Vann i kjølen og hjelp fra uventet hold
Etter et lengre opphold enn planlagt i Kristiansand, var gleden stor over å kunne sette kursen videre. Lekkasjen jeg trodde var fikset, skulle imidlertid følge meg videre langs Sørlandskysten. Først i Egersund dukket løsningen opp – med hjelp fra seilere jeg nettopp hadde møtt.
Publisert
Sist oppdatert
Fra Kristiansand begynte den virkelige seilasen. Alt lå til rette for å komme videre nordover, og kursen ble satt vestover langs Sørlandskysten. Vind og bølger er en overkommelig kombinasjon, men bølger uten vind gjorde at jeg satte kursen mot Høllen i stedet for Mandal som første stopp.
Med lite fremdrift fra seilene og begrenset kontroll i dønningene, ble motoren et nødvendig supplement. Høllen ble ingen varig havn, så jeg var på vei igjen kl. 04.40. En nydelig start i morgengryet, med moderat vind, anslagsvis 5–7 m/s, og håndterbare bølger, gjorde etappen mot Mandal fin. Men innseilingen til Mandal var litt forvirrende. Et stort cruiseskip lå på den ene siden, og en lang sandstrand strakte seg på den andre. På avstand så det krevende ut, men perspektivene til sjøs kan lure deg – avstander og dimensjoner endrer seg raskt når du nærmer deg.
Lukeparkering med heiarop
I Mandal gjennomførte jeg turens første lukeparkering alene. Jeg var riktignok alene om bord, men fikk gode råd og heiarop fra kaia. Det var både sidevind og strøm i havnebassenget, så litt kry ble jeg! Dagen etter var planen å seile til Farsund. Mine danske seilnaboer stilte spørsmål ved den planen. Vinden var grei, men de påpekte at gårsdagens vind hadde bygget opp en rotete sjø med kryssende bølger. De fikk rett.
“Skutt” mellom to holmer
Utfordringene startet så snart jeg fikk baugen ut av havna. Likevel bestemte jeg meg for å stå i det – slike forhold kommer igjen, og det er bedre å øve. I innseilingen til Farsund fikk jeg platt lens, økende vind og markerte hekkbølger. Med vinden aktenfra og surf på bølgene logget jeg opptil 7,5 knop gjennom vannet, og ble nærmest “skutt” mellom to holmer før jeg var trygt inne i havna. Etappen fra Farsund til Egersund, forbi Lista, er kjent som vakker – men også krevende. Havnevakt Trond i Egersund seilforening fortalte om en kraftig kyststrøm i området, ofte omtalt som en “elv” i havet. Dette er en del av den norske kyststrømmen, som kan gi merkbar med- eller motstrøm, ofte 1 til 2 knop. Det forklarte hvorfor båten tidvis oppførte seg uforutsigbart, med avvik mellom kurs over grunn (COG) og kurs gjennom vann (HDG). Lokale seilere holder seg gjerne nærmere land for å redusere effekten av strømmen, mens jeg hadde valgt en utaskjærsrute.
Usynlig sikkerhetsnett
Så kommer menneskene inn i historien. I både Mandal og Farsund møtte jeg seilere som raust, delte erfaring, tid og telefonnumre. De hjalp meg med å snevre inn hva lekkasjen kunne være, og gjorde at jeg ikke følte meg alene, selv om jeg seiler solo. Seilmiljøet langs kysten oppleves som et usynlig sikkerhetsnett – stiller du spørsmål, dukker det opp folk med kunnskap, kaffe og gode råd. I Egersund, hvor jeg ligger nå, kom turens høydepunkt.
To eksperter til unnsetning
Først ble jeg kjent med Christer Mortensen, flymekaniker og fersk seiler – like “koko” som meg. Han hadde kjøpt seilbåt uten å ha seilt før. Han ble født i 1991. Litt senere kom John Cotton seilende inn – 91 år gammel og en legende i miljøet. Plutselig hadde jeg to mekanikere om bord, bøyd over motorrom og skrog: den ene på 91 år, den andre født i 1991. Bedre bemanning på “verkstedet” kunne jeg ikke bedt om.
Fant feilen
Sammen begynte vi systematisk feilsøking av lekkasjen. Vi jobbet etter en klassisk metode: isolere mulige kilder, teste én og én, og observere respons. Et viktig tips kom fra Svein i Farsund: spyl vann direkte på gjennomføringer i hekken og observer innsiden. Da vi testet skroggjennomføringen til eksosen (eksosutløpet fra motoren, vanligvis plassert nær vannlinjen), var det ingen tvil – vann trengte inn. Dette er en kritisk komponent: en skroggjennomføring skal være helt tett, ofte sikret med slangeklemmer, pakning og korrekt montert gjennomføringshylse. Selv små utettheter her kan gi betydelig vanninntrengning, særlig når hekken trykkes ned i bølger.
Sårbarhet og mestring
Da feilen endelig var identifisert, kjente jeg hvor mye spenning jeg hadde båret på. Ikke bare vann i kjølen, men også bekymringer, trøtthet og en stille frykt for å ha tatt meg vann over hodet med prosjektet. Samtidig er det nettopp her jeg kjenner mest på gleden – i skjæringspunktet mellom sårbarhet og mestring. Jeg kommer til å gjøre flere feil. Jeg kommer til å tvile igjen. Men hver gang lærer jeg mer, både om båten og om meg selv.
Denne etappen har lært meg tre ting:
At Sørlandskysten er både vakker og nådeløs, og at respekt for strøm, vær og lokal kunnskap ikke er valgfritt.
At seilmiljøet er fullt av mennesker som stiller opp, deler og støtter – slik at man aldri egentlig er helt alene, selv som soloseiler.
At det å være nybegynner i praktiske ferdigheter som motor og skrog ikke er et nederlag, men en inngang til læring, samarbeid og ekte møter.
John og Christer får dagens hedersmedalje. Uten dem, og alle seilerne som har bidratt underveis, hadde jeg ikke sittet her i Egersund med roligere skuldre. Reisen nordover fortsetter – forhåpentligvis med tett båt, litt mer systemforståelse, og enda større takknemlighet for fellesskapet langs kysten.
I morgen tidlig setter John Lee Cotton og jeg kursen mot Skudeneshavn. Da kan jeg surfe i bølgene til en kjentmann.
Tone 2.0
Etter mange givende år i Vestfold fylkeskommune valgte Tone Helen Jørgensen å flytte hjem til Nord-Norge, til Sandsøy i Troms, litt nord for Harstad. En «smell» i møte med overgangsalder og høyt arbeidstempo ble en vekker for henne. Det ble starten på Prosjekt Tone 2.0.
For fem år siden kjøpe Tone sin første seilbåt, en 28-fots Maxi Fenix. Gjennom medlemskap i Tønsberg Seilforening har hun gradvis opparbeidet kompetanse og trygghet. Men turen fra Tønsberg til Nord-Norge blir noe nytt og utfordrende for seileren.
Mannskapet om bord vil variere. Hun vil ha med seg kvinner som trenger et avbrekk, ny retning eller en mestringsopplevelse med seg på turen. Hun beregner fire uker. Båten heter Arctic Vibe og kan følges på Marine Traffic og instagram.
