Nattseilas for en fersking

Dette var noe av det som slo meg under min første natteseilas. En følelse jeg godt kunne kjenne igjen, men fra helt andre situasjoner og omgivelser fra ungdommen. Som født og oppvokst i den nordligste delen av landet er mørket noe man forholder seg til store deler av året. Spesielt om man tilbringer mesteparten av vinteren ute på tur, blant alpine fjell og på øde vidder.

Sorte hav og fjell

Rundt juletider er det knappe fire timer med skumring midt på dagen, og skal man få gjort noe kan ikke mørket være et hinder. Kilometer på kilometer skal pløyes gjennom dyp snø og over islagte vann. Enten på ski, eller med et energisk hundespann foran sleden. På høyfjellet er man ekstra utsatt, og i tillegg til navigering må man alltid vurdere risikoen for skred, stein, stup og usikker is. Dette er ikke alltid like lett når det eneste man ser befinner seg i lysbobla fra hodelykta.

Nøkkelen til suksess ligger i å oppsøke mørket, bruke masse tid og rett og slett gjøre mørket til sin venn. Som ungdom begynte jeg å sette pris på de lange nettene i den nordnorske villmarka. Ensomheten, stillheten og det altoppslukende mørket ble med tiden til positive begreper. Nesten 20 år senere står jeg likevel igjen ovenfor den samme usikre følelsen, bare denne gangen ute på storhavet. I ustabilt høstvær må seilinga gjøres når været tillater det, uavhengig av lysforhold. Så med mørketida forut var det bare å komme seg ut og bli vant.

Mørkets utfordringer

Den første og mest åpenbare utfordringa er at man rett og slett ikke ser alt like lett som man vanligvis gjør. Seilene lager i utgangspunktet store blindsoner, og er man ikke utstyrt med AIS eller radar må man følge ekstra godt med. Andre båter, land og skjær er én ting, men sjømerker og bøyer til fiskeredskaper og fortøyninger er vanskelige å få øye på. I enkelte havner er det fullt av dem, stadig må man sikksakke inn mellom fortøyningsbøyer og båter uten lanterner. Ofte er bryggekanter og bølgebrytere dårlig merket. Er man da i tillegg alene om bord, uten noen som kan stå i baugen og lyse kan innseilinga bli en nervepirrende opplevelse i vind og bølger.

Så er det selve seilinga, som blir mer utfordrende fordi du ikke på samme måte kan vurdere bølger og vind visuelt. Vindpila i mastetoppen og lusene i seilene, som du før bare kastet et raskt blikk på når du krysset krever nå kunstig lys for bli sett. Men bruker du hodelykten for mye mister du nattesynet. Det blir dermed ikke like lett å holde maksimal høyde og fart.

Videre er man mer eller mindre prisgitt GPS, lykter og fyr når det kommer til navigeringa. En annen ting er at det er lett å bli «lurt» av avstanden på plotteren når man skal inn trange passasjer eller smyge seg mellom holmer og skjær. Man bør følge nøye med på hvor mye man zoomer inn slik at marginene er realistiske i forhold til de faktiske forholdene. Det er heller ikke like lett å avdekke feil eller feilmarginer i kart og posisjon når mørket skjuler alt rundt deg.

Mørket er en venn

Etter å ha brukt mye tid på havet i mørket gjennom høsten og vinteren har jeg lært å sette stor pris på natta. Det kommer en egen ro, og jeg blir mer i kontakt med både havet, vinden og båten. Det tror jeg har sin naturlige forklaring. Når man ikke kan se like mye, så må man bruke gefühlen og heller føle seg fram til riktig trimming. Etter hvert blir du mindre avhengig av det du ser og mer bevisst på båtens oppførsel i bølger og vind, natt som dag. På samme vis som mørketid på høyfjellet er nå natta på havet en like naturlig periode å forflytte seg på som midt på den lyse dag.

Det er viktig å både se og å bli sett i mørket. Likevel blir alt av lys redusert til et minimum på båten. Hodelykta brukes kun i korte glimt på svakeste styrke for å raskt kontrollere vindretning og trim. Her er refleksen på vindpila gull verdt. Ofte reduserer jeg seilføringa noe for å få bedre oversikt, mindre krengning og fart, og dermed større marginer i urent eller trafikkert farvann. Jeg er også ekstra nøye med å holde oversikt over andre båter i det fjerne, vurdere avstand, fart og kurs, samt å holde øye med hva som befinner seg akterut.

Det er svært vanskelig å gardere seg for bøyer i mørket, men man kan enkelt styre utenom de typiske plassene de ofte er. På dagtid prøver jeg å legge merke til hvilke dybder og på hvilken type plasser det fiskes på i området jeg passerer. Dette varierer veldig fra årstid, med hvilke arter som fiskes og hvilke redskaper som brukes. Når det kommer til sjømerker så har flesteparten refleks. Så en kraftig lykt er ofte god og ha, og er et «must» i mange situasjoner. Om man ikke med sikkerhet kan se nøyaktig hvor man befinner seg i urent farvann, uavhengig om man har en fungerende kartplotter, så bør man ta det svært rolig, og gjerne ha mannskap med lys i baugen av båten.

Fyr og karakteristikker

Selv om de fleste båter er utstyrt med pålitelig GPS og kartplotter er fyrlykter et meget godt, pålitelig hjelpemiddel. Se etter at posisjonen din på plotteren stemmer overens med fyrene du ser, og bruk dem til å sikte på. Bruk kartplotteren også som et vanlig kart. Det vil si at sjømerker som du ser på sjøen, forsåvidt både i lys og i mørke, skal konsekvent finnes igjen på plotteren - og omvendt. Dette gjør det raskere å finne kartfeil og avvik på posisjonen, samtidig som du garderer deg dobbelt opp. Når ingen unaturlige lys er å se kan det være vanskelig å holde kursen om man ikke autopiloten er i bruk. Da er det ofte lettere å bruke vinden som referanse, eller det beste av alt; å sikte etter en stjerne på himmelen. Vær dog klar over at stjernehimmelen roterer 360 grader i døgnet.

Ofte finner jeg det utfordrende å skille fyr og lykter fra andre lys på land, som for eksempel lys fra vindmøller, hus og byer. Derfor bør man på forhånd merke seg de viktigste fyrene på ruta og gjøre seg kjent med plassering, fargesektorer og karakteristikk. De vanligste karakteristikkene er «okkulterende» (Oc), «isofase» (Iso) og blink (Fl). Øv deg på å se forskjell og på å telle sekunder i riktig tempo. En god læremetode er å observere et fyr i det fjerne, for deretter å «gjette» seg fram til hvilken variant det er nedskrevet som:

«Du ser et hvitt vedvarende lys i det fjerne, som etterfølges av tre formørkelser. Så teller du sekundene og finner ut at hele sekvensen gjentar seg hvert tiende sekund. Nedskrevet blir det da «Oc(3) 10s», og i kartet finner du et slikt fyr rundt 15 mil mot øst. Dermed vet du at du befinner deg i hvit sektor av dette fyret. Plotteren er enig, og du har dermed dobbelsikret at du er på riktig kurs.»

Svikefull innseiling

Vi kommer seilende inn mot Gamvik på Nordkinnhalvøya, helt ytterst på Finnmarkskysten. Dagen har vært preget av store dønninger fra Barentshavet og frisk bris fra sørøst. I løpet av dagen har vi passert Kjøllefjord og Mehamn, i nydelig vær og vakre omgivelser. Nå er det nesten helt mørkt og den klare himmelen er fylt med skinnende stjerner. Men det er ikke anledning til å sanse den vakre septemberkvelden. Under innseilinga i mørket ser vi dønninger som knuses mot holmer og skjær på alle kanter.

På kartplotteren står det at vi har en 200 meter bred passasje inn vågen, som etter hvert smalner inn til 100 meter. Etter dette er det bare å svinge inn rundt den lille moloen og finne seg en plass å ligge. Et lateralmerke med blinkende rødt lys skal markere babord side av leden der det er bredest. Jeg blir derfor noe usikker da jeg ser to grønne lys som ikke er merket i kartet. Det ene grønne lyset er bare et steinkast fra det røde.

«Hva skal dette bety? Midt i vågen er det jo ti meter dypt og 100 meter til land på begge sider. Med bølger, vind og mørke er det da mye bedre marginer der, og ingenting på plotteren tilsier at det skulle være feil å gå der.»

På tross av usikkerheten som brer seg, velger jeg å stole på lysene. Selv om det framstår som en ulogisk sving og en unødvendig smal passasje er det ingen tvil om hva sjømerkene signaliserer. Da hører jeg plutselig den ubehagelige lyden av bølger som bryter mot stein. Jeg skrur hodelykta på maks styrke, og lyser villfarent rundt meg. På innsiden av de grønne stakene, der plotteren mente det var trygt, ser jeg stein på stein midt i vågen. Dette viser seg å være en ny molo under bygging. Over 100 meter lang, og halvferdig ligger den der, nesten helt usynlig i vannoverflaten. Det går kaldt nedover ryggen min. Hadde jeg stolt på plotteren ville båten blitt knust sønder og sammen.

Nattens fred

Ei vakker februarnatt går mot slutten, og jeg befinner meg på «Snyspurven» i sørlig bris ute på Lopphavet. Jeg er på vei østover mot Alta etter å ha tilbrakt mørketida i Lofoten, og nå er det atter i ferd med å lysne så smått av dag. Nede i lugaren ligger mannskapet trygt og sover etter endt rorvakt, og jeg har dermed hele verden her oppe for meg selv. To meter høye dønninger ruller inn fra havet i vest, og jeg seiler kun med genoa ute i fem knops fart.

Tankene vandrer mot våren og sommerens eventyr som venter. Dette frie seilerlivet er virkelig den beste avgjørelsen jeg noen gang har gjort. Selv om jeg fremdeles savner eventyrene med mine sytten grønlandshunder er det noe helt annet å snart skulle utforske verden med en seilbåt. Kanskje kan jeg kombinere sledehunder og en større «Snyspurven II» en gang i fremtiden? Tenk på hva slags ekspedisjoner man da kunne ha gjort!

Så runder vi de stupbratte tindene på øya Silda, de kaster seg loddrett ned i det hvite bølgeskvulpet. Rett forut ligger nå det lange Stjernøysundet, som strekker seg helt inn til selve Altafjorden. I samme øyeblikk dukker et brennende lys opp mellom fjellene i øst. En fantastisk soloppgang som visker bort alt det mørke. All mystikk og dype tanker forsvinner samtidig sakte, og igjen står en fattig mann ved roret, med den kontrast-rike følelsen av indre rikdom. •

.