finner man hovedstaden Nuuk med sine 16 000 innbyggere – og flere andre byer som kan være av interesse for seilere. Da Eirik den Raude ble landsforvist fra Island for å ha drept en mann, var det hit han reiste; til Brattahild helt sørvest på det han omtalte som en frodig øy med majestetiske fjorder og rikt jordsmonn. Det var for øvrig Eiriks sønn, Leiv, som så famøst reiste videre vestover og var den første europeeren til å nå det vi i dag kjenner som kanadiske Newfoundland.

Østkysten har et ganske annet preg. Isen ligger gjerne tykk til langt ut i fellesferien, kartene er i målestokk 1:400 000 og stammer fra seilskipenes æra og nærmeste redningshelikopter er flere hundre kilometer unna. Da Nansen bega seg ut på historiens første grønlandskryssing, startet han bevisst i øst og gikk vestover: Det å snu ville bety den sikre død og var aldri et alternativ.

Dagens stadig varmere planet til tross: Issmeltingens dynamikk gjør at nordpol-is som brekker løs og driver sørover mot varmere strøk, «mater» området med store mengder is og kjølig vann – med det resultatet at østkysten i mange sesonger er fullstendig utilgjengelig for lystbåter.

Da planleggingen av en Grønland-tur startet, var det egentlig kun én grunn til at det var østkysten som ble målet: Det er nærmere. Tur-retur sparer man en distanse på over tusen nautiske mil, og man slipper en lang og ofte knallhard atlanterhavskrysning over til Island eller Skottland. Spesielt farvannene rundt Grønlands sydspiss, Kap Farvel, er beryktete for horrible vinder og brytende sjøer, krydret med vissheten om at isfjellene lurer i vannskorpen.

Alt dette sparer man ved heller å sikte seg inn mot østkysten, selv om man da som sagt risikerer aldri å komme inn til land på grunn av is.

Variert mannskap

Når man skal leve sammen i tre måneder, bør kjemien være på plass. Utover undertegnede var det kun én nordmann om bord. Maja «StyrMaja» Østbye har seilt både store og små båter før, og hun har fått det for seg at «kuling er kult». Dessuten har hun en far som seilte jorden rundt i «gamle dager» og har således store sko å fylle.

Finske Emmi Ikonen satte sine ben i en seilbåt for første gang i 2014 og dro like greit rett over Nordsjøen til Orknøyene. Dette ga selvfølgelig mersmak, og hun var nå lysten på møter med inuitter og isbjørn.

Sist, men ikke minst, hadde jeg gjennom internett fått tak i briten Rory Harrison. Rory hadde knapt sett en seilbåt før, men han var eventyrlysten og lærevillig, og han hadde vært ute en vinternatt før i skotske fjell. I tillegg hadde vi hjelp fra en del mannskapsmedlemmer som hjalp til på kortere strekk. Undertegnede, kaptein Espen, er oppvokst i Optimist og har tidligere seilt fra Norge til Middelhavet, men hadde så langt i seilkarriæren vært smart nok til å holde seg i isfrie farvann

Mannskapet hadde ikke nødvendigvis seilerfaring, men alle hadde noen grad av erfaring fra klatring og fjellturer. Grunnleggende seiling læres fort; det var viktigere for meg at vi evnet å holde moralen høy og stemningen god selv når alle var slitne. Er man vant til å måtte klare seg selv i én form for krevende situasjon, ser jeg for meg at man er godt forberedt til å takle andre situasjoner også.

Dessuten var et av målene for turen å komme oss opp på fjerne, grønlandske fjelltopper, og mitt skip var lastet med behørige mengder tau, karabinere, isøkser, stegjern og øvrig utstyr som skulle hjelpe oss med dette.

For de lengre overfartene fikk alle om bord i oppgave å ta med en liten «gledesspreder» hver. De skulle bli utdelt når man følte at det passet. Det resulterte i at det dukket opp alt fra hulaskjørt og kinasjakk til spansk skinke, bokser med fruktcocktail og sangboka «AC/DC for ukulele». Disse små gavene fungerte som manna fra himmelen på trøtte og slitne dager. Den som ikke har delt en boks fruktcocktail med tre andre mens man for tredje dag i strekk navigerer mellom isfjell og tåke i en kald og stadig våtere båt, vet ikke hva ekte glede betyr.

Tre måneder hadde vi på oss til gjennomføringen av turen. Dette skulle gi oss en måned på henholdsvis tur og retur, pluss en måned på Grønland.

Stormfull vei mot vest

Det blåser som kjent alltid motvind over Nordsjøen, autopiloten tok kvelden på dag en og de resterende 89 døgnene ble det til at vi styrte for hånd. Etter et kort stopp i Shetland fortsatte vi vestover i liten kuling og tjukk tåke, og med vinden i ryggen nådde vi Færøyene før vi visste ordet av det. Her lå tåken tett, og behovet for å komme seg videre meldte seg kjapt.

Kanskje vi valgte et litt tynt værvindu, eller kanskje værmeldingen bare bommet litt; på vei til Island skjønte vi fort at juling sto på menyen. Vind av storm styrke fikk masten til å ule som en diger fløyte, bølger store som hus dundret inn i cockpit og filleristet både skute og mannskap. Sprayhooden fikk seg en kilevink og ble revet i stykker. Ipaden med navigasjonsprogram gikk i dørken og ble aldri seg selv igjen, tydelig traumatisert av begivenhetene. Når man gikk av vakt, var det bare å krype inn i soveposen, innta fosterstilling og håpe at verden ville være et bedre sted når man våknet. Og da vi endelig la til i Reykjavik, medtatte og våte etter en vill overfart, innså vi at vi like greit kunne ha ventet på Færøyene og unngått uværet.

Øya i vest var fortsatt svøpt i et ugjennomtrengelig teppe av is.

2015 var et vanskelig år for mange grønlendere. Unormalt mye is gjorde at inuitter med jakt som levebrød ikke fikk tilgang på jaktområdene. Forsyningsskip kom ikke inn til land, og lokalbefolkningen opplevde en mangel på basisvarer. Og en gjeng pirater om bord i en liten, norsk seilbåt måtte innse at turen mot det forgjettede land ikke ville bli helt som planlagt.

Tanken om et langt raid langs kysten ble forkastet, det var rett og slett ikke tid. Etter to uker på pub i Reykjavik, hvor flere forskjellige planer ble vurdert mens vi ventet på at isen skulle trekke seg tilbake, ble Scoresby Sund løsningen. Fjorden skal være verdens lengste, og spenner over 200 nautiske mil med uberørt natur på samme breddegrad som Nordkapp. Med bra værmelding og et nesten OK iskart satte vi kursen nordover over Danmarksstredet. Den tredje morgenen til sjøs så vi de første isfjellene, og i løpet av ettermiddagen traff vi belter av is så langt øyet kunne se.

Forsøk på forsøk på å finne en farbar lei førte kun til at vi satte oss fast gang på gang – på gang. Gjennom to fulle døgn med kjemping i isbundne farvann så vi isbjørn, spekkhuggere og knølhval, men ingen farbar lei gjennom de hvite beltene. Tåke og regn gjorde ikke ting bedre. Vi var på det nærmeste to nautiske mil fra land og kunne nyte utsikten til de grønlandske fjellene, men gitt utstyr og erfaringsnivå var det rett og slett ikke trygt å fortsette.

En tung beslutning ble tatt, og vi vendte nesa tilbake mot Island. Akkurat da føltes mamma veldig langt unna.

Nytt forsøk

Det sier seg kanskje selv at en tur til Grønland vil innebære en del kulde. Etter hvert som vi jobbet oss vestover, krøp kvikksølvet stadig nedover, og da temperaturen i sjøen bikket nullpunktet, var det ikke fritt for at vi frøs en del.

En av mine genistreker som skipper var nemlig å spare penger i Webasto-segmentet; i stedet for å installere et fullt varmeapparat, hadde jeg satt inn en liten defroster som trekker overdkuddsvarme fra motoren. Denne fungerte fint så lenge motoren gikk, men i kalde omgivelser tok det så lang tid for motoren å bli varm, at det ikke fungerte i praksis.

Kulden førte til at enorme mengder kondens måtte tørkes opp hver morgen med et stadig våtere håndkle, og mulighetene for å tørke soveposer og klær var heller begrenset. For å bedre komforten noe ble det mye koking av te og baking av brød. I tillegg til varm mat og drikke ga dette oss en unnskyldning for å bruke gasskomfyren og varme båten litt på den måten. Vi klippet opp et liggeunderlag og klistret foran alle vinduene, og dette så ut til å hjelpe en del. Skulle jeg gjort turen på nytt, ville jeg absolutt tatt med filleryer eller liggeunderlag til å legge på dørken. Det tror jeg kunne isolert godt mot en fryktelig kald sjø. Og, selvfølgelig, å investere i et mer substansielt varmeapparat.

Utstyr vi hadde – og ikke hadde

Båten er en First 31.7. Båttypen har en aktiv klasseklubb og er sterkt representert i regattasammenheng, men båten er ikke nødvendigvis ansett som en ideell langturseiler. En større båt i et mer solid materiale vil åpenbart kunne håndtere møter med is bedre. På den annen side, som den sveitsiske Peter Gallinelli sa til oss da vi møttes på Færøyene: «If something goes wrong on a small boat, it is only a small problem». Gallinelli var på vei mot Grønland for å overvintre i sin egenkonstruerte 60 fots stålbåt, så vi antok han hadde et poeng.

Sitatet ble senere klistret opp i salongen, sammen med visdomsord som «suck it up, you lump of shit», «not all those who wander are lost», og «real men do bikram yoga».

Nevnte varmeapparat var den eneste egentlige oppgraderingen av båten. Seilgarderoben var OK, men vi hadde ikke stormseil. På dager med kraftig medvind tok vi storseilet helt ned og surfet av gårde på bølger og forseil, men vi skulle definitivt hatt med et tryseil. Eventuelt kan det vurderes å ha et ekstra dypt rev i storseilet. Det viktigste er uansett å ha et system og være kjent med det, slik at man er trygg på fremgangsmåten når man må sende noen på fordekket i møkkavær.

Flere av de vi møtte underveis hadde stormseil og drivanker opp og i mente, men de hadde aldri prøvd ustyret i praksis og ville nok slitt om de råkte ut for en storm på storhavet.

Av sikkerhetsutstyr hadde vi med oss redningsflåte, flyte/redningsdrakter, EPIRB og en helt enkel satelittelefon. I tillegg hadde vi en SPOT tracker om bord som lastet opp posisjonen vår til en nettside, men denne ble stadig mindre pålitelig etter hvert som vi beveget oss nordover. Den er super slik at de hjemme skal kunne følge med, men det er absolutt ikke å anse som en del av sikkerhetsutstyret!

De fleste satelittelefoner kan i dag motta e-post med detaljerte iskart og værmeldinger. Vår kunne kun brukes til tale, og selv om vi klarte oss, ville e-post vært veldig praktisk. Tiden i drivisen kunne potensielt ha blitt ganske annerledes om vi kunne ha sett på iskart i stedet for å få dem forklart over en sprakete telefonlinje. Satelittelefon er uansett en absolutt nødvendighet for å kunne ferdes trygt langs Grønland-kysten og for å rapportere posisjon hver 6. time som den grønlandske kystvakten krever.

VHF kan ikke brukes annet enn mellom fartøy, det er ingen dekning fra stasjoner på land. Våre finske venner brukte en HF amatørradio for kommunikasjon i stedet for satellitt. I tillegg hadde vi et supert «support crew» hjemme som hjalp oss med værmeldinger og oppdatering av blogg mens vi var borte fra nettet.

Sesong

Datoen 17. august 2015 kommer jeg neppe til å glemme med det første. Dette var dagen våre glade pirater plantet føttene på grønlandsk jord for første gang. Endelig var det meste av isen borte, men vi merket også at sommeren var på hell. Nettene ble hurtig lengre, kaldere og ikke minst mørkere.

Innen begynnelsen av september bør man være tilbake til Island. Er du senere ute, risikerer du at Nord-Atlanterens høststormer begynner å rasle med sablene. På denne tiden begynner gjerne også havisen å returnere etter en sommer mer eller mindre i eksil, og det finnes flere historier om båter som har frosset inne allerede i midten av september og blitt tvunget til å overvintre. Det blir jo fort vanskelig å forklare om man for eksempel har en jobb å komme tilbake til etter turen.

Dette med is er dog veldig vanskelig: I 2016 var østkysten av Grønland isfri fra slutten av juni og man ville kunnet ha hatt en lang og fin seilsesong.

Returen vår besto av et kort stopp i Reykjavik for å plukke opp et nytt mannskap før ferden gikk rett til Skottland, gjennom Caledoniakanalen og over Nordsjøen. Motvind, regn og mørke preget de siste havstrekkene, og det meste av tiden ble tilbrakt dypt nede i soveposene. Alle gledet seg til å komme hjem, og stemningen løftet seg mange hakk da Sleipner og Oseberg lyste opp i nattemørket og ønsket velkommen til hjemlige farvann.

Da Rogaland Radio atter klinget i VHF-apparatet, ble det hele nesten for mye av det gode; vi var praktisk talt hjemme etter over tre måneder på tur i kulden. Herifra ventet bare sjarmøretappen inn Oslofjorden, mottagelse med ballonger og champagne på Aker Brygge og et heidundrandes sjøslag for å feire hjemkomsten.

Detaljene fra festen egner seg neppe på trykk, ikke husker jeg stort heller.

Ut på tur, aldri sur

Mer enn tre måneder på tur i en «leilighet» på kanskje 15 kvadratmeter som hopper og danser der den blir kastet rundt i bølgene. Kulde, regn, isbjørn og hval. Is. Mer is. Våkne midt på natten for å dytte is unna båten mens vi ligger for anker. Muggen mat og sjøsyke. Total isolasjon, usikkerhet. De samme trøtte trynene dag ut og dag inn, de samme vitsene igjen og igjen. Det hele blir jo slitsomt i lengden.

Det er jo nesten utrolig at man ikke blir gal og hopper over bord midt på natten. Selvfølgelig dukker det opp sure miner i ny og ne, men de store kranglene klarte vi oss uten. I skrivende stund, ett år etter turen, er det i alle fall de gode minnene som har bitt seg fast. Det sies at den beste klatreren er den med dårligst hukommelse, og det gjelder kanskje for seiling også.

Det merkelige er jo at uansett hvor mye man hater underveis, så tar det ikke lang tid fra man kommer hjem til man begynner å lengte ut igjen.