Suser avgårde solo: – Er du klar over hvor heldig du er?

Ankomst i Skagen markerte slutten på kapittel én: Ut fjorden, over Skagerrak og med mannskap ombord. Overfarten fra Færder hadde satt en støkk i meg, og fått meg til å tvile på hele opplegget. Jeg trengte litt tid alene, og jeg trengte å ta av litt av presset om å nå Bornholm. Derfor la jeg idéen om Bornholm på is, og min bror bestilte billett til Bornholm. Det virket fryktelig langt til Bornholm. Og all den distansen, skulle jeg og seile tilbake? Var det verdt det?

Jeg ga slipp på forventningene, og bestemte meg for å seile videre med det målet om å ha det godt underveis. Kanskje kommer motivasjonen for å seile til Bornholm tilbake, kanskje ikke, tenkte jeg. Det føltes riktig å seile videre alene. Jeg ville ha utfordringene, og friheten som hørte med.

Det var som å ta av en tung bør, og før broren min skulle ta toget gikk vi rundt med lave skuldre i Skagen. Så de tyske bunkrene, som nå, 40 meter med erosjon senere, ligger helt ved vannkanten. Klappet «det grå fyr». Så kampen mot Brasil i båten. Skagen havn var fylt med grønne dekksluker den kvelden, og nordmenn lot flagget stå gjennom natten. Ja, det er godt å ha norsk på hekken i disse dager.

En etappe om gangen

Uansett hvor veien ville gå så måtte jeg krysse Kattegat før eller senere. Det neste riktige da virket å være Læsø. Enten ville det bli en "bro" over til svenskekysten, eller så ville det føre meg videre sørover. En etappe av gangen, tenkte jeg, og med nordavind lå forholdene til rette for en god seilas. Jeg bare håpet på bedre sjø enn det jeg opplevde til Skagen. Etter Skagerrak tvilte jeg på egenskapene til «Dus», spesielt på åpne strekk, men hurtig skjønte jeg at i le av Skagen så er «Dus» i sitt rette farvann. For rom slør skled «Dus» avgårde i fem-seks knop. Og underveis erfarte jeg aspekter ved soloseilas jeg ikke har kjent på en stund: jeg blir mer skjerpet, og kan synge for full hals om jeg så vil det.

På rekordtid var vi fremme i Østerby havn, sentrum for fiskeriet på øya, som fremdeles er levende. Hver natt, i farvannet rundt om Læsø bunntråles det etter jomfruhummer. Angivelig er fiskeriet bærekraftig, både for havbunnen og hummeren. Litt før solnedgang drar båtene ut, for å være i posisjon til når jomfruhummeren kommer ut av sin egenlagde hule, som de er i om dagen. Etter soloppgang kommer båtene inn, og på Læsø fiskeindustri i Østerby havn prosesseres den og sendes ut til hele verden.

Værfast på Læsø

Dagen etter blåste det kjetting og vi var værfast. Jeg leide sykkel og tråkket meg gjennom det særegne landskapet. Forbi Læsøs berømte tanghus, altså, hus med tak av tang, forbi gamle Østerby havn på sørsiden, hvor det på 16-, 17- og 18-hundretallet var dypt nok til å ligge. Faktisk var Læsø det stedet etter København og Bergen med flest hjemmehørende skuter, og de lå da i denne bukten som nå er mudder i dagen, på sørsiden. Videre gikk turen forbi boder med rabarbra, tårnet til Thorvald Hansen, og til sist til saltsyderiet, som kan virke som har vært i drift i hundrevis av år, men som egentlig er en arkeologisk rekonstruksjon oppført på 90-tallet.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Seilmagasinet (@seilmagasinet.no)

Takknmelighet

Jeg pønsket på ruten videre. Fra Læsø kunne en gå over til svenskekysten, men sør for Gøteborg er det få havner, og de er heller ikke er så spennende. Litt lenger, kanskje på kanten langt for en 26-foter med én ombord, uten autopilot, lå Anholt. Jeg rådførte meg med folk som kjenner farvannet, og endte opp med å bli solgt på Anholt. Dessuten, det var dit vindene ville ha meg. Med syv sekundmeter nordvest lå det an til rom slør. Jeg regnet med en 12 timers økt ved rorkulten. 

Kvelden før avreise, idet jeg nynner for meg selv og lager middag og lunsj for seilasen dagen etter, kommer det en nordmann bort til båten. Han var familiefar, på familietur:

– Er du alene? Spurte han

– Ja?

– Er du klar over hvor heldig du er?

Ordene traff meg. Jeg trengte å høre det. Det er lett å føle seg litt ensom fra tid til annen når en seiler alene, glemme takknemligheten i alt som må gjøres ombord. Jeg håper jo å kunne seile som han en dag, men likevel. Å kunne eie sin egen tid og kurs er frihet, og frihet, det er luksus. I takknemlighet gikk jeg og la meg.

Vår beste seilas

Grytidlig neste dag var det avgårde til Anholt. Rundt Læsø er det en del grunner og rev å navigere, men når jeg omsider nådde kursen jeg skulle ha skjønte jeg at dette blir en bra seilas. I dønn flatt vann i le av Læsø, med ideell vindvinkel og styrke, nådde «Dus» hastigheter jeg ikke trodde var mulig. Seks, seks og en halv knop. Etter hvert som sjøene bygget seg litt opp og vi surfet: syv knop jevnlig! På de beste bølgene åtte.

Fire timer før skjema, etter åtte timer bak roret rundet jeg østmerket ved Anholt og skled inn den siste biten mot havnen. Tiden hadde flydd forbi, ingen musikk, ingen prat, bare fart. Sol, vind, båt, brusing og sjøsprøyt. En barsk glede. Når jeg kom frem var det som om min innside hadde blitt blåst ren. På Anholt er det kun kule seilbåter, for det krever litt å komme seg dit. Det å da kunne komme inn på dette sted, med en av havnens korteste master, alene og uten autopilot, med et flagg som det ikke er så mange av, og i en båt jeg betalte 19 000 for – det er salig. 

Les flere postkort:

postkort fra dus

• 

  Sirkelen er sluttet

  Etter fem uker til sjøs har Albin Cirrus «Dus» kommet hjem. Og det i tide, uten uhell og uten at noe gikk i stykker.

• 

  Glede, frustrasjon og tordenvær på motor(båt)veien

  Platt lens på «E6-en» langs svenskekysten. Å smette gjennom trange farvann er en fryd – helt til en hekksjø eller tordenbyge feier forbi.

• 

  Endelig innaskjærs

  Etter ukesvis i åpen sjø har «Dus» nådd Gøteborg. Men ikke uten en siste prøvelse ved Nidingen. Vi er i turens siste uke, og nå meldes det om medvind – hele veien hjem.

• 

  «I can see Sweden now but the rain has come»

  Kattegat er krysset. På to dager i rom sjø, i motvind og uten autopilot har «Dus» og jeg lagt bak oss en distanse tilsvarende Oslo–Smögen. Nå har et kraftig lavtrykk gjort seg gjeldene, og en kaldfront gir forsmak på høst.

• 

  16 timer til rors senere: halvveis over Kattegat

  “Dus” og Bror er på vei hjem. Etter 5 dager værfast på den minste øya så langt, Tunø, og én maratonetappe til rors er vi tilbake på Anholt. Svenskekysten står for tur.

• 

  «Better safe than sorry»

  Værfast på Tunø i lunefulle lavtrykk. Bli med inn i et seilers sinn i en avgjørelse om å ikke kaste loss.

• 

  Ved Tunø tørner vi om

  Etter en tid i Danmarks hjerte er jeg tilfreds. Herfra går ferden hjemover, om bare vinden kan vende tilbake til normalen.

• 

  Seilas til hjerte av Danmark

  Det har gått to uker siden jeg kastet loss. I havn er det nå ingen nordmenn å se. Jeg har valgt å gå vest, inn i det ukjente.

• 

  Beachlife og bjergbestigning på Anholt

  – Når været er dårlig så kan du ikke dra og når været er bra så vil du ikke dra. Slik beskrives Anholt. Nå skjønner jeg hva som menes, og vinden, den har forsvunnet. Så da er jeg her da, men likevel, jeg kan jo ikke gro fast? Heldigvis har veien videre blitt mer klar for meg.

• 

  Erfaringen fra Skagerrak får meg til å revurdere planene

  Med vind fra nord, strøm fra sør og øst og dønninger fra vest ble krysningen av Skagerrak en humpete affære – krydret med litt frykt for å synke, antydning til sjøsyke og en bom i hodet. Erfaringene med «Dus» i åpent hav gir grobunn for spørsmålet: Er Bornholm egentlig en god idé?