Seilas til hjerte av Danmark 

Det er fort gjort å gro fast på Anholt. Å være seiler der gir mening. Følelsen av felleskap og samhold i havn er uten sidestykke med det jeg ellers har sett i nordiske havner. Men i komfortsonen skjer det ikke stort verdt å skrive om, og Anholt begynte å bli litt for komfortabelt. Med fulladede batterier vendte jeg blikket mot horisonten. 

Skulle jeg gå mot svenskekysten? Peise på til Bornholm? Fra Anholt er alle muligheter åpne, og det representerer noe av det som er så fint med å seile i dansk farvann. Du er ikke nødvendigvis bundet av én kyst. En kan seile på kryss og tvers, og legge opp en rute utelukkende bestående av rom slør om en så ønsker det. Og forholdene, de er som regel flatt vann og jevn vind.

Røttene

Jeg følte meg ikke ferdig med Danmark, og så på alternativer som kunne utsette det å dra til Sverige. Jeg ville utforske mer av mitt andre hjemland.

Jeg ville utforske farvannene som mine forfedre seilte i. Det er underlig å tenke over at de var her, så de samme synene, navigerte de samme bankene. Etter sist postkort ble jeg gjort klar over at i 1921 gikk min oldefar kaptein H.P Sonne på motorskonnerten “Pax” ned nord for Anholt i et forrykkende uvær. Når jeg seilte forbi 105 år senere suste jeg avgårde på det som må ha vært turens beste seilas. De sier at måker er reinkarnerte sjømann tapt til havs. Og vel, etter å ha lest historien om "Pax" kom jeg til å tenke på en svartbak jeg møtte ved Kobberbanke, på vei til Anholt fra Læsø. 

Kursendring

Etter en prat med først tyske naboer, så danske naboer fra Aarhus ble beslutning tatt om å gi slipp på Bornholm, og heller seile vest mot farvannet utenfor Aarhus. Her, i et område som beskrives som hjerte av Danmark, ligger blant annet nasjonalparken “Mols Bjerge”, eldgamle kulturlandskap og endel fine øyer. I tillegg er farvannet beskyttet. Det hørtes mer fristende ut enn å stampe meg gjennom motstrømmen som er i sundet mellom København og Sverige. Dessuten, jeg har vært i København, vært på Bornholm. Jeg ville se noe nytt, gå mot det ukjente og kanskje litt eksotiske for en norsk seiler. 

Å gå vest og ikke øst mot Sverige gjør turen lengre, men etter mye måling og beregning mener jeg at jeg har tid. Med medstrøm og forhåpentligvis sønnavind bør det være mulig å seile hjem på tiden som er igjen. Det er tre uker igjen av turen, og jeg er nå i farvannet hvor jeg vil vende om og seile nordover igjen. 

Autopilot? 

Tilbake til Anholt. Jeg måtte se kampen mot England, og dagen etter skulle det blåse nord. Så, én dag til, deretter, Grenaa, som er nærmeste havn til Anholt. På mystisk vis endte jeg opp med å prate 12 volt med det unge danske paret ved siden av meg. Etter vårens prosjekter med nytt instrumentpanel, nytt bryterpanel og montering av plotter kunne jeg plutselig en ting eller to, og hadde utstyret. De skulle montere en strømkontakt for deres nye autopilot. Jeg kan selv huske å ha spurt eldre seilere om hjelp i fjerne havner, og de gjør det som virker som trolldom. Denne gangen var det jeg som var på andre enden. Kabler ble laget, pluggen montert. Uten å egentlig være klar over det hadde jeg i løpet av denne meklingen fått deres gamle autopilot. Og jeg tror jeg til og med kan få den til å virke. – Det er ved å gi at man får, sies det. 

Mot kvelden fikk jeg ordnet bord på restaurant “Algot”, som viste kampene i havnen. I god tid strømmet nordmennene inn med båtflagg og andre effekter. Ja, alt ombord med et norsk flagg på seg ble tatt med. Jeg dukket opp alene, men regnet med at det ville ordne seg, og det gjorde det. Ble sittende med en dansk vennegjeng, nøyaktig den type mennesker jeg gjerne ville tilbringe en kamp med. 

Første motring

Neste dag var det videre til Grenaa. 27 nautiske mil, forbi Anholt vindmøllepark. Det var meldt laber nordavind, men hurtig ble det stille. Jeg liker ikke å kjøre motor, men nå var tiden. To putretimer senere, i det jeg rundet hjørnet av vindmølleparken tittet jeg opp. Bladene beveger seg! Jeg så ned, krusninger i vannet! Med ett var vinden der, og jeg suste avgårde langs vindmøllene, som fra tid til annen kom med noen underlige, ganske skremmende lyder i en seilers ører. 

Jeg var blitt varslet om at Grenaa ikke var veldig spennende, og danskene ved siden av meg sa jeg trolig ville føle det var feil å forlate Anholt, mens jeg er i Grenaa. Ved ankomst kunne jeg kvittere ut denne følelsen, men tanken var å ta et pitstop her, for så å komme meg videre etter litt hvile. Etter en Pizza fiat 500 på Casablanca Restaurant, som var absurd langt over forventingene, sluknet jeg, og sto opp neste dag til grått vær og litt regn. Akvarium, eller seile? Var spørsmålet. 

Tidevannstrøm

Noen tyskere ved siden av meg var i ferd med å dra, og jeg spurte dem om hva de trodde om forholdene. Det var meldt lite vind, som ville komme bakfra for min del. De gjorde meg klar over at nå er strømmene gode. I disse danske beltene er tidevannsstrøm et stort element å ta høyde for, har jeg nå erfart. Men de mente det ville bli medstrøm og medvind og god stemning. Jeg skulle til Ebeltoft! 

Etter en lovende start i duskregn forsvant vinden. Deretter fulgte mange timer for motor, og mange forsøk på å finne medstrøm på dypere vann, unngå motstrømmen på grunt vann (ja, den snudde før jeg kom frem), og ulike motor  og seilkonfigurasjoner. Det eneste som funket var tålmodighet. Men vi kom frem, til slutt. Til Ebeltoft. Herfra skal Djursland utforskes.