Sirkelen er sluttet 

Resö, fredag for noen dager siden. I løpet av natten har det gått fra vindstille til liten kuling. Det blåser fra vest, og ytterst på moloen ligger gjestehavnens minste båt, «Dus». Cirrusen banker mot brygga, men bra med fendere og riktig fortøyning gjør det ufarlig – bare ubehagelig. Det skulle være roligere. «Dus» skulle videre i dag. Jeg la meg i Resö for å effektivt komme meg ut i sundet innenfor Koster. Derfra skulle turen gå utenfor Hvaler og inn Oslofjorden. Om det ikke skjedde nå, ble det å bli værfast til mandag. I utgangspunktet skulle jeg være på kontoret den mandagen. 

Det har blåst mye denne sommeren. Men «Dus» har kommet seg helskinnet gjennom. Om det er båtens eller skipperens ære vet jeg ikke. Men det er tydelig at Peter Norlin ved tegnebrettet, og arbeiderne på verftet i 1983, visste hva de gjorde. Det er også tydelig at tidligere eiere har tatt vare på båten.

Beslutningstretthet

Det hadde vært synd om noe skulle ryke eller uheldig skje på slutten av turen, men det hadde og vært synd å komme hjem for sent. I fire timer satt jeg i dette og analyserte været. Sammenlignet værmodeller på Windy. Så observert vind på vindnå.no. Det blåste fra vest, men vinden skulle dreie mot sørvest. Jeg beregnet avstander og samkjørte de med værmeldingen. Beregnet vindvinkler på de ulike «leggene». Det blåste jevnt det det var meldt i kastene, og den morgnenen var det så mye vind at jeg ikke kom meg av brygga engang. 

Timene gikk, hodet kvernet. Det er slitsomt å holde på sånn. Jeg gikk opp til et berg og skuet ut på havet. Instinktet sa nja. Hjalp en Bavaria å gå ut på spring. Uansett kunne jeg ikke bli liggende å slå ytterst på moloen, så før eller siden måtte jeg kaste loss. Paradoksalt nok virket det mer stress å flytte båten i havn i denne vinden, enn å seile ute på det åpne hav. 

Instinktet tar over 

Det som så skjedde så forundrer meg. Klokken 12 dreide vinden noe, det løyet. Jeg la egentlig ikke merke til det i mitt beviste sinn, men instinktet, kroppen, merket det. For plutselig var skal/skal ikke tenkingen erstattet av handling. Plutselig sto jeg og tok på meg seilbuksen. Jeg skulle seile. Kroppen min kastet loss.

Timingen skulle vise seg å være ideell. I ettertid så jeg på vinddata fra vindnå.no. I det jeg kastet loss løyet det, og vinden dreide. For den røffeste delen over Hvaler, hvor jeg måtte seile på litt skarpere kurs, traff jeg noen timer senere et lite vindu hvor vinden var på sitt sørligste. Det hadde det vært ille om jeg hadde kastet loss litt før eller litt etter.

For første gang på turen droppet jeg å heise storseil, og kjørte med bare genoa. Dermed kunne jeg enkelt justere mengden kraft, og jeg slapp å måtte gå opp på dekk i stor sjø. Men først og fremst var det fordelaktig fordi det flytter det kreftene frem, noe som på unnavind gjør at båten styres bedre gjennom sjøene. For bare storseil i mye medvind blir cirrusen svært logjerrig, og ved ti meter per sekund begynner den å «broache».

Farlige bølger

Det første som slo meg i det jeg lenset avgårde innenfor Koster var at ja, dette er for mye vind – til å være i havn! Ute på sjøen derimot, så var forholdene fine. Men jeg visste at det verste lå forut. Ved riksgrensen, etter «Hörnsten», den første bøyen i svensk farvann måtte jeg dreie opp mot vinden for å stå opp over Trestenene. Der var det «bein åpent». Og her bunner også Norskerenna ut. Ved vind fra sørvest har jeg aning om at bølgeenergien kanaliseres for så å treffe en vegg som hurtig går fra 2-300 meters dyp til 15-20 meter. Det kan skape farlige bølger. Også er det refraksjon. Bølger kan sprette av land. Og I le av holmer kan det oppstå såkalte refraksjonssentra. Et slikt sted finnes i le av en grunne. Over en grunne bremses bølgen, men på siden av grunnen beveger bølgen seg like fort. Dette gjør at sjøen «wrapper» rundt og der den møter seg selv i le oppstår farlige forhold. Også er det strøm da, som hvis den er motgående forverrer sjøtilstanden. Alle disse forhold er å finne utenfor Hvaler. 

Jeg holdt tett på stakene i lo i det jeg dreide babord og dro til skjøte. Ved én av bøyene opplevde jeg det som må ha vært et refraskjonssenter. Opplevelsen fikk meg til å søke kunnskap i ettertid, og det var da lærte jeg at det i le av grunner kan være farlig. Ute på sjøen var jeg ikke klar over dette. Jeg ville bare være så langt mot lo for å ha mest mulig plass til avdrift om noe gikk galt, og få lavest mulig vinkel til Trestenene, hvor jeg måtte stå opp over. Å holde meg så langt unna Hvaler som mulig gjorde og at jeg holdt meg på dypt vann mesteparten av tiden. «Grabbe høyde mens man kan», lærte jeg tidlig i mitt seilerliv. Utenfor Hvaler var dette prinsippet veiledende.

Å holde «Dus» på kurs krevde konstant fokus. Et lite øyeblikk satt jeg i le og så på plotteren. I det jeg tittet opp så jeg en vegg av hvitt skum som frådet mot meg. Med et hardt skyv på roret klarte jeg såvidt å vende om båten og ri bølgen.

Flyt

Jeg ville nødig være i dette området lenge, så det ble en balansering mellom å ha for mye krefter i båten, men samtidig ha et ønske om seile radig. Og i mye sjø trenger en krefter for å ha kontroll. Nen nå var sjøene vokst seg ordentlig store for «Dus» å være. Sjøen slo til tider tungt over dekk og andre ganger gjorde spruten motorlanternen våt. Ingenting annet enn neste bølge eksisterte. Jeg var helt tilstede, helt i live.

Etter mange timer i ett med elementene og båten skled jeg inn forbi Søstrene. Endelig i Oslofjorden!

Det er underlig. Når en seiler ut fjorden på starten av en tur føles den lang. Men nå, etter en «mini-langtur», kom en velkjent følelse til meg. Selv om jeg hadde hele fjorden foran meg, så var jeg hjemme.

På lens langs Østfold i stadig smulere sjø senket en ro seg over meg. Etter den siste prøvelsen utenfor Hvaler var systemet mitt tømt for tanker. All tvil, all hverdagstenking hadde måttet vike for å få «Dus» trygt gjennom. Nå som faren var borte satt jeg igjen med stillhet. 

Jeg seilte inn til Moss, et sted jeg også stoppet på vei ut. Denne gangen kom jeg inn solbrun, trygg på båten og stødig i meg selv. Sterk. På vei ut var situasjonen litt annerledes.

Hele veien hjem 

Jeg prøver å være på vakt mot å ta trygg ankomst for gitt, men dagen etterpå gjorde jeg en feil. Jeg glemte å peile oljen på motoren før jeg kastet loss. Det plaget meg i det jeg lenset forbi Gullholmen. Men jeg fant ro i at jeg nå kunne lense hjem og legge til for seil i min egen bås om det så måtte være. Det var meldt kraftig vind sønnavind utpå ettermiddagen. Opptil 17 meter per sekund i kastene. 

Litt før Drøbakssund kom vinden plutselig og med full styrke. Båter rundt meg slet. Jeg tenkte jeg skulle komme meg gjennom sundet, for så å ta ned storseilet i le av bølgene, men ti minutter unna den trange passasjen på vestsiden av sundet begynte jeg å broache. Storseilet måtte ned, og det ble noen intense minutter. En må aldri ta seieren på forskudd. 

En annen sirkel 

Etter å ha gått over til genoa ble det en kastete, men fin sightseeing-seilas langs vestsiden av fjorden. Forbi Sandspollen og Sætre, på innsiden av Gråøya for å se Åros. Her bodde jeg store deler av fjoråret i det som skulle være et annerledes-år. Et definerende år. En høst og en vinter og en vår hadde jeg stått på Årosfjellet og sett ut. Nå kom jeg seilende inn. Dette var øyeblikket jeg med ett var komplett. Sirkelen var sluttet. 

I løpet av seilasen fra Moss hadde jeg fått melding fra en som tidligere sto meg nær. Hun ville komme syklende ned for å se meg. Jeg foreslo Vollen, og det ble så. 

Jeg la ut på denne turen for å bevise ovenfor meg selv at jeg kunne mestre seilingen alene. Det gjorde jeg. Turen ble vellykket. Og kanskje enda større; i løpet av seilasen fikk jeg kontakt med noe i meg selv. Røttene, styrken, motet. Etterhvert landet jeg liksom i meg selv. Ble den persjonen jeg er ment å være. Tydeligvis må det ha blitt lagt merke til. For når jeg søndag seilte Vollen til Dronningen – så gjorde jeg ikke det alene.