Lærdommer fra langtur i en 26-foter

Store eventyr i små båter er noe for seg selv. Alt kan skje. Det er mer eventyr og opplevelse enn ferie. Til tider ukomfortabelt og krevende, andre ganger en drøm. Kaldt og varmt, kjedelig og skummelt. Og som regel med dårlige madrasser. Desto mindre båt du har, desto mindre komfort. Til gjengjeld kommer du nærmere naturen, og når du skal legge til er det lettere å finne plass. Uavhengig av båtstørrelse får du samme hav, sol og natur. Og menneskene, de kommer du på godt og vondt tettere på. I «Dus» er man tett på det meste. Men likevel er det ikke så stor forskjell å leve om bord i en 26-foter kontra en 40-foter. Følelsen er den samme, det praktiske er annerledes. Om du skal vekk fra båtfølelsen må du virkelig ha mye penger. Noen elsker småbåtlivet, andre fikser det ikke. Selv liker jeg å se på båten som det råeste teltet. Det er hardt, det har bysse – ja, til og med bokhylle. Hvilket telt har det?

Vær fleksibel

Jeg ser på båt som et redskap for å nå steder. Å utforske land er en stor del av gleden ved turseilingen. Å «runde» steder er målet. Se «det hele», som danskene sier. Noen steder er små, som Tunø, og i løpet av en dag eller to har en sett alt. Andre steder, som Aarhus eller Göteborg, får en bare en smakebit av. Ved ankomst pleier jeg alltid å ta en runde på Google Maps. På denne turen førte det meg til alt fra pingviner i Göteborg til minnesteder på Anholt. Noe av gleden med å seile er at en kommer til steder en aldri ellers hadde dratt til. Tilfeldige steder. Steder som Bua i Sverige, skvist mellom et kjernekraftverk og en cellulosefabrikk. Det var dit jeg sto opp etter å ha seilt kryss i nordavinden fra Anholt. Eller Resö, hvor jeg la meg fordi det ga god vinkel ut til Kosterfjorden i vestavinden dagen etterpå.

Å ha et innbitt mål for turen er sjeldent en god idé, men det er heller ikke så dumt å ha en retning staket ut i det man kaster loss. Sikt på månen og du ender opp i stjernene, sies det. Jeg satset på Bornholm, men endte opp på Tunø utenfor Aarhus. Nøkkelen er å kunne gi slipp på målet om det ikke lar seg gjøre. Ta det som det kommer. For hva er egentlig målet? På tur er det jo å ha det fint underveis. For en «delivery-skipper» er det noe annet.

«Happy ship»

De sier at de verste stormene er om bord, og de farligste haiene er på land. Jeg har pleid å si at om du har god moral om bord så blir de store tingene små, og ikke de små tingene store. Med sur stemning i båten blir det å glemme å kjøpe smør verdens undergang. Med god moral om bord kan en flire av at speileggene blir til eggerøre. Hvile i at det blir en god historie.

Om en er flere i samme båt krever det som regel at alle firer litt for å ivareta moralen, men til syvende og sist er det skipperens ansvar å ivareta mannskapet. Om en først har tatt valget om ha med folk i båten må en ta høyde for det svakeste leddet om bord.

På fly tar en på sin egen oksygenmasken før en hjelper andre. Det samme gjelder i båt. Om ikke skipperen er i vater, har ikke båten, spesielt med andre ombord, noe på vannet å gjøre. I Skagen var jeg der. Etter en strevsom start på turen så jeg hvor utmattende det ville bli å gjennomføre planen om en hurtig seilas til Bornholm. Jeg hadde med meg min bror disse første dagene og følte på ansvaret. Det var bare åpne strekk forut. Det gjelder å gi seg mens leken er god. Tynnslitt skipper kan bli starten på en kaskade som fører til katastrofe. Selv om det sikkert hadde gått fint, satte jeg en grense og sa at jeg seiler videre i roligere tempo, alene. Å ha det fint underveis ble det nye målet.

«Ship shape»

Noe av det jeg er aller mest fornøyd med fra denne turen er hvordan jeg kom gjennom uten at noe gikk i stykker. Småting kom jeg ikke utenom, som å flytte på tau som gnagde, bytte et storseilskjøte hvor strømpen revnet, men ingen store utstyrsfeil oppsto. Det tyder for meg på at vurderingene i forkant og underveis har vært gode. Om ting stadig går i stykker kan det være et varskutegn. Å presse båt og utstyr til bristepunktet er en del av regattaseiling, men ikke turseiling. På tur bør tiltak og vedlikehold gjøres før noe går i stykker. Det krever at en hele tiden har et øye på båten, riggen og motoren. Båtens systemer. Det er til tider utmattende, mye å holde styr på, men det løpende vedlikeholdet er en del av «gamet», spesielt for oss med begrenset budsjett og gammel båt. Om en ikke har energi og lyst til overs for vedlikehold, bør man holde seg på land. Det gjorde jeg i fjor. Flaks kommer til den som er forberedt, og i så måte kan du si at jeg på denne turen hadde flaks.

Det evige vedlikeholdet kan på et vis virke som pes, men på denne turen fikk jeg oppleve gleden av velgjort arbeid og nyte lengre perioder hvor «alt funket». Samtidig er gjøremålslista aldri helt blank. Trikset er å vite når en har gjort nok. Det blir aldri «perfekt».

Ruten:

• KNS

• Kanalen i Moss 

• Ildvderket 

• Sandøsund

• Skagen

• Østerby Havn, Læsø

• Anholt

• Grenaa

• Ebeltoft 

• Tunø

• Anholt

• Bua

• Långedrag, Gøteborg

• Fiskebäckskil

• Resö

• Moss

• Vollen

• KNS

På Anholt møtte jeg et ungt par som skrubbet dekk i en hetebølge. Mannen mente det var unødvendig, den kvinnelige skipperen mente det var det. De så frem til dagen hvor gjøremålslisten var tom. Det finnes ingen fasit. På «Dus» er målet trygg seilas i sjødyktig båt. For det trenger jeg et tett skrog og en rigg som står og et ror som styrer. Et anker og strøm til navigasjon og kommunikasjon. Autopilot var ikke på «må-ha-listen» for denne turen.

Å seile rundt med gammel motor innebærer at jeg må være forberedt på å legge til for seil om det så må være. Men til nå har motoren aldri sviktet meg. Seiler du med familie, har du kanskje ikke lyst til å utsette dem for alt som hører med et motorhavari.

Forskjeller i båtkultur

Etter hvert som det ble færre og færre norske flagg i havn, endret båtene karakter. Tendensen var at de ble mindre, eldre og mer velholdte. Spesielt på steder som Anholt lå det linet opp båt etter båt som alle var velholdte, kapable til å krysse åpne strekker med vann. Å være en del av dette fellesskapet var fantastisk. Oss gærninger som tar vare på gamle båter. På Anholt hjalp alle alle. Ja, jeg hjalp faktisk de ovennevnte danskene med å montere en autopilot, og de ga meg i prosessen deres gamle Autohelm 2000. Men den trengte jeg da ikke? Jeg ville håndstyre jeg.

Motorbåter var det lite av i Danmark, men det endret seg da jeg nådde Sverige. På den ene siden var det deilig å senke skuldrene innaskjærs, slippe risikoen assosiert med åpent vann, men på andre siden bød «E6-en» innaskjærs på andre utfordringer. Her var det mye trafikk. Mange motorbåter, og mye hekksjø. Og seilerstuene, som du finner i alle danske havner, med fellesgrill, fellesvasker for oppvask, var nå erstattet med kjipe doer og svenske skilt med forbud mot å gjøre oppvask i vasken. Seilbåtene var blitt større, flere kjørte motor. Jeg skulle ønske vi hadde litt av den danske båtkulturen her til lands. Det er godt å være norsk i liten båt i Danmark.

Vær i ett

Vurdering av vær viste seg å være svært viktig denne sommeren. Spesielt alene og uten autopilot. Det blåste jevnt over mye. Jeg tenkte at ved å plassere meg vest og sør for hjem ville det bli enkelt å komme seg hjem. Men nordavinden og lavtrykkene ga seg ikke. Små sommerlige lavtrykk skapte usikre forhold. På Tunø ventet jeg på normalt sommervær med vind fra sør eller vest, men det kom aldri. I lumske lavtrykk kunne en ikke stole på punktvarselet til Yr. En måtte forstå været og ta en mer helhetlig vurdering. Meteorologens kommentar fra DMI og SMHI ble instrumentene. Her skrev de at det var usikkert det de hadde meldt. At 50 kilometer forflytning av et lavtrykk kunne gjøre store utslag. Det var et sjakkspill å seile i sommer. Til tider var det utmattende å stå alene i vurderinger skal/skal ikke. Noen ganger hjalp det å prate med andre på brygga om været. Andre ganger skjønte man at vi så ulikt på det. Med andre om bord er det enklere å si okay, vi tar denne risikoen sammen. Alene skjerpes kravene til en beslutning om å dra.

Instinktet

I morgener med tvil fant jeg det noen ganger nyttig å skru av den analyserende hjernen og gå opp på en ås og se på vannet. Heller ta det rolig og la svaret komme naturlig. På Resö, før siste etappe inn fjorden, var det instinktet som på et tidspunkt tok over. Tidsfristen om å komme hjem hang over. Om ikke i dag, ville jeg komme hjem for sent. Været var på grensen og farvannet lumskt. Etter timevis av skal/skal ikke fikk jeg en underlig opplevelse av at kroppen min sa «go». Med ett sto jeg og tok på meg seilbuksa. Det var liksom som om kroppen kastet loss. Intuisjonen stemte. Vinden dreide og løyet. Noen ganger må en stole på det erfaringsgrunnlaget en har, alt det som ligger i underbevisstheten. Om svaret ikke er å finne i bevisstheten, la det som er i dypet komme opp.

Å seile er ikke som å kjøre på veien. En må følge med på det som skjer under vann like mye som man prøver å seile i været. Alene merker jeg at jeg har blitt mer årvåken for ørsmå endringer i strøm og sjø. Det har blitt tydelig for meg at vinden og sjøen er i konstant endring. Har en akseptert det og unngår å starte motoren, kan en begynne å se på hva en har kontroll over, og hva en ikke har kontroll over. Været får jeg ikke endret. Men jeg kan endre måten jeg seiler i det.

Rettidig omhu

I sommer vendte jeg stridig tilbake til et begrep som danskene kaller rettidig omhu. Et motto fra Mærsk bakt inn i folkesjelen som handler om å være omtenksom i det man utfører en handling. Ikke falle bakpå og bli satt i en uheldig situasjon grunnet manglende omtanke i det handlingen ble gjort. På sjøen innebærer det å vite hva som ligger bak neste nes. Grabbe høyde mens man kan. Ha plass til avdrift om fremdriften skulle stoppe. Det handler om å gjøre vedlikeholdet før noe går i stykker. Vite hvor vinden skal blåse fra i morgen når du legger deg i havn i dag. Ha en plan B og C på plass.

Flyt

Noen ganger, som utenfor Hvaler eller på vei mot Skagens rev, var det ikke mulig å oppdrive en god Plan B i form av et sted å falle av. Den eneste veien ut av situasjonen var gjennom. Det er en viss frykt knyttet til det, men på sjøen har jeg aldri funnet den lammende. For selv om jeg måtte rundt trestene var det ting jeg kunne gjøre. Jeg kunne holde maksimal avstand i sundet mot le kyst. Jeg kunne justere mengden seil. På sjøen har en alltid en rekke handlinger en kan gjøre, før en er maktesløs. Det er ikke som på fjellet hvor du med ett er i et snøskred. Det går gradvis, og terror tror jeg ikke kommer før du sitter i flåten og nødpeilesenderen er tom for strøm. Eller du er over bord og båten seiler av gårde. Jeg har funnet at på sjøen så instruerer faren deg til å gjøre det neste rette. Når trykket øker, stilner hodet. Utenfor Hvaler følte jeg meg helt levende og til stede. Ingenting annet enn neste bølge og neste trekk fantes. Det vekket noe i røttene. Slike opplevelser er jo det mennesket er laget for. Vår kropp er laget for overlevelse i naturen. I sivilisasjonen har jeg funnet at det samme nervesystemet har en tendens til å gjøre «fight or flight» ut av kassa på Kiwi. Å føle ekte risiko, men samtidig ha kontroll, er noe jeg kun finner på havet.

Brikkene faller på plass

Etter at faren forsvant satt jeg igjen med stillhet i det jeg skled inn Oslofjorden. Jeg la meg i Moss den kvelden, samme sted jeg hadde stoppet på vei ut. Med det var en annen person som la til denne gangen. Dagen etter seilte jeg forbi Åros. Stedet hvor jeg bodde i fjor etter å ha blitt singel. En hel vinter har jeg stått på Årosfjellet og speidet ut på Drøbakssund. Nå kom jeg seilende inn. Med ett skjønte jeg at det var denne sirkelen jeg skulle slutte. Målet var ikke å finne et sted på et kart. Bornholm var bare gulroten som dro meg ut. I løpet av turen var det som om en stor brikke falt på plass. Seiling flytter meg, beveger meg, former meg. Og alene i liten båt oppleves det sterkere enn noen gang.

Å kaste loss gir ikke alltid mening for dem på land. Det virker kanskje ikke rasjonelt når du før avreise driver med båtyoga daglig og kvitteringene hoper seg opp. Men av en klok mann i Fiskebäckskil lærte jeg at seilere trenger både hav og land. Balansen mellom de to er det som holder en oppe. Det er livsviktig. Om en seiler bare er på havet blir han tullete, men om en seiler bare er på land blir han i hvert fall tullete!

Han sa at jeg i fremtiden kommer til å være takknemlig for at jeg gjennomførte akkurat denne turen. Det resonnerte med tidligere erfaringer fra å komme hjem fra langtur. Denne turen var kanskje ikke den lengste, men dens art og karakter legger likevel grunnlaget for noe helt nytt. En skjønner ikke hva en slik tur gjør med deg før lenge etterpå. Først når man én dag ser tilbake og kobler prikkene skjønner man hvor viktig det var at man dro på den turen.