Prosjekt Tone 2.0
– Tone, du kan ikke seile videre med denne båten
Motorproblemer har satt en stopper for ferden med Arctic Vibe, men dette er først og fremst historien om seileren og gentlemannen som aldri sluttet å hjelpe.
Publisert
Sist oppdatert
Bang – den så jeg ikke komme. Tusen tanker, tusen følelser, og jeg føler meg helt svimmel. Er det slik det skal ende?
Tilfeldig møte
I Kristiansand møtte jeg seillegenden John Cotton ved en tilfeldighet. Vi sto begge ved brygga til Kristiansand Båt og Motor med hver våre utfordringer som måtte løses. Jeg ante ikke da hvilken betydning møtet skulle få for resten av reisen. Jeg fikk løst mine problemer først (trodde jeg), og John hadde programforpliktet seg til flere dager i og rundt Kristiansand. Jeg seilte videre, og oppdaget fort at lekkasjeproblematikken ikke var løst. John syntes det var leit å høre, og ville gjerne møtes for å hjelpe meg å finne ut av hvor det kunne komme fra. I Egersund løste vi mysteriet. Ferden videre ble tørr, men ikke problemfri. Er det noe jeg har lært på denne turen, er det at utfordringer har en tendens til å være ganske konstante.
En ekte gentleman
Seilasen forbi Jærens rev var både heftig og gøy. Gøy fordi det var full seilføringsvind, men heftig fordi autopiloten sa takk for seg. Vel framme i Skudeneshavn hadde John fått en ny nøtt fra sin seilmakker: «Hva er galt med autopiloten?»
Fra Skudeneshavn dro vi innom Haugesund for å handle, og videre til ei tøff dame jeg hadde fått anbefalt å besøke: Reidun Berland. Hun er kaptein på hurtigbåt, og har en Lagoon-katamaran, Plan B. Hun har sagt opp jobben, og om tre uker skal hun seile den rundt i omtrent ett år. Regnet øste ned da vi kom, men Reidun hadde kokt suppe og tent opp i peisen. Det ble en særdeles hyggelig kveld – blottet for tanker om autopilot.
Dagen etter var det drittvær hele dagen. Det bøtteregnet. Målet var Strusshavn, så det ble mange timer. Etter en stund fikk jeg en melding av John om at jeg måtte komme opp på hans babord side, knytte et tau i baugen min, og så sa han: «Nå sleper jeg deg rundt en halv time, så du får byttet klær og spist.» Det var en helt fantastisk følelse – å få på seg tørt, og ikke minst få boostet blodsukkeret. For en gest. John er en ekte gentleman.
Jeg skulle hente et nytt forseil i Bergen, hos Seilmaker Iversen, så neste dag gikk med til å surre rundt fra båtbutikk i sentrum til å finne en brygge å legge til i nærheten av seilet. Det nærmeste ble Litlebergen båthavn. John skulle vente der, mens jeg salet på bag til seil og toget av gårde til en buss. Jeg tok feil vei i krysset, og løp tilbake for å rekke en buss 1,7 kilometer unna. Det kjørte forbi en drosje uten lys som jeg prøvde å praie, men den kjørte bare videre. Jeg måtte sette opp farta – dette skulle holde hardt.
– My mojo is back
En bil kjørte inn til kanten på andre siden, og det var drosjen som hadde kjørt forbi i stad. Sjåføren ruller ned ruta og spør: «Kor ska du egentlig?» Passasjeren hadde sagt at det var ok å ta meg med om vi skulle samme vei. Benjamin (drosjesjåføren) var ikke i tvil om at han skulle kjøre meg til seilet, men også tilbake til havna. Seriøst: My mojo is back! Benjamin, en ung, hyggelig gutt fra Nordhordland (kom i skade for å kalle ham Benjamin fra Bergen), viste seg også å være glad i havet. Oppvokst i båt, og har seilt jorda rundt på tankbåt. Gøy samtale – og ja, Benjamin; gamle damer liker også Foo Fighters ;-)
Sammen i stormen
Det hadde blitt såpass seint at John og jeg ble enige om å bli i havnen til neste dag. Vi bestemte oss for lunsj i Skjerjehamn – ganske bra vind, men greit å legge til. Da vi skulle ut igjen, var det derimot helt ragnarok i den lille havna. Vind og bølger rett inn. Vi kom oss rett og slett ikke av flytebrygga. Det ble en særdeles utrivelig natt, hvor vi møttes hver time på brygga for å dandere og flytte fendere. Støtt sammen i stormen.
John endrer kurs
Vinden løyet såpass at vi fikk lirket oss av dagen etter. John hadde et triks på lur. I Askvoll kjørte vi reset på autopiloten og kalibrerte på nytt. Jeg var så spent på turen videre til Måløy, men da virket den som et skudd. I vind, bølger og med seil. John hadde løst nok et problem for meg, og vi var begge fornøyde. Han kjente på en viss ansvarsfølelse for å få båten min i strekk, så jeg kunne komme frem til øya i nord uten å kollapse helt.
I Måløy hadde vi skippermøte, og John sin konklusjon var at han ikke orket å følge det tempoet vi hadde. Etter seilasen over Jærens rev innså han at turen til Shetland ville bli for slitsom om han fikk samme vær, og tok den kloke og tøffe avgjørelsen om at han ikke skulle dra dit. Han kunne heller tusle oppover norskekysten. Vi andre planla for Ålesund, men han skulle ta en havn som var nærmere. Han var også rolig på at nå var min båt på strekk, så da kunne han trekke seg tilbake og nyte sitt otium.
Motoren starter ikke
De fleste skulle over fjorden for å fylle diesel, men min tank var nesten tømt, så jeg fylte på fra kannen. Den skulle starte, men det var ikke snakk om. Ja vel, kanskje vann eller luft i systemet? Av med lokk og motorkasse. Prosedyre for lufting og tømming. Ny runde. Ingen resultat. Ville fortsatt ikke starte. De andre seilte, uten å vite at jeg hang igjen med en ny nøtt. Jeg tømte til slutt startbatteriet, og fikk omsider tak i noen på et båtverksted i byen. Han kunne komme innom i full fart med en kickstarter til batteriet. Det vi trodde skulle bli en kjapp visitt for å lade opp batteriet, ble til en time med svette over motoren. Mindor var helt oppgitt: «E skjønne rett og slett ikkje ka det kan være.» John lurte på hvor jeg ble av, og jeg kunne meddele at jeg fremdeles var i havna. Han sa at han kunne snu og komme tilbake, men det syntes jeg var altfor galt. Han var snart forbi Stadt.
John til unnsetning
Han skrev tilbake: «Det var forsmedelig. Jeg skulle jo ikke dratt, for jeg kunne jo hjulpet. Er jo motoringeniør. Jeg er sterkt fristet til å returnere. Ville det ha hjulpet? Ikke minst på humøret?» Og når jeg sjekket AIS-en, hadde han allerede snudd og seilt et langt stykke tilbake. Jeg blir helt tom for ord. Han er altså noe helt for seg selv, den mannen. Sønnen hans ba meg ta det helt med ro: Han har stor glede av å hjelpe, noe mange har erfart i rikt monn. Dessuten: «A gentleman does not leave a damsel in distress.» Med han på laget skulle vi nok finne ut av motorproblemene.
Tårene presser på
John kom tilbake, sliten etter det som allerede var en lang etappe, men rett om bord i min båt for å teste ut noe han hadde tenkt på. Han var optimistisk for veien videre. Han var tidlig på plass i båten min i dag for å teste ut ytterligere ting han hadde tenkt på, og nå hadde han med seg komplett verktøysett. Mindor kom fra verkstedet, og de to jobbet seg fort sammen som et team. John ville ikke være i veien, men Mindor ville ha ham med på laget. Til slutt hadde de prøvd alt. Det var ikke noe mer. Motoren er ikke i orden, og det er ingen quick fix – hvis det i det hele tatt er en fix.
«Tone: Du kan ikke seile videre med denne båten.» Bang – den så jeg ikke komme. Tusen tanker, tusen følelser, og jeg føler meg helt svimmel.
Er det sånn det skulle ende? Jeg må trekke pusten litt, og kjenner tårene presse på. Nå blir det for mye. Jeg snakker meg gjennom det sammen med John, og vi blir enige om at det beste er å sende båten hjem med bil. Få et verksted til å ta motoren helt fra hverandre for å se om det er godt nok fundament til å beholde den, men bytte de delene som er utslitt, eller om den må skrotes.
En fantastisk mann
Så der er jeg nå. Turen med Arctic Vibe ender her, men målet med å fortelle historien er å vise hvor fantastisk John er. Vi har opplevd så mye på så kort tid, og jeg har satt umåtelig pris på alle gode samtaler og pedagogiske opplæringstimer.
"There are men who quietly hold the line when storms are raging.
Men whose integrity does not bend, whose courage does not shout,
but shows itself in small, steady acts of kindness and resolve.
John, you are one of those rare men.
You stand firm when others grow tired,
you give more than anyone can ask,
and your generous heart has carried me through some of my hardest miles.
It is men like you that William Ernest Henley wrote of in his poem “Invictus” –
unconquered in spirit, even when the sea is rough and the night is dark."
