Jeg har satt pris på Jarle Andhøys eventyrlyst. Han har sprengt noen grenser, åpnet noen sinn.
Jeg har satt pris på Jarle Andhøys eventyrlyst. Han har sprengt noen grenser, åpnet noen sinn.

Berserkergang

Da Andhøy satte seg på firehjulingen, etterlot han, selv om han ikke vil innrømme det, de tre gjenværende mannskapene på «Berserk» i en nær umulig situasjon.

Publisert Sist oppdatert

Havet gir, og havet tar. Det har vært et slags credo for skipper Jarle Andhøy på «Berserk». Nå har havet tatt. Det har ført til kritikk. Andhøy kaller kritikerne et kaklekor, og mener at det de sier, er sprøyt.

Jarle er en erfaren seiler. Han har gjennomført både spektakulære og dristige seilaser, ikke minst i nordområdene.  Med de erfaringene han har høstet, har jeg ham ikke mistenkt for å ta lett på sikkerheten om bord. Selv skrev han i en blogg sommeren 2009 at det viktigste til sjøs er å være hundre prosent selvhjulpen om uhellet inntreffer. Han fortsatte: «Enten «Berserk» seiler i isødet, i tropefarvann eller langs Sørlandskysten, gjelder prinsippet med en back-up-plan, reservedeler og atter reservedeler.» 

Han vet likevel, eller burde i alle fall vite, at hundre prosent sikkerhet ikke finnes, at det kan oppstå situasjoner det ikke går an å gardere seg mot. Det vil særlig gjelde i et område som farvannet i Antarktis, der is, stormer, kulde og plutselige endringer i været hører til dagens orden. Den skipper som tar seg inn i dette farvannet under seil, vil måtte ta en kalkulert risiko, større enn ved seilas på mer gjestfrie hav. Dermed må han også planlegge for å sikre seg større marginer om noe skulle gå galt, og gjorde Jarle Andhøy det?

Tidligere har Jarle satt seg mål som å forsere Nordvestpassasjen eller å seile så langt nord i Polhavet som mulig. Denne gang hadde han et mål for turen som var overordnet selve seilingen. Han ville gjenerobre Sydpolen 100 år etter Roald Amundsen, som han kalte det. Ikke med hunder og slede, men med firehjuls motorsykler.

Gjennom å dele ekspedisjonen i to, en del under seil, en annen over is, stod Andhøy overfor et dilemma han ikke ser ut til å ha forstått, og som han under planleggingen derfor ikke tok tilstrekkelig hensyn til. Den beste tiden å ta seg inn til selve Sydpolen på, er i november-desember mens solen står høyt på himmelen 24 timer i døgnet og farene for å bli overrasket av dårlig vær avtar. Men om det noensinne er trygt for en seilbåt å dra inn i det fryktede Rosshavet der «Berserk» forliste, er det i januar, når drivisen som omgir sydpolkontinentet åpner seg. Det vinduet som da oppstår, lukkes som regel etter bare noen uker. Alt midtveis i februar går det raskt mot vinter, med kulde og tiltakende uvær, kan hende med vinder av orkans styrke. Drivisbeltet tetner også.

Mens Roald Amundsen og Robert F. Scott løste dette problemet med å overvintre, valgte Jarle Andhøy og resten av mannskapet på «Berserk» å satse alt på ett kort i løpet av samme sesong. Av de sparsomme opplysningene som i skrivende øyeblikk foreligger om Andhøys Sydpolen-stunt, ble han og hans 18 år gamle følgesvenn Samuel Massie satt i land ved McMurdo-basen 11. februar. To dager senere la de ut på den motoriserte ferden mot Sydpolen. Blant hoderistende eksperter hersker det bare én mening om denne fremgangsmåten: Å befinne seg i Rosshavet med seilbåt midt i februar er galmannsverk. Å begi seg mot Sydpolen i februar, er ikke et hakk bedre. 

Så vidt jeg har forstått, regnet Andhøy med å bruke ti dager på den til sammen drøyt 3000 kilometer lange reisen til polen og tilbake. I mellomtiden skulle «Berserk» bli liggende og vente. Den 22. februar, ni døgn etter starten, mottok Andhøy melding om at det var fanget opp nødsignaler fra «Berserk».  Han hadde ikke nådd polpunktet, og det er uklart hvor langt syd han egentlig kom. Han snudde og hastet tilbake til McMurdo. Der fikk de vite at søket etter «Berserk» så langt var resultatløst. Berøvet hjemtransport med den forsvunne seilbåten rakk han og Samuel å kaste seg på det siste ordinære flyet som forlot McMurdo før vinteren.

Jeg skal ikke gi meg inn på vurderinger av Jarle Andhøys forehavende om å motre til Sydpolen, annet enn å si at jeg finner det patetisk, så ute av takt et slikt påfunn er med norsk polfarertradisjon, særlig siden det er Sydpolens overmann, den hundekjørende Roald Amundsen han ville feire. Jeg er mer opptatt av den back-up-tenkningen han påberoper seg når han utfordrer elementene. Da Andhøy satte seg på firehjulingen, etterlot han, selv om han ikke vil innrømme det, de tre gjenværende mannskapene på «Berserk» i en nær umulig situasjon, preget av begynnende polar vinter og ikke minst av uvisshet om hvor lenge skipperen ville bli borte. Om uvær rammet de motoriserte inne på barrieren, eller oppe på det 3000 meter høye polplatået, som i Sydpolens historie har vært regelen snarere enn unntaket, selv i måneder som november og desember, ville det kunne oppholde ham i dagevis. Og hvilken garanti hadde Andhøy for at de mekaniske fremkomstmidlene ville tåle de ekstreme påkjenningene? Urettferdig eller ikke, jeg kan ikke annet enn å tenke på skjebnen som møtte Scotts berømte motorsleder. 

Å ta et lite seilskip inn i Sørishavet i februar, med en plan som umuliggjorde utreise før en gang i mars, er like sprøtt, om ikke sprøere, enn å seile rundt i Karibia i syklonsesongen, eller i det vestlige Stillehav når tyfonene herjer som verst.  Nå ville uflaks at «Berserk» ble rammet av den verste stormen – les orkanen – i området på 20 år.  Men den som tar en kalkulert risiko, stiller seg også åpen for uflaks, og da naturkreftene tok sats, stod «Berserk» denne gang uten forsvar. 

Flaks er ikke noe man har, det er noe man planlegger seg til, sa Amundsen, som arbeidet utrettelig for å sikre at han hadde marginene på sin side. I sin iver etter å slå Scott holdt det på å gå galt også for ham, da han mot råd fra Hjalmar Johansen, Fridjof Nansens håndgangne mann fra nordisen, åpnet angrepet for tidlig. Kulde ned mot minus 60 grader tvang ham til retrett, men takket være den samme Johansen reddet Amundsen stumpene. I havet der «Berserk» forsvant, fantes også redningsmenn. Men leteaksjonen til hvalfangstdødaren Paul Watsons fartøy «Steve Irwin» og andre skip som etter hvert kom til, førte ikke frem.

På bloggen sin skrev Andhøy også: ”På mine ekstremseilaser har mannskapet ombord i «Berserk» et bevisst forhold til at vi ferdes i farvann der vi er alene, og ikke kan regne med noe hjelp. Det er selvfølgelig heller ikke ønskelig med assistanse om andre må sette egne liv og lemmer i fare for å bistå oss. La oss få være i fred, og (la)naturen gå sin gang.”

Det er et like arrogant som umulig standpunkt. Enten Jarle Andhøy liker det eller ikke, vil andre alltid sette ”liv og lemmer i fare” for å bistå ham i en nødssituasjon, også om det koster penger. Noe annet ville være brudd på den eldste og mest hevdvunne regel til sjøs: den om å hjelpe skipbrudne, en regel en sjømann av Andhøys kaliber selv ville vite å følge, skulle han bli kallet. 

Jarle Andhøy er en mann som ønsker å gjøre det umulige mulig, og han vil gjøre det uten å innhente de tillatelser som kreves for sjøferd i Svalbard-området eller i Antarktis.  For ham er slike områder ingenmannsland, der tillatelser ikke er nødvendige. Det er et besnærende standpunkt, men verden har nok forandret seg siden Fridtjof Nansen tok «Fram» inn i Polhavet, uten andre «tillatelser» enn ekspertenes unisone fordømmelse av det de mente var et selvmordsprosjekt. Men å snakke om ingenmannsland i dag, i en verden globalisert til dens frosne ytterpunkter, grenser – dessverre – til romantikk. 

Jeg har satt pris på Jarle Andhøys eventyrlyst. Han har sprengt noen grenser, åpnet noen sinn. Og måtte han fortsette sin berserkergang når han får ulykken på avstand. Men måtte han også, etter det som har hendt, ta noen rev i selvsikkerheten. For lærdommen av et forlis er alltid den samme: Det er havet, og ikke den sjøfarende, som er mester.

 

 


Powered by Labrador CMS