Skipperens rolle

[Artikkelen sto første gang på trykk i SEILmagasinet 9/2009]

Månen var full i går, men den gir fortsatt så sterkt lys at storseilet ser ut som de isbelagte slettene på Hardangervidda rett før sola gjør hvitt til blått og rødt. Rypejakt. Jeg jager ikke opp noen rypekull i natt, men hjemmelengselen dempes av en flokk med delfiner som gjør kveldens siste krumspring langs skutesiden. Nattevakt gir igjen tid for refleksjon – og selvevaluering. Hvordan styrer man en flytende bedrift med tre ekstremt sterke personligheter som mannskap? Hvor går grensen mellom ferie og arbeid? Hva kan jeg kreve av hvem? Hva bør kreves av meg?

Å være kaptein

Hvordan leder man et mannskap som sitter med mer kompetanse enn seg selv? Den opprinnelige planen rundt dette var ikke akkurat hugget i stein. Jeg skulle i det minste ta situasjoner med ro. Alle de forferdelige scenene langs norskekysten sitter brent i minnet.

Du har sikkert sett dem selv. Kona på fordekket, og mannen bak med ropert. Den verbale volden som stiger proporsjonalt med hans tydelige usikkerhet, svøpt i et sløret sjal av inkompetanse. På første rad sitter små barn med store øyne og lukket munn.

Et altfor tidlig sprang, utløst av den klassiske «Hopp kjerring, hopp!», etterfulgt av det brutale klasket av kjøtt og bein mot svaberget. Ambulansehelikopter, krykker og spolerte ferieplaner. Lite visste vel de forskremte tannløse barneansiktene om at disse opplevelsene ville bli nevnt igjen 20 år senere, liggende på en skinnsofa, kikkende på diplomet til en overpriset psykolog. Traumer.

Slik skulle det i hvert fall ikke bli om bord i To Fluer. Ingen roping om bord. Roping er det da heller ikke blitt, bortsett fra ett og annet gledesbrøl, da.

Tankerekken blir avbrutt av en flakselyd, og der, rett over den utrolige kaffeflekken fra Kjegla på storseilet, har en sule vært dristig nok til å sette seg for en aldri så liten rast.

Vi blir sittende og kikke på hverandre, og jeg får lyst til å spørre hvor lenge det er siden han hvilte sine spede vinger sist. Jeg har lite å servere, men prøver meg med litt brød.

«Din fetter, måka, digger jo all slags mat», mumler jeg lavt nok til at gutta ikke skal høre meg.

Samtalen går tregt. Sune, som jeg raskt døper ham, blir sittende og kikke på skalken i et minutt før han fornærmet flakser videre.

«Lykke til på ferden, snobb!», hytter jeg sarkastisk, vel vitende om at nærmeste hvileplass må være hundrevis av nautiske mil unna.

Uansett, en hyggelig avsporing i denne sjeldne tankefulle vandring i retning av mitt eget selv.

Egentlig burde jo disse kapteinsgreiene være lekende lett. Vi er fire gutter på tur. Marcus og Ketil har begge mer erfaring fra sjøen enn meg. Etter hvert har også Otto fått dreis på sakene. Skulle jeg da som kaptein fortelle dem hvordan de skal gjøre noe de kan like bra eller bedre enn meg?

Nei, jeg må utnytte de ressursene jeg har om bord. Kapteinskortet bør høre nøden og de akutte situasjonene til.

Det ble ikke akkurat slik ut fra hoppkanten. Alfahannen i meg trodde han trengte å bevise noe, og det hendte stadig at jeg klinte til og tok sjefsavgjørelser i saker jeg egentlig ikke hadde nok peiling på. Jeg var jo kaptein, og kapteinen burde vel vite alt?

Ny tilnærming

Nei, det måtte gjøres annerledes. Jeg har etter hvert forsøkt en mer Roald Amundsensk tilnærming. Jeg vil spille på kvalitetene til den enkelte, og tre til side når kompetansen sitter hos andre. Jeg vil ikke peke på kapteinshatten hvis det ikke er nødvendig. Jeg må ta i et tak og vise at det er alles ansvar å holde «ship shape», lage mat og gjøre vedlikehold. Dette skal jo være enkel lederskapsteori?

Jeg kan ikke si at jeg klarer å etterleve dette til enhver tid, men jeg tror det er en god oppskrift som passer her om bord. Utførelsen må jeg derimot jobbe med daglig. Min egen- og andres morgentretthet, humørsvingninger og urimelighet er noen av mange faktorer som også spiller inn og gjør arbeidsdagen mer utfordrende.

På dårlige dager forsøker jeg å sammenligne livet om bord med en middelmådig dag på jobben. Forskjellen er at hjemme har jeg en time i kø, og kanskje til og med en god frokost, før jeg entrer arenaen. Her er det rett på sak. Så nakent, så ærlig. Mentalt og fysisk. Med døsige øyne og vaklende knær, trer jeg rett inn i salongen der kollegiet allerede er i gang. Intimsoner entres.

En kommentar som hadde vært hysterisk morsom i går kveld, fremstår som plump igjennom tåka. Jeg skriker inni meg, og drømmer meg til et snødekt fjell, en mørkegrønn skog eller et stille vann. Jeg kunne kanskje ha ligget og spist frokost på senga med en deilig kvinne. I stedet er jeg omringet av hårete hud, fett hår og medioker humor. Jeg flytter meg litt rundt i jakten på mat, men det er alltid en mannekropp som kommer meg i forkjøpet.

Å finne seg selv

Vi er ikke skapt for å leve sammen på denne måten. Fire voksne menn i en sardinboks. Jeg vil bort og vekk, men det finnes ikke noe neonskilt som forteller meg raskeste vei vekk herfra. Nødutgangen går via planken til havets dyp. Jeg kjenner godt disse symptomene, og etter hvert også medisinen.

Før noen har merket mitt ubehag, tusler jeg forsiktig baklengs tilbake til lugaren.

Jeg må prøve igjen, med det andre beinet denne gangen. Et svangerskap etter at vi la fra kai i Spania, må jeg si at den jeg er blitt best kjent med om bord, er meg selv. I neste jobbintervju kan jeg enklere svare på spørsmål rundt mine egne svakheter. Jeg kan til tider være gretten, dobbeltmoralsk, overtemperert og urimelig. Er kanskje denne formen for selvransakelse første steg mot dette de kaller selvinnsikt?

[Artikkelen fortsetter under bildet]

Når jeg får stått opp med det andre beinet, det venstre denne gangen, oppdager jeg igjen hvor heldig jeg er som er med denne gjengen på tur. Vi er en sammensveiset vennegjeng på tidenes eventyr. Vi er på mange måter like, men også veldig forskjellige. Intriger unngåes ved en og annen utblåsning, og skuddvekslingene går alle veier.

Jeg er alltid trygg på at vi vil komme greit ut av en hvilken som helst batalje. Strake pucker. Det er også derfor vi sier nei til å ha med jenter om bord, på tross av et utall forespørsler.

«Luksus», tenker jeg før jeg gir kringla til Otto, min samboer, kompanjong og kollega for de neste to årene.

Om noen dager ankrer vi på selveste Galapagos, de forheksede øyene. De fikk visst det litt ufortjente tilnavnet fordi de beveget seg gjennom de sterke havstrømmene. Galapagos, vulkanøyene som en gang var tilholdssted for 300 landsforviste ecuadorianske horer, hvor Darwin fikk inspirasjon til å skrive «Artenes Opprinnelse», og hvor Heyerdahl hevdet å ha funnet bevis på sine kontroversielle teorier om Stillehavets urfolks flyttemønster.  

Hell i uhell

Jeg stuper i det lysegrønne element i samme sekund som ankeret lugger i den steinete bunnen utenfor Puerto Ayora på Santa Cruz, Galapagos. Ved siden av ligger nemlig Pegasus med våre nederlandske kompiser Florian Dirkse og Arjen Van Eijk.

Det er et skyet blikk som møter meg i luken. Florians mørke manke har fordoblet sitt innslag av askegrått. I går hadde det vært fest på den engelske katamaranen Graciosa. Det hadde vært en av de festene som man for alltid skulle smile tilbake på, men det var derimot den påfølgende skumringens beretning som for evige skulle festes til minnet.

I morgentimene skulle Florian kjøre Natalia, en engelsk skjønnhet, tilbake til båten hun for øye­blikket besøker. I beruselsens overmot fikk han det plutselig for seg at det måtte være tøft å kjøre sikksakk. Det er da båten plutselig tipper, og begge faller over bord. Båten, med den nye påhengsmotoren med åtte gamp, går i sirkler rundt dem.

Det er Natalia som får gjennomgå. Motoren treffer henne i hodet, før håret trekkes inn i propellen. Florian blir liggende som et hjelpeløst vitne den brutale lyden av kjøtt som sprekker.

Heldigvis er det allerede blitt lyst, så en taxibåt kommer raskt til unnsetning. Den blodige jolla ble trukket opp på land mellom forskremte lokale som et slags grotesk minne om deres forfedres brutale hvalfangstmetoder. Florian måtte nesten true sykehuspersonellet før de våget å ta i den maltrakterte pikekroppen.

I dag ble hjernen skannet på fastlandet. Det ser ut til å ha gått bra. 200 sting ble sydd i hodet og like mange på den ene overarmen. Den andre armen er brukket, og det vakre fjeset er dobbelt så stort, farget i blått, gult og svart. Øret er sydd på igjen.

Den grufulle historien fører meg tilbake til Los Roques i Venezuela, da jeg skulle føre en gjeng rompunsjinspirerte seilere tilbake til Alta-båten Opportune. Jeg var i fin form, og i klassisk langseilerpositur stod jeg oppreist til rors med lykt på hodet. Før jeg visste ordet av det, kjente jeg et rykk i brystet, og forsvant i luftig baklengs saltomortale ut i natten.

En svær båt hadde lagt en horisontal ankerkjetting ut i usynligheten. Guro var snar om å stoppe motoren, og jeg slapp unna med blåmerker og en alvorlig tankevekker. Ting kunne gått så mye verre.

Det er marginer det handler om. Marginer som gjorde at Natalia, og Florian for den saks skyld, overlevde. At det på et tidspunkt går galt, er derimot uunngåelig. Hadde det ikke vært dem, så hadde det vært andre. Det er som oftest slik uhellet oppstår på langtur. I jolla, om natten, og gjerne med brus i blodet. Jeg har nok en gang lært på den harde måten, men lærepengen ble ikke min denne gangen.

En dag i byen

Ketil og jeg skal igjennom byen Puerto Ayora på Santa Cruz. Ryktene sier at vi, med litt ekstra innsats, kan få tak i billig diesel.

Det er et yrende liv som møter oss. De fleste menneskene sover fortsatt, denne sist ankommende og gjestmilde, art på disse magiske øyene. På de tilsynelatende ubeboelige lavasteinene har mann og dyr funnet en imponerende måte å leve i harmoni. Dyra ser ikke ut til å ense oss der vi beveger oss igjennom byen i skinnet fra det stigende gule sitrondropset i øst.

På fisketorget er det allerede et yrende liv. Sjøløven og pelikanen diskuterer fattet hvem som har førsterett til restene etter fiskehandlerens kirurgiske rensing av nattens tunfiskfangst. En liten fugl danser på tå over vannflaten som for å forstyrre skilpaddeparet i sin ublyge, flytende parringsdans.

I bakgrunnen stuper gule nebb og blå føtter synkront som japanske jagerfly mot den forvirrede fiskestimen som bruker instinktet som eneste forsvar, dette brutale urinstinket som de verken godtar eller forkaster, som setter artens overlevelse foran individet.

Fiskehandleren forteller at bensinstasjonen ligger på den andre siden av byen. Langs veien rusler jeg millioner av år tilbake i tid. Svarte dinosaurer. Disse forhistoriske iguanene vandrer, små og svarte, tilsynelatende formålsløst langs den støvete landeveien.

På bakketoppen venter en skilpadde som er større enn meg på å krysse veien. Jeg kan sverge på at han vinker meg forbi før han setter ørkesløst i gang med den endeløse kryssingen, på vei mot et mål som bare instinktet kan svare for.

Vi lager dokumentarfilm denne morgenen, men på bensinstasjonen får vi beskjed om å legge vekk videokameraet. Statutter. Det samler seg stadig flere ansatte rundt oss før vi har fått svarene vi trenger.

Det er noen kroner å spare på å handle diesel her, viser det seg. Dieselen må bare fylles her, på kanner. Dette prosjektet, vil det etter hvert vise seg, skal gå over tre dager.

«Hva heter dere?», lurer sjefen blant tilhørerne.

«Ket og Kira» er navn det går an å forstå.

«Ja, men bandet?», fortsetter han ivrig.

«Ja, for dere er vel fra et rockeband?».

«To Fluer», forsøker jeg.

«Tå Floer», gjentar han og nikker bekreftende til de andre tilskuerne.

Fansen står fornøyde igjen der vi tusler av gårde i en nyoppfunnet rockestjernegange. De ser ikke at bak de lyse rockelokkene skjuler det seg to glisende fluer med nok en røverhistorie i skipssekken.

Harmmerhai i horisontalt fallskjermhopp

Oppholdet på Galapagos varer i to uker. Dagene går med til surfing på den andre siden av øya, tur på museum og barbesøk med tilhørende pleiing av lokale bekjentskaper. Å bli kjent med lokale helter er ekstra krydder for et slikt besøk. Vi får ta en liten del i hverdagen, blir kjent med de små historiene, ryktebørsen og føler en slags anerkjennende velkommenhet fra resten av lokalbefolkningen.

[Artikkelen fortsetter under bildet]

Det er ikke hver dag man får oppdage et slikt sted, og dagene må utnyttes til det fulleste. Det er dags for dykking på øyenes mest spektakulære dykkespot, Gordons Rock. Denne steinen står som en statue opp midt i havet.

Vi stuper ned til bunnen i en voldsom fart, forbi døsige skilpadder, skinnende barracudaer og svevende rokker. Før vi får sagt «snorkel» ligger vi klamret til korallen på tretti meters dyp. Strømmen, som må måle mer enn To Fluers toppfart, er nær ved å sende oss til havs, der jeg føler meg som en fallskjermhopper i et horisontalt, fritt fall.

Kjegla, som har løyet og sagt til guiden at han er mesterdykker for å få delta i denne lett halsbrekkende ekspedisjonen, konsentrerer seg innbitt om klamrejobben ved siden av meg, mens galapagoshai og gråhai forsyner seg fra akvariet foran oss.

Jeg prikker han på skulderen, og han svelger unna noen store vikinglunger, idet han oppdager romskipet av et vesen som passerer med åpen kjeft over oss. Det er hammerhaien, denne beryktede drapsmaskinen, som har så mye å spise her at den aldri har vurdert menneskebiff.

Jeg tilbringer mye tid under vann, men aldri før har jeg følt slik henrykkelse med maske på. Dagen toppes med en merkelig tur til ferskvannsgrotter på Santa Cruz. Vi hopper uti fra fem etasjer høye klipper, før vi snirkler oss gjennom undersjøiske grotter i en eventyrverden lagd av magmaens kunstneriske oppgulp fra før de omtuslende øglenes forfedres tid.

En tur på postkontoret

Vi skal stoppe innom øya Floreana, som blir andre og siste stopp på Galapagos. Floreana, eller Santa Maria, ble befolket av de første nordmennene som kom hit, og spor etter knuste drømmer kan sees i form av den gamle hermetikkfabrikken som aldri ble gull eller grønne skoger.

På øya ligger også det berømte Post Office Bay, kanskje tidenes eldste postkontor. Her har hvalfangere og andre sjømenn lagt igjen, og tatt med, postkort fra en liten tønne. Ingen porto trengs, man tar rett og slett bare med seg brev som skal til land man selv skal besøke. Fiffig.

Utenfor postkontoret blir lunsjen avbrutt av et flørtende blikk fra vannskorpen. Fluene er ikke sene om å dra på seg maske og snorkel, og sekunder senere ligger vi alle i vannet. Sjøløvejenta fråtser i beilere der hun kaster seg i dansen.

En time senere ligger jenta utslitt igjen i overflaten, mens vi klatrer lykkelig om bord, alle i tro om at det var de som hadde draget på den korthårede skjønnheten med de kulerunde, brune øynene, den slanke grasiøse kroppen med den forførende dansen.

På veien mellom øyene beordrer jeg uforvarende seilene i dekk. Det er to store haifinner i vannet rett forut som krever nærmere øyesyn. De to haiene seiler av gårde i en overbevisende synkroni.

Årsaken åpenbarer seg når vi kommer litt nærmere. Det er ikke haier vi ser, men en nær slektning, den grasiøst svevende djevelrokka. Det enorme vesenet måler halvannen meg mellom vingespissene.

Otto og jeg kaster oss raskt i vannet og nyter nærværet av den forhistoriske skapningen, som ikke ser ut til å bry seg stort om besøket fra de maskekledde froskemennene fra det kalde nord. Nok en stillehavsdrøm er oppfylt, og har til de grader overgått forventningene.

Neste stopp

Det er på tide å forlate de forheksede vulkansteinene. Det er først og fremst fortroligheten og samspillet mellom mennesker og dyr som krydrer minnene herfra.

To Fluer skal ut på nye eventyr, og et nytt veikryss står foran oss. Vi skulle jo gjøre det hele annerledes, på vår egen måte. Melkeveien skulle forlates allerede fra første stund, og den stiplede blyantstreken våget seg helt ned til Gambia, den eksotiske enklaven på Afrikas vestligste strender.

Motorhavari langs Spanias kyst satte en brutal stopper for dette, så vi måtte dessverre sette kursen rett for Vestindia fra Kanariøyene. Jordomseiling for meg er å reise til steder der nesten ingen andre har vært før, og møte mennesker som går årevis uten kontakt med den stadig ekspanderende akkumuleringsånden.

Hittil har utfordringene kommet som resultat av egen dårskap og uerfarenhet, langt mer enn grensesprengende eventyrlyst. Isla de Cocos utenfor Costa Rica var et skritt i riktig retning.

Reiseruten videre sier nå Marquesas i Fransk Polynesia. Det er jo dit alle andre drar. Tankene mine har derimot den siste tiden sirklet mer og mer rundt en liten prikk langt ned mot sydpolen på badeballen til Kjegla. Ved siden av den lille prikken står det Isla de Pascua, som er spansk for Påskeøya.