Lukten av lakk, olje og tjære

Oppvokst i Kragerø, har Bjørnar Johnsen alltid seilt. Familien hadde riktignok motorbåt – men det var nok av venner og kjente med seilbåter, og spesielt den fine trejollen Kragerøterne ga mye seilglede. Og med bomtelt, stormkjøkken og sovepose om bord gikk det fint å dra på overnattingstur med liten båt. Små, relativt rimelige båter ga mange adgang til opplevelser på sjøen.

Som voksen arkitekt i Oslo fikk han lyst på egen båt. Men hva slags båt? Han var nesten sikker på at det måtte være en trebåt. Han vil si det så sterkt som at han nærmest er forelsket i klassiske trebåter. Det er ikke først og fremst noe nostalgisk ved det, men som arkitekt setter han pris på gode konstruksjoner og godt håndverk der alle deler passer perfekt sammen. Han snakker om møbelfinish, og den store gleden ved å ta noen skritt tilbake og nyte skroget du nettopp har lakkert med flere strøk. Og så lukten – den herlige lukten av lakk, olje og tjære! En trebåt appellerer til alle sanser.

Men med et travelt yrkesliv visste han at det ikke ville bli nok tid til å vedlikeholde og bruke en sånn båt så mye som den fortjener. Og snart var de fire likesinnede som gikk på båtjakt sammen. Klassisk trebåt helte de alle mot, uten at plastbåter ble utelukket. Uansett tenkte de seg en båt først og fremst til koseseiling fine ettermiddager på fjorden etter jobben, med mulighet for en og annen noe lenger tur om det skulle bli tid til det. Og så gjerne litt regatta, men det var ikke hovedmålet.

Bjørnar vet ikke helt hvorfor det ble Knarr, de ble i hvert fall alle helt forelsket da de så båten, forteller han. Dessuten hadde den tidligere vært i langvarig eie hos en av landets beste Knarr-seilere og et fremtredende medlem av Knarr-klubben. Det skulle vel borge for en bra og interessant båt. At en gammel trebåt, med 60 aktive år bak seg, kunne by på noen utfordringer, var ikke bekymringer de lot komme i veien for den nyvakte kjærligheten.

Litt ironisk var det kanskje at de fire karene som først og fremst lengtet til late ettermiddager på sjøen etter jobben med en sixpack øl og grilling, nå hadde kjøpt seg inn i en av landets største entype-regattaklasser!

Og selv om Bjørnar og kameratene hadde funnet drømmebåten, ville de i Oslo-området fort skaffet seg en ny utfordring – nemlig båtplass, om det ikke var for Knarrens helt spesielle posisjon i Kongelig Norsk Seilforening. KNS har i mange år satset på et aktivt Knarr-miljø, og har satt av en egen brygge bare til Knarrer i havneanlegget sitt på Bygdøy i Oslo. Det spilte nok også en viss rolle for båtvalget.

Det eneste de måtte forplikte seg til for å kvalifisere til bryggeplassen, var å delta i regattaer!

Alternativ til Folkebåten

Da Knarren kom til på 1940-tallet, fantes det allerede flere lignende båter på regattabanene. Mens Draken ble ansett som for dyr for folk flest, syntes mange Folkbåten var stygg! Det hevder i alle fall båtens tidligere eier og Knarr-entusiast, Morten Heldal Haugerud, i en artikkel på Knarr-klubbens hjemmesider. Det skal ha vært bakgrunnen da et par erfarne seilere rett før krigen henvendte seg til konstruktør Erling L. Kristoffersen og ba ham tegne en ny «Folkbåt».

Seilerne ønsket seg en rimelig båt for tur og regatta – og sikkert med penere linjer også. Kristoffersen var allerede kjent for raske båter, og båter folk flest kunne ha råd til. Mest kjent til da var kanskje Oslojollen, som mange fortsatt kjenner. Norge var okkupert og det var knapphet på det meste, så det var ikke lett å skaffe materialer til bygging, men tegne kunne man alltids. Og i 1943 hadde Kristoffersen tegningene ferdige, men noen produksjon kom ikke i gang før etter krigen. Riktignok var det delte meninger også om utseendet til denne båten – for høyt fribord, mente noen. Det høres rart ut når man ser den lange slanke båten i dag.

Seilegenskapene svarte fullt ut til forventningene og båten ble straks populær. Prisen greide Kristoffersen å holde nede ved en ny og effektiv produksjonsmåte, og ved å bolte fast kjølen utvendig på en relativt flat bunn – dypt kjølsvin på en trebåt er en relativ kompleks konstruksjon.

Men krigstidens knapphet satte sitt preg på materialbruken. Selve skroget var solid bygd av oregon pine på eik, men nagler, skruer og beslag var ikke av det mest bestandige materialet. Bjørnar sier de stadig driver og skifter dem ut etter hvert som de forvitrer. Bly til kjølen fantes selvfølgelig heller ikke, så det ble jern – som krever evig rustskraping. Ut over dette har båten holdt seg utrolig bra, og har vel antagelig også fått godt stell opp gjennom årene. Men han er redd tiden etter hvert vil kreve sitt, og nevner for eksempel dekket som lekker flere steder, og sikkert er modent for utskifting snart. Ikke så dumt å være flere om ansvaret da.

Navnekonkurranse ga navnet

Erling Kristoffersen er en av de store, men nesten glemte norske båtkonstruktørene, selv om mange av konstruksjonene hans fortsatt er velkjente. Knarren er utrolig nok stadig i produksjon, men nå i glassfiber, akkurat som «den stygge» Folkbåten – som i plastvarianten heter IF (International Folkboat).

Det oppsto forresten en viss konflikt da Knarren på 1960-tallet skulle overføres til plast. Et dansk verft satset på å gjenskape Knarren i plast så lik tre-originalen som mulig, for at tre- og plastbåter fortsatt skulle kunne konkurrere som entype. Et norsk verft ville heller videreutvikle Knarren mot også å bli en funksjonell turbåt i plast, og forstørret den noe både i lengden, bredden og høyden. Båten ble lansert som Knarr deLuxe, som snart ble erstattet av det mer nøkterne Knarr Variant. To tester i henholdsvis Seilsport og Seilas, i 1974 og 1976, ga interiøret mye skryt, men man syntes ikke helt den seilmessig kunne måle seg med IF og H-båt, som den ble seilt mot.

Seilsport-testen spådde likevel at Knarr Variant ville overta for den gamle modellen, og polemiserte mot Knarrklubben som gikk inn for originalen: «Vi må nok se i øynene at den gamle Knarren vil forsvinne fra våre regattabaner uansett … ».

Historien stilte seg imidlertid på Knarrklubbens side, og per i dag fins over 300 Knarrer i både tre og plast og Morten Heldal Haugerud har nok sine ord i behold når han hevder at Knarren må anses som en av de mest suksessrike norske båtkonstruksjoner noensinne.

Konstruktøren Erling L. Kristoffersen døde bare 56 år gammel, og det er imponerende hvor mye han rakk å gjøre gjennom et kort liv, spesielt som han aldri tok sjansen på å satse profesjonelt. Med full jobb som skipsingeniør ved en propellfabrikk, tegnet han båter på nettene og i all fritid, når han ikke seilte selv, og han fikk dem bygd hos ulike båtbyggere. Nærmest å satse stort var han da han overveide å overta Johan Ankers verft i Vollen da Anker døde i 1940. Men det var usikre tider, og han tok ikke sjansen. Antagelig synd for norsk båtdesign.

Etter noen år med typebetegnelsen 22,5 kvm, fikk Knarren navnet sitt i 1948 etter en navnekonkurranse. Navnet har historiske røtter og er det norrøne navnet på en type handelsskip fra vikingtiden.

Knarren ble lagt merke til også utenfor Norges grenser, og den seiles både i Danmark, Sverige og England, men kanskje mest spesiell er dens popularitet i San Francisco. Sønnen til båtbyggeren som først bygde Knarren, studerte der borte og passet på å lansere Knarren. Den viste seg å være en båt som passet utmerket for de lokale forholdene i San Francisco-bukten, med kraftige vinder og krapp sjø, og den ble raskt populær, ifølge Knarr-klubbens historiefortelling.

En aktiv klasse

Knarren er en lettseilt båt, også i regattaer siden den bare seiles med storseil og en liten fokk. – Den er rask og tåler mye vind og sjø, sier Bjørnar.

På hjemmesiden leser jeg at den kan seiles med full seilføring opp til 18-20 m/sek! Det vil si at den aldri reves i regattaer. Lettseilt er den også en morsom båt å seile, og Bjørnar og kameratene fikk fort sansen for mer enn koseseiling på fjorden. Så «pliktkvoten» til KNS på to-tre regattaer i året, har det aldri vært vanskelig å fylle. Det betyr ikke at de går hen og hevder seg i teten i tide og utide, men de kommer ikke sist heller. Målet er rett og slett å ikke bli sist, sier medreder Jan Erik Langøen, som Bjørnar har fått med seg på prøveseilasen vår, siden det blåser opp mot kuling i dag.

– Det er dette med tiden igjen da, forklarer Bjørnar.

– Vi tar det seriøst nok når vi deltar, men vi får jo aldri trent sammen. Treningen vår er selve regattaene, og det holder jo ikke mot de beste. Dessuten investerer gjerne de beste også stadig i nye seil. Det er ikke uten betydning, selvfølgelig. Men – kanskje har vi heller ikke det helt store konkurranseinstinktet, erkjenner han.

I de ukentlige regattaene deltar gjerne en 10–12 båter, men mest populært er det å være med på det på tradisjonsrike Hans Majestet Kongens Serieseilaser. Da stiller gjerne det dobbelte antall båter. Flere entype-klasser som H-båt og Draken deltar også. Knarrklassen har vært med hvert år siden 1955. Kongen selv er tilstede i startbåten, og kaster glans over arrangementet.

Størst prestisje blant regattaene har selvfølgelig IKC–regattaen: International Knarr Championship, som fra 1969 er blitt arrangert hvert år i henholdsvis San Fransisco, Danmark og Norge – der klubbene i Bergen og Oslo alternerer. De lokale Knarr-klubbene stiller da med frivillige, låner ut båter til konkurransene og hjelper til med innkvartering. Til IKC er det rimeligvis uttagingsseilaser, og bare de beste fra hvert land kommer med. Det er selvfølgelig langt over de fire vennenes ambisjonsnivå, men de stiller gjerne opp på arrangementet, og har stor glede av å møte det internajonale Knarr-miljøet.

Kjøpte et helt miljø

Ved å kjøpe Knarr, kjøpte de seg ikke bare båt og bryggeplass, de kjøpte seg et helt miljø. Bjørnar snakker varmt og lenge om alle de kunnskapsrike og hjelpsomme medlemmene i Knarrklubben, om kurser i trimming og vedlikehold – om den tjukke vedlikeholdsmanualen klubben har utarbeidet, om analysene på Knarr-brygga etter seilasene og felleskapet under båtpussen. Den lange, seilfrie vinteren kortes ned med hyggelige og nyttige sammenkomster og fester. De har skjønt at for noen Knarr-eiere er det snakk om en livsstil. Og det kan det lett bli om man har en tre-Knarr og skal holde den fin – i alle fall fin nok til ikke å skjemme ut eieren på Knarr-brygga. Det kan nok hende en og annen Knarr selges nettopp fordi det blir for mye vedlikehold.

Det var i alle fall noe av grunnen til at de kjøpte båten sammen, fordi ingen av dem har tid til å la båt bli livsstil. Selv når de er fire, ligger de faktisk litt etter nå, erkjenner Bjørnar. Målet er et par strøk lakk om året, og en grundigere pussing hvert femte år. Det gikk bra de første årene, og hyggelig å gjøre sammen var det også. Men barn og jobb har krevd sitt de siste par årene, så nå må de rett og slett ta et skippertak, sier han. Han innrømmer at det har hendt at de også har tenkt å selge, men hver gang de har pusset opp og ser skuta ligge der blanklakkert og speile seg i vannet, slår de det fra seg.

En pinlig manøver

Og så er det som sagt stadig en morsom båt å seile. Om den er enkel å håndtere så mangler det ikke på trimmemuligheter, så man kan stadig utfordre seg selv til å bli bedre. Og med over halve vekten i kjølen tåler den mye vind, og er en båt man føler seg trygg i. Som andre smale, langkjølte båter krenger den lett først, men så ligger den der, og selv på en skarp kryss med relingslisten under vann, har de aldri opplevd at båten vil kaste styringen. Det skal sies at jeg gjorde mitt beste da jeg fikk prøve meg ved roret i kulingen.

Uansett hvor mye jeg provoserte båten, satt roret som støpt i vannet. Men, det er klart, med så mye krengning blir den tyngre på roret og noe mer fart kommer det ikke ut av det, så da er det på tide å slippe litt på skjøtet. Det var bare ikke så lett som jeg var vant til, og jeg burde ha registrert at Bjørnar hele tiden seilte med storseilsskjøtet løst i hånden, klart til å slippes fort. Jeg syntes det var på tide da jeg hadde krenget båten så mye at vannet fosset inn i cockpiten! Jeg slapp roret et øyeblikk for å få lagt på kraft til å dra skjøtet ut av låsen, og vi gikk straks over stag da vi ikke skulle gå over stag. Men da hadde jeg endelig fått løsnet skjøtet og bommen føk lavt over cockpiten et par ganger før Bjørnar tok over og gjenvant kontrollen. Det var verken farlig eller særlig skummelt, bare litt pinlig for artikkelforfatteren.

Båten er såpass livlig under seil, og reagerer så raskt i manøvrene at Bjørnar av og til får jollefølelsen, sier han.

Etter å ha prøvd selv, forstår jeg hva han mener.

Jeg hadde nok ikke ventet det av en langkjølt, relativt tung båt. Det er en ren fornøyelse å se hvor godt Bjørnar og Jan Erik håndterer båten, hvor samkjørte de er. Så er det også for det meste de to som seiler regatta, med Bjørnar til rors og Jan Erik på alt det andre – eller fokkeslask, som han kaller seg selv. Selv i dagens kuling får påhengsmotoren ligge i fred inne i båten. Den trengs ikke, med full kontroll seiler de inn og ut av båsen på Knarr-brygga, og skulle de likevel ha litt for mye sig i båten de siste meterne etter at storseilet er låret, så løper straks et antall Knarr-seilere til og tar i mot. Det er alltid noen der som holder på med båtene sine.

Seil fremfor motor

Selv om det ble mer regatta enn de kanskje først tenkte, er fortsatt det fineste å kunne ta seg en kosetur på fjorden etter jobben. Og da er det jo bra at båten også går helt brukbart i lite vind. Samme seilføring fra et par-tre til tjue sekundmeter – fra svak vind til sterk kuling, kan det bli enklere?

Derfor er det også en grei båt å dra på litt lengre turer med. Om det ikke er ståhøyde, så er det god sittehøyde og fire full-lengde køyer – med litt velvilje, sier Bjørnar. Og sosialisere kan man jo gjøre under bomteltet i cockpiten. Rett på innsiden av luken er det en liten skuffeseksjon, med plass til skaffetøy og et lite parafinbluss, om man vil koke om bord.

Når Bjørnar snakker om Knarren som turbåt, kommer jeg på at jeg faktisk har skrevet om flere par her i «Båten min», som har fortalt om et båtliv som startet nettopp med en Knarr, eller en Kutter eller en Folkebåt, som de seilte med hele sommerferien, også med unger. Vi er kanskje blitt litt bortskjemte med plass om bord i våre dager, kanskje på bekostning av den enkle seilgleden. Det er i alle fall påfallende å se seilbåter nå for tiden med godt nedpakkete seil bare vinden kommer litt forenom tvers eller løyer til en tre-fire m/sek. Det skal i alle fall blåse veldig lite før Bjørnar velger den bråkete lille påhengsmotoren fremfor å seile.

Båten er der som en mulighet

Knarren regattaseiles med et mannskap på fra to til fire personer, så da er det jo greit å eie sammen, og kanskje lettere å skaffe regatta-mannskap. Men sånn i det daglige, når seil-lengselen kommer over deg på jobben en fin dag, eller du får lyst på å seile litt lenger enn bare noen timer inne i fjorden – hvordan går det da å eie båt sammen, spør jeg.

Kanskje er det bare fordi de alle har for lite tid, men de har så langt, i de åtte årene de har eid båten, aldri hatt noen konflikter omkring bruken. På lengre turer kan de ha løst det sånn at to av dem har seilt til for eksempel Kragerø, og de to andre seilt båten hjem igjen. En bra løsning.

Det har vært et par utskiftninger av folk gjennom årene, men det har alltid vært en god fellesskapsfølelse omkring båten. Som eksempel på det forteller Bjørnar hvordan båten fikk sitt noe spesielle navn, «IO».

Egentlig startet det som en temmelig trist historie. Den lille datteren til en god venn av dem alle fikk leukemi. For å muntre henne opp litt kalte de opp båten etter henne, med stor dåpsseremoni på brygga, der hun knuste en flaske champagnebrus og ga båten sitt navn: Io. Det endte heldigvis bra. I dag er hun helt frisk og har en vakker båt oppkalt etter seg.

Livet med «IO» har fått Bjørnar til å innse at han nok alltid må ha båt, selv om de en gang skulle klare å selge Knarren. – Det er helt fantastisk bare å være på sjøen, sier han, kjenne kraften i vinden og sjøen, kjenne båten svare når vinden tar tak.

– Du er sysselsatt og tilstede, men tankene vandrer fritt – det er ren meditasjon, sier han.

Man behøver forresten ikke å seile heller, for å kjenne gleden ved å ha båt, mener han. Det kan være nok å vite at båten ligger der, klar til å dra ut med, selv om du ikke har tid akkurat da. Båten er der, i bevisstheten din, som en mulighet, som – frihet.

Eller du kan ta en liten tur på brygga og bare se på den, nyte linjene, og ta inn den forlokkende lukten – av lakk, olje og tjære.

BJØRNAR JOHNSEN, OSLO

MEDEIERE: Jan Erik Langøen, Pål Ulvik Rokseth og Alexander Lunev.
«IO» – KNARR
BYGGEÅR: 1949
NY PRIS I 1949: ca. kr 6000
KJØPT I 2010: for kr 40 000