Hjerterom på havet

– Jeg føler at jeg flyr! Jeg er fri! Jeg er kongen – kan vi ikke seile til Afrika?

Helt forut i en seilbåt står en ungdom med armene spredt ut som vinger, slik Kate Winslet gjorde det i armene til Leonardo DiCaprio i den legendariske filmen om «Titanic». En venn holder ham godt fast der han vagler foran forstaget, for han er ikke så vant med å være i båt. Under føttene hans fosser det rundt baugen, vinden tar fatt i håret hans. Ordene slynges ut i den friske ettermiddagsluften. Foran ham ligger havet. Oslofjorden.

– Jeg er fri!

– Ja, veldig mange vi har med oss ut skal frem i baugen og gjøre en Titanic-posering. Du merker at de blir inspirert, at de får en frihetsfølelse av å være ute og seile. Det å ha disse ungdommene med ut i båt gjør noe med dem, sier Ida Patel Hellum.

Med seg i Vindskift har Ida Patel Hellum (29) og Susanne Wexels (29) også Hedda Anker Hvinden (35) og Elisabeth Monrad-Hansen (29).

– Vindskift er et bindeledd mellom organisasjoner som jobber med ungdom, båteiere og frivillige seilere. Vi ønsker å gi ungdommer som ikke har det så lett i hverdagen et lite avbrekk og en opplevelse for livet. Vi ønsker å bidra og gjøre en liten forskjell; at en tur på havet kan gi dem nye perspektiver og at dette kan bidra til at de senere tar gode valg, forklarer Ida.

Nå holder firkløveret på å forberede den fjerde Vindskift-sesongen, og så langt har omtrent 700 personer vært med. Rundt 15 kveldsturer i året har de arrangert, og på hver tur er det med 25–30 ungdommer. Hvor mange det er i hver båt, avhenger av hvor mange og hvor store båter de klarer å rekvirere til turene.

Vindskift blir til

Det startet på sett og vis da Ida lå i koma. Hun lå bevisstløs i halvannen måned etter en alvorlig ulykke.

– Når du er blitt utsatt for en alvorlig ulykke, får du et litt annet perspektiv på livet. Hva kan jeg gjøre med det? Før det hadde jeg jobbet i Redd Barna, og der så jeg at det var et behov for flere aktivitetstilbud for barn etter skolen. Jeg tenkte at jeg er veldig heldig og priviligert som kan drive med seiling, men jeg tenkte også på alle båtene som ligger rundt om i havnene, og at de som eier dem, trenger å ha med seg noen for å komme ut på tur. Det slo meg dessuten at seilmiljøet er veldig homogent. Hva med litt mangfold? Og ut av denne miksen vokste ideen om Vindskift frem.

Første forsøk på å prøve ideen i praksis, skjedde i form av en seiltur med rusmisbrukere. De kom fra «Back in the ring», et prosjekt som forsøker å gi hjelp til folk som er gått på en smell og som ønsker å gjøre «comeback i livet». Det er rusmisbrukere som er motiverte til å komme ut av rusavhengigheten.

Ida husker ennå den første turen.

– Det ble en fantastisk opplevelse. Stemningen var god og de storkoste seg. Å komme rett fra gata og ut på sjøen – det ble en veldig uvanlig opplevelse for dem. Også de kjente på frihetsfølelsen og måtte frem i baugen for å posere Titanic. Tilbakemeldingene vi fikk, ga oss mersmak. Vi tenkte: Dette måtte vi gjøre mer av.

Ida fortalte om dette til Susanne, som hun har gått alle skoleklassene sammen med. Skulle de gjøre dette til en fast greie – og ville hun være med?

– Jeg syntes det høres veldig gøy ut, og sa ja med en gang for å videreutvikle dette sammen med Ida til et ordentlig prosjekt, sier Susanne.

Hedda ble shanghaiet på T-banen og deretter kom Elisabeth til. Dermed var de fire som spant videre på ideen om å bruke egne privilegier til å gjøre noe godt for andre som ikke har de samme mulighetene.

Fattigdom i Norge

Ifølge EUs definisjon på relativ fattigdom er cirka 12 prosent av Norges befolkning fattige, og andelen er økende. EU setter fattigdomsgrensen til 60 prosent av medianinntekten, det vil si den inntekten som er vanligst i et land. Etter denne definisjonen lå fattigdomsgrensen for en husholdning i Norge i 2015 på 294 600 kroner i året, ifølge Statistisk sentralbyrå. 12 prosent betyr at i overkant av 600 000 mennesker lever under fattigdomsgrensen i Norge.

– Et annet begrep i denne sammenhengen er opplevelsesfattigdom. De fleste barn og unge kommer seg på skolen og får mat, men det som skiller Norges befolkning ganske mye, er tilgangen til opplevelser, sier Susanne.

I 2016 undertegnet statsminister Erna Solberg «Fritidserklæringen». Den sier at «alle barn, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon, skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet sammen med andre».

– Slik det er nå, er dessverre ikke det tilfellet. Det er ofte dyrt å være med, og hva man har vært med på, preger det ungdommene prater om etter kvelder, helger og ferier. Det er ikke kult ikke å ha noe å fortelle.

Susanne forteller at mange av dem de har med ut på tur fra Dronningen på Bygdøy, aldri har sett byen de bor i fra sjøsiden. Det i seg selv er en stor opplevelse for dem. Mobilkameraene kommer fort opp.

– Egentlig oppfordrer vi til at de ikke skal ha med mobiltelefonen utpå, men samtidig ser vi at dette å komme ut på sjøen, er en veldig stor opplevelse. Mens andre nordmenn reiser til Lofoten for å ta bilder og publisere dem i sosiale medier, røper deltagernes Facebook-sider at Vindskift-turene er opplevelser som gjør tilsvarende inntrykk på Vindskift-gjestene.

Ida og Susanne mener at det er viktig å drive forebyggende integreringsarbeid, og at samfunnet kan spare store beløp på det. En prognose sier at i 2040 vil 57 prosent av Oslos befolkning ha innvandrer- eller minoritetsbakgrunn. Og i det perspektivet mener de at det er viktig å bryte ned fordommer og lære hverandre å kjenne.

– Det vi gjør, er bare en dråpe i havet. Men uten dråper blir det heller ikke noe hav, sier Ida.

Skipperen er helten

En typisk Vindskift-tur starter med en samling på land og litt mat. Pasta pesto står ofte på menyen. Deretter fortelles det litt om hva som skal skje, deltagerne får vester og seiltøy og de fordeles i båtene. Deretter bærer det ut på sjøen i et par timers tid. Da er det skipperen og eventuelle frivillige medlemmer i Vindskift som har ansvaret for å gi deltagerne en fin tur i hver enkelt båt.

– Båtene vi bruker er private. Vi er helt avhengige av å ha skippere som stiller båten sin til disposisjon for oss. Uten dem har vi egentlig ikke noe konsept, så vi er veldig takknemlige overfor de som stiller opp. Dette er også noe av det unike ved Vindskift, for skipperne inviterer jo i bunn og grunn deltagerne hjem til seg. Båtene er ofte veldige personlige med potteplanter på hylla og personlige eiendeler. Det å dra på tur i en slik båt blir noe annet enn for eksempel to timer med padling i 60 like kajakker. Det er litt på samme måten som om man er i utlandet og spiser på en fin restaurant, så er det veldig hyggelig. Men det er middagen man fikk da man ble invitert hjem til noen, som man husker, sier Susanne.

Ida forteller at det er skipperne om bord som gjerne blir de store heltene til ungdommene. Skipperne har fortellinger å komme med; om hendelser på turer og om livet om bord. Ungdommene suger dem til seg.

Deltagerne merker også fort at de er prisgitt skipperen for at turen skal gå bra. Alle om bord får sine spesifikke oppgaver og tar del i seilingen, og de erfarer fort at de er avhengige av hverandre for å ha kontroll og få utført det de skal. Og når skuta seiler avsted, kjenner de fort på en god mestringsfølelse, en følelse, ifølge Ida og Susanne, de ikke har i det daglige.

– Det ligger mye mestring i det å seile; dra i tau, heise seil, bevege seg om bord. Sånne ting. Det er noe av det vi forsøker å tilføre dem: Mestringsfølelse. Og du ser at de trives. De ler og gir hverandre klemmer, og situasjonen kan også gjøre at de åpner seg og du kan ha mange flotte samtaler med dem, sier Ida.

– Jeg tror det skipperne setter mest pris på, er den tilbakemeldingen de får i ansiktene til de som er med, i det de sier og hvordan de oppfører seg. Det er en fryd å se hvordan de forandrer seg bare på en sånn tur, sier Susanne.

Vindskift for alle

– Det er lettere å få låne båten til en skipper som har vært med før enn en som ikke har vært det.

Ida synes kanskje ikke det er så rart, for det å få en brokete gjeng av innvandrerbarn fra Tøyen og Grünerløkka om bord, er ikke dagligdags for norske seilere som i det store og hele er vant til å se og møte likesinnete.

– Men etter å ha vært med én gang, stiller de gjerne opp igjen. Vi har utelukkende fått positive tilbakemeldinger fra de som har vært skippere og lånt oss båter. At mange av dem er spente første gang, skjønner jeg godt. Når vi samles på gresset før vi starter og begynner å prate, kommer det frem at svært få av de som skal være med ut har vært i båt før.

– På samme måte som vi ønsker at turene skal representere et «vindskift» for dem som er med, tror jeg de også er et «vindskift» for skipperne.

– Om bord går henvendelsene til skipperen. Han er den troverdige personen som skal gi dem trygghet. De hører på skipperen på en annen måte enn de hører på læreren sin. De er i uvante omgivelser og skjønner at konsekvensene ved ikke å gjøre som skipperen sier, kan være større på vannet enn i klasserommet. Skipperen representerer kunnskapen og tryggheten, de ønsker kort og godt «å bonde med høvdingen», og det tror jeg gir skipperne en veldig god opplevelse, sier Ida.

– På samme måte som vi ønsker at turene skal representere et «vindskift» for dem som er med, tror jeg de også er et «vindskift» for skipperne. De har fått tatt del i et større mangfold enn de er vant med. I motsetning til bare å donere et beløp til en god sak, ser de effekten av det de bidrar med der og da.

Ønsker Vindskift over hele landet

Vindskift-turene har til nå for det meste foregått ut fra Dronningen, men det er også blitt arrangert turer i Molde, Tønsberg, Drammen og Moss. Nå ønsker Ida og Susanne å spre budskapet sitt over hele landet.

– Hver eneste seilforening bør jo ha minst et Vindskift-arrangement i året. Det kan ikke bli for lite og ikke for stort. Tenk for eksempel om hver eneste seilforening kunne ha sin årlige integreringsdag – det hadde det vært morsomt å få til.

Basert på erfaringer gjennom tre år har de lagd en håndbok for hvordan arrangementene kan gjennomføres fra A til Å. Den inneholder også oppsett av avtaler med båteiere, fritidsklubber eller organisasjoner man samarbeider med og en samarbeidsavtale med Vindskift, som ønsker å være en sentral organisator av en nasjonal utvikling. Foreninger som vil prøve, går med andre ord til dekket bord.

Vindskift er en frivillig, sosial velferdsorganisasjon som har knyttet til seg flere støttespillere, og de fire som til daglig jobber for Vindskift, har både et styre og et råd rundt seg. De har støtte fra blant annet flere stiftelser, og arbeidet er etter hvert blitt så stort at Ida og Susanne nå jobber 20 prosent hver for Vindskift. I de resterende 80 prosentene jobber Ida som lærer og Susanne med digital markedsføring.

– Til å begynne med var vi fast bestemt på å være idealister og skulle gjøre dette på hobbybasis, men omfanget har økt og ikke minst har våre støttende samarbeidspartnere påpekt at skal vi kunne holde det gående og utvikle dette, må vi se litt annerledes på det. Så nå har vi det som arbeid og torsdag er fast Vindskift-dag. Og akkurat nå drukner vi i arbeid.

«Vindskift sentralt skal hjelpe de som vil lage Vindskift-turer med å arrangere turer gjennom opplæring, kontaktnettverk, nødvendig dokumentasjon og mediestrategi.»

Det betyr at den frivillige organisasjonen Vindskift har fått et økonomisk fundament, og de ønsker å innta en sentral rolle når Vindskift-konseptet nå skal spres over hele landet.

«Vindskift sentralt skal hjelpe de som vil lage Vindskift-turer med å arrangere turer gjennom opplæring, kontaktnettverk, nødvendig dokumentasjon og mediestrategi», heter det i håndboken, som også påpeker at Vindskift-arrangører kan søke om støtte til å skaffe redningsvester, førstehjelpsutstyr, sikkerhetsutstyr, penger til mat og honorarer.

Stiftelsene som støtter Vindskift er Eivind Astrups Allmennyttige Stiftelse, Bergesenstiftelsen, Stiftelsen Scheibler og Sparebankstiftelsen DnB.

– Spesielt Eivind Astrups Allmennyttige Stiftelse har spilt en viktig rolle. Svenning Torp, som er daglig leder i stiftelsen, har hjulpet oss veldig mye. Han sitter også i vårt styre, der Elisabeth er styreleder, sier Ida.

Integrering i praksis

Kontrasten er stor for ungdom som kommer fra gatene på Tøyen når de tropper opp på Dronningen og ser skogen av master som ligger foran dem og polishblanke skrog som oser av velstand. De er kommet med 30-bussen ut på Bygdøy, en buss mange av dem aldri har tatt før.

– Jo, det er klart dette er en annen verden, men vi har aldri opplevd at noen har gitt uttrykk for misunnelse. Møtet med oss har kanskje snarere brutt ned noen fordommer. «Han var jo hyggelig selv om han har seilbåt, røde bukser og blå blazer», har vi hørt noen si.

Susanne forteller at ungdommene ofte gjør store øyne når de kommer under dekk og får se at det er kjøkken og do og at man kan sove der, men det er mer av fascinasjon over aldri å ha sett noe slikt, enn misunnelse.

– Seilingen i seg selv er jo veldig jovial; alle må yte litt for at ting skal fungere, og skipperen sitter jo langt fra med et glass champagne og rekesmørbrødet sitt. Alle må løpe rundt og jobbe når man seiler, og på den måten tror jeg egentlig seiling fremstår som lite snobbete.

– Og en annen ting, skyter Ida inn.

– Vi inviterer dem alltid til å komme tilbake, slik at det ikke kun skal oppleves som et lite innblikk i en velstående og uoppnåelig verden – og så aldri mer. De er velkomne til å komme tilbake når som helst.

For noen av deltagerne har seiling gitt mersmak, og KNS har stilt kursplasser til disposisjon for de som har villet seile mer. En av dem er John, som har gått på kurs og til sommeren skal være med på å hjelpe til med å arrangere Vindskift-turer.

– Det er virkelig integrering i praksis, sier Susanne.

Selv har Ida en gammel IF som hun har hatt i mange år og som av og til brukes på Vindskift-turer.

– Med den har vi seilt på jenteturer langs kysten og fått premie i Færder’n for å ha hatt med flest jenter. Det er ingen kostbar båt, og når jeg forteller at den koster kanskje 20–30 000 kroner, skjønner ungdommene vi har med oss, at det å kunne seile selv ikke er utopi. Det er noe de kan klare om de virkelig vil, og det kan faktisk være en motivasjon til å jobbe litt ekstra hardt på skolen også.

Hjerterom på havet

Det er mange forskjellige grupperinger som er med på Vindskift-turer, men en fellesnevner er sårbar ungdom, multikulturell ungdom og barn fra Oslo. De har kontakt med flere organisasjoner og prosjekter. Najib Dahir Mahamud, som driver et prosjekt som «Opplyst ungdom» med utgangspunkt i en moske ved Helsfyr, er en av dem. Opplyst ungdom tilbyr leksehjelp og opplevelser så de unge ikke skal velge et kriminelt spor.

– Til å begynne med kom det bare noen få fra Opplyst ungdom da vi skulle ha en tur, men etter hvert begynte ryktet å gå i moskeen om at det å seile med Vindskift var bra og en unik opplevelse, og da var de plutselig 15 stykker ved neste anledning. Neste gang var de 30 og da hadde de med flere fra familiene sine.

Susanne forteller at når de har familiedag, kommer det også enslige, muslimske mødre med kjole og hijab.

– De har ofte mindre erfaring og anledning til å gjøre ting med barna sine, spesielt aktiviteter utendørs i naturen. De har nok med å holde orden og passe på barna hjemme, jobbe eller studere. Når det er aktivitetsdag på skolen, står de ikke og smører ski, for å si det sånn. I seiling kan de derimot være med på en veldig fin måte. De kan bare være med. Vi har fått donert seilklær fra Wolfpack-teamet, og de jakkene er ganske store. Så de muslimske damene tar på seg dem utenpå alt, og så plasserer vi dem i båtene. Det som er aller morsomst å se, er hvor gøy barna synes det er å gjøre noe sammen med foreldrene sine – og moren spesielt. Noen av kvinnene er ikke så fysiske av seg, eller vant til å være med på båt-aktiviteter, men de kan være med og ta del i opplevelsen – kjenne vinden og bølgene.

– Det hadde vi ikke tenkt på før vi erfarte akkurat denne relasjonen mellom barna og mødrene. Det var en fin oppdagelse, sier Susanne.