Tredobbelt jubileum

Jubilantene Christen With og Birger Kullmann var svært delaktige i en innovativ gullalder i norsk seilsportshistorie.

Miljøet i de minste tonnklassene i IOR-systemet sto sterkt i Norge på begynnelsen av 1980-tallet, og det spredte seg videre til den større halvtonn-klassen, som skulle ha VM på Hankø i 1983. Der tok kronprins Harald 4. plass med «Fram VIII», konstruert av Eivind Amble, og resultatet og oppmerksomheten ga ytterligere selvtillit i det norske miljøet: Norske konstruktører lå ikke lenger bak de franske, som var toneangivende på denne tiden. 30 båter deltok i de norske uttagningsseilasene før halvtonn-VM, flere av dem var bygd i Norge etter norsk design. Men allerede før den tid var det bygd og konstruert flere minitonnere i Norge.

Kullmann og With ble tonangivende

Blant dem som var sentrale i miljøet den gangen og som var avgjørende for at kunnskapen som kom med halvtonnerne ikke forvitret, var den unge skipsingeniøren Birger Kullmann og seilmakeren Christen With. Kullmann var sivilingeniør fra NTH og hadde som sin felles masteroppgave i 1982 sammen med Petter Mowinckel optimalisering av en IOR-design. Samarbeidet om oppgaven skulle føre til kompaniskap med Mowinckel, og oppgaven deres ble den første minitonneren deres, «Wet Dream».

Kullmann og Mowinckels prosjekt ble testet i modelltanken til NTH i Trondheim. Denne båten var opprinnelig utstyrt med svingbar kjøl, noe om førte til så gode testresultater at Kullmann ikke turde bygge båten. «Wet Dream» ble bygd av Petter Mowinckel alene i glassfiber-sandwich og med Erik Otterstad som tredjemann om bord, deltok båten i VM allerede i 1982.

– Vi hadde tidligere seilt 3/4-tonneren «Showtime» og hadde liten erfaring med en så jollelignende båt,, så vi klarte ikke å ta ut potensialet i den, men vi var den klart raskeste båten av de norske det året, sier Birger Kullmann i dag.

«Wet Dream» var et navn som forarget enkelte puritanere som kjente betydningen av våte drømmer.

Christen With vokste opp i et hjem med ekstrem seilerinteresse. Både moren Ellen og faren Ole pustet og åndet for seiling og etablerte seilmakerloft i Asker. Ole tegnet i sin tid også Gazellen, som var en populær tomannsjolle i mange år, og hans onkel, Bror With, var en av landets mest kjente og allsidige oppfinnere med Rottefella-binding og With-jollene på samvittigheten. Det var derfor ingen overraskelse at unge Christen gikk inn i familiebedriften, og etter hvert utviklet stor interesse for design og båtbygging. Han ble tidlig en av landets beste jolle- og matchseilere, og han fikk mye kunnskaper om avansert båt- og mastebygging som læregutt hos Lasse Bergström i Florida i USA. Bergström er kjent for Bergström/Ridder-riggen og for å ha oppfunnet windexen.

Birger Kullmanns familie hadde ikke like sterk forankring i seilmiljøet, men Birger vokste opp på Nesøya i Asker i en kameratgjeng med ivrige seilere som i tillegg til seilerinteressen, var uvanlig smarte og lærte seg unike kunnskaper om båtdesign og avansert bygging med sammensatte materialer. Folk som Erik Otterstad og Audun Goksøyr var i kretsen rundt både Kullmann og With, selv om de var sammen med Christen With at de to virkelig kom til å utfolde seg.

Otterstad bor i dag i Danmark og bygger av vindmøller i kompositt-materialer, mens Goksøyr sannsynligvis er en av dem i Norge som vet mest om denne teknologien.

La forholdene til rette

Om Kullmanns familie ikke kunne måle seg med With-familiens engasjement og seilerbakgrunn, kan ingen klage over pappa Kullmanns vilje til å legge forholdene til rette for brødrene Birger og Haakons seiling. Familien hadde seilbåter fra guttene var unge, og da Birger var 17 år, vant han Færderseilasen suverent i familiens Belle 25, en kvarttonner tegnet av Sigurd Herbern. Om bord var de bare ungdommer.

Senere kjøpte Kullmann Henrich Nissen-Lies halvtonner «Skawbelle», også den fra Herberns tegnebord, og Birger og broren var knapt 20 år gamle da de gikk i gang med selvbyggerprosjektet Hero 101 og bygde sin egen 3/4-tonner, «Showtime», etter Eivind Ambles tegninger.

Startet tidlig

For Christen With startet engasjementet rundt 1981 med forberedelsene til halvtonn-VM i 1983. Han var da 25 år gammel og jobbet sammen med de tre år yngre vennene Erik Otterstad og Audun Goksøyr. Otterstad hadde vært innom ingeniørstudiet i Trondheim og kunne litt om båtdesign derfra, mens Goksøyr var kjent for å stupe ut i materien og lære seg ting på egen hånd. I tillegg hadde Christen faren, Ole, som var sivilingeniør og båtkonstruktør, og som derfor kunne bidra med råd og dåd. Disse og miljøet rundt Eivind Amble, Kullmann og Mowinckel gjorde at Norge tidlig på 1980-tallet hadde det man kunne beskrive som en gullalder for innovasjon, design og bygging av avanserte regattabåter.

Lekte med IOR-regelen

IOR-regelen som gjaldt for tonn klassene, ga en del straffer man kunne omgå ved at båten målte «korrekt» på visse målepunkter. Mens man i dag skanner hele skroget digitalt, var disse punktene utslagsgivende for båtens måltall under IOR-regelen.

– Når man visste hvor disse målepunktene lå, skrudde vi karosseriskruer inn i skutesiden og justerte disse til vi fant det tallet vi ville ha, sier Christen.

– Deretter sparklet vi rundt skruen og fikk disse humpene som kjennetegner mange IOR-båter fra den tiden. Istedenfor å regne ut måltallet på vår båt, la vi de relevante formlene inn i en datamaskin, og så kunne vi ut fra de målene vi fikk, justere tallene til vi fikk den båten vi ville ha. Halvtonneren vår «Saa vidt», som var tegnet av Eivind Amble og bygd i en form lagd av Ragnar Østensen, valgte vi derfor å kutte ned i lengde. Vi mente båten ville seile bedre om den var 30 cm kortere enn det Ambles opprinnelige tegning la opp til, og kompenserte for dette med et større seilareale.

Guttene fant etter hvert ut hva de måtte gi avkall på for å få et større storseil, eller ved å flytte innfestningspunktet til fokka i masten innenfor det forutsatte måltallet. Det store spørsmålet var hvilke konsekvenser de ulike endringene hadde for båtens seilegenskaper.

Utviklet egne master

– Lasse Bergström hadde fortalt oss at mastene vi brukte var altfor tunge, og vi kjøpte derfor egne rør som vi monterte seilskinner på og som var mye lettere enn de profilene som fantes i markedet. For å teste styrken fortøyde vi «Saavidt» godt i brygga, strakk et tau fra mastetoppen til et manometer festet på tilhengerfestet på bilen, og med fem mann på rekka dro vi båten overende. Alt holdt, og på den måten kunne vi få eksakte mål på båtens rettende moment med folk på rekka. Da kunne vi regne ut hva vi trengte av mast- og stagdimensjoner.

– Vi syntes jo det var morsomt at vår mast veide bare litt over halvparten av hva den newzealandske masten til kong Haralds halvtonner veide. 96 kilo mot vår på 59. Med det skal sies at vi brakk en mast eller to underveis, sier With.

Tok kunnskapene videre

Den kunnskapen guttene hadde tilegnet seg med halvtonner-prosjektet, ble tatt videre til minitonn-klassen etter VM i halvtonn i 1983. Dette var en klasse som var økonomisk overkommelig for mange, og de mest teknisk dyktige kunne bygge og kanskje til og med tegne sin egne båter. Man kan si det oppsto to leire rundt henholdsvis Birger Kullmann og Christen With. I utgangspunktet var disse konkurrenter, men det foregikk også et utstrakt samarbeide mellom de to.

Da With, Otterstad og Goksøyr gikk i gang med sitt minitonn-prosjekt, lagde de målebrevet før de bygde båten. Det gikk med mange nattetimer for å komme frem til en konfigurasjon de mente ville gi det beste resultatet. Basert på denne, kunne Otterstad, som var halvveis båtdesigner etter studiene på NTH, lage linjetegninger, men de trengte en ordentlig båtkonstruktør for å tegne båten skikkelig.

– Det var da naturlig å gå til Eivind Amble å be om hjelp til å gjøre den jobben. Dette var det rareste oppdrag han noen gang hadde fått, men han gikk til oppgaven med stort alvor. Han skrev et langt notat der han påpekte at enkelte av våre ideer neppe var i samsvar med Archimedes’ og andre fysiske lover, at noe var ganske smart og at det var noe han var usikker på. Ut fra dette lagde Amble de endelige linjetegningene til «Witchie», og de ble aldri endret.

Karene var fanatisk opptatt av vekt og sparte der de kunne. «Witchie» var bygd av Kevlar og Divinycell og ble derfor både lett og stiv, og «Witchie» utmerket seg i tillegg med optimal vektkonsentrasjon rundt kjølpunktet. Baugseksjonen var buttere enn det man var vant til. Det løftet surfe- egenskapene uten å gå ut over farten på kryss. I tillegg til å bygge skrog og rigg, hadde With også sydd seilene til båten. Med deres innflytelse i designprosessen i tillegg, kan man trygt si at Christen, Erik og Audun kunne sitt prosjekt fra A til Å på fingerspissene.

VM på Hankø

I 1985 skulle det være VM på Hankø. Det stimulerte til ytterligere norsk satsning i minitonn og hele 15 norske båter stilte til start. Flere av dem var tegnet av Kullmann og Mowinckel. «Witchie» ble beste norske båt og hadde vunnet mesterskapet om det ikke var for en 50 prosent straff de pådro seg for tjuvstart i den første seilasen. Isteden ble det bronse.

«Norwegian Wood», en Kullmann og Mowinckel-design med Hans Wang som skipper ble nummer fire. Båten var bygd i en garasje på Røa av Petter Mowinckel, og den var tegnet spesielt for grov sjø på Hankø. Den var rask på kryss og lens, men hang etter på slør.

«Touch Wood» med Kullmann som skipper, ble nummer 8 og «Wooden Shoe» nummer 9. Felles for Kullmann og Mowinckel-båtene var at alle var bygd i tre.

– Vi skulle ha bygd dem i kompositt, men tre var mye billigere og gjorde det mulig for amatørbyggerne, sier Birger Kullmann.

Med flere båter «i stallen» kunne Kullmann drive effektiv tobåtstrening og klarte å trimme båtene frem til et høyt nivå.

Ny trend anført av nordmennene

De norske båtene representerte en ny trend innenfor IOR miniton-design. Båtene var mindre og lettere og hadde større seilareale enn det som hadde vært vanlig tidligere. With og Kullmann representerte også en fornyelse i dekksdesign og layout. De utviklet nye systemer for hurtigtrim og kunne både trimme forseilene fra lo posisjon og stagvende raskere enn konkurrentene.

Ulovlige dekksgjennomføringer som italienerne hadde praktisert ustraffet, var noe nordmennene tok tak i og spesielt «Touch Wood», som hadde lagt alle sine gjennomføringer til linene i rør, var 100 prosent konform med reglene på dette punktet.

Revansje i Italia

Om «Witchie» mistet VM-tittelen på Hankø etter den famøse tjuvstarten, skulle trioen With, Otterstad og Goksøyr revansjere seg ettertrykkelig på italienernes hjemmebane i 1986. Italienerne var kjent for å tøye reglene og gikk ikke av veien for å drive lagseilas for å hindre en utenlandsk konkurrent. Nå stod de overfor en båt som var minst like rask som deres egne og som ble bedre seilt. Med plasseringene 1, 1, 5, 5 og 1 brøt den norske båten det italienske hegemoniet. Seieren hører unektelig med blant de meste lysende hendelsene i norsk seilsportshistorie. I år er det 30 år siden.

I 1987 seilte Espen Guttormsen «Witchie». Han tok bronse i VM, som dette året ble arrangert i Medemblik. I Varberg 1988 ble han verdensmester med «Witchies» søsterbåt «Pink Champagne» med Knut Berg-Jackobsen som skipper, mens Bjørn Løken som nå hadde tatt over «Witchie», ble nummer to. Birger Kullmanns «Touch Wood» hadde sin beste plassering i VM-sammenheng med 6. plass i Medemblikk i 1987.

Ble for dyre

Etter hvert ble også minitonnerne for dyre. En verftsbygd båt kom i 1980 fort opp mot en halv million kroner, mens den norske suksessen helt og holdent hadde vært bygd på dugnadsprosjekter. Materialkostnadene for «Touch Wood» lå i overkant av 100 000 kroner, mens dugnadsgjengen la ned ca. 1000 timer i byggearbeidet.

Samarbeidet mellom Kullmann og Mowinckel opphørte etter minitonn-perioden. Mowinckel var fornuftig. Da han fikk familie, skjønte han at han måtte tjene penger. Det gjorde han ikke ved å tegne seilbåter. Det samme gjaldt flere av de andre aktørene fra denne perioden. Felles for dem var brilliansen som gjorde at de utviklet imponerende karrierer senere i livet. Audun Goksøyr ble kompositt-guru i Norge og Erik Otterstad var kong Haralds båtmann før han flyttet til Danmark, der han nå bygger avanserte vindmøller i kompositt.

Aktive jubilanter

Jubilantene Birger Kullmann og Christen With er stadig synlige aktører på vår hjemlige arena. Birger skulle sikkert gjerne ha tegnet flere seilbåter, men må for å få til salt i maten konsentrere seg om kommersielle båter. Derfor har vi fra hans hånd de siste 20 årene mest sett liv- og redningsbåter. Nå har han selv tatt over eierskapet til 46-foteren «Baby Grand», som han selv har tegnet og som er en spesiell båt i norsk designhistorie.

Christen driver With Marine AS og North Sails i Norge og er aktiv i mange seilprosjekter. Med en seilmakerbransje i endring sys det ikke mange seil i Norge lenger, men design og utvikling foregår fremdeles fra With Marines lokaler i Leangbukta i Asker.

60 år er ingen alder for dem som driver med noe de synes er morsomt. De jubilerende 60-åringene blir nok å se på banen i mange år fremover.

.

BIRGER KULLMANN

Sivilingeniør (Naval Architect), NTH 1981.

Birger Kullmann har drevet eget designfirma i 30 år og har vært involvert i en rekke ulike oppdrag innen fritidsbåter, nyttefartøy, offshoreaktiviteter, industridesign og arkitektur. Pioner innen utviklingen av tre- og kompositt-konstruksjoner og nye konsepter for seil- og motorbåter. Har blant annet tegnet linjene til banebrytende offshore redningsbåter samt de største frittfall-livbåtene.

Konstruerte taket på Vikingskipshallen til OL i 1994.

Birger Kullmann er en av Norges mest erfarne havkappseilere i sin generasjon, aktiv og delegat i 25 VM/EM/Admirals Cup-arrangementer. Han var en drivkraft i utviklingen i Norge og internasjonalt på 1980- og 1990-tallet med egenutviklede og norskbygde båter.

Kullmann var Norges Seilforbund målesjef 1981–1994. Komitemedlem i Offshore Racing Council 1983–1995. Medlem av Det norske veritas’ båtkomite 1983–1991. Gjesteforeleser ved arkitekthøyskolen og institutt for industridesign. Etterfulgte Jan Herman Linge i Johan Ankers Fond ved Norsk Maritimt Museum, styreleder siden 1990. Portrettutstillinger hos Norsk Form og Norsk Sjøfartsmuseum. Representert på UD/ Norsk Designråd ´s utstilling «Extreme North». Har mottatt en rekke priser og utmerkelser for arkitektur, industridesign og båtbygging.

CHRISTEN WITH

Foruten å være seilmaker, rigger og hobbybåtbygger, har Christen With en omfattende seilkarriere:

2016: Teamleder «Raa Glede». Coach for «Sira» i VM 8 mR ,Toronto

2015: Teamleder «Raa Glede», Foilet for første gang i Moth!

2013/2014: Teamleder «Ren Glede»

2009/2010/2011/2012: Taktiker Swan 56 «More Chaos

2010: Taktiker Shipman 63 i Gotland Rundt.

2009: Skipper på «Camilla», Cookson 50 i Watski Skagerrak TwoStar og andre distanseseilaser med fullt mannskap.

2008: Skipper på «Wolfpack», Farr 40

2003: Skipper på «Fram X», Farr 40

2000 til 2002: Rormann H.M. Kong Haralds «Fram 15», Farr 51 i alle regataer i Skandinavia og Middelhavet.

1991: Rormann på H.M Kong Haralds «Fram 14», i Admirals Cup

1989: Skipper «Yeoman», Farr 50, innleid til det norske laget i Admirals Cup

1986: Skipper «Witchie», IOR Miniton, til seier i Miniton Cup

1980 til 1999: Skipper på ulike IOR-båter i  Miniton, 1/2-ton, 3/4- ton og One Ton.