Postkort fra «Dus»:

TAKKNEMLIG: På Læsø fikk jeg en påminner om hvor heldig jeg er som har mulighet til å være herre over min tid. Bror Sonne avbildet på stranden i Læsø.
TAKKNEMLIG: På Læsø fikk jeg en påminner om hvor heldig jeg er som kan være herre over min tid.

Suser avgårde solo: – Er du klar over hvor heldig du er?

Planen om Bornholm ble lagt på is etter en tøff tur over Skagerrak. Alene ombord i «Dus» fant jeg tilbake til lave skuldre, ekte seilglede og en uventet påminnelse på brygga om hvor luksuriøst det faktisk er å eie sin egen tid og kurs.

Publisert Sist oppdatert

Ankomst i Skagen markerte slutten på kapittel én: Ut fjorden, over Skagerrak og med mannskap ombord. Overfarten fra Færder hadde satt en støkk i meg, og fått meg til å tvile på hele opplegget. Jeg trengte litt tid alene, og jeg trengte å ta av litt av presset om å nå Bornholm. Derfor la jeg idéen om Bornholm på is, og min bror bestilte billett til Bornholm. Det virket fryktelig langt til Bornholm. Og all den distansen, skulle jeg og seile tilbake? Var det verdt det?

Jeg ga slipp på forventningene, og bestemte meg for å seile videre med det målet om å ha det godt underveis. Kanskje kommer motivasjonen for å seile til Bornholm tilbake, kanskje ikke, tenkte jeg. Det føltes riktig å seile videre alene. Jeg ville ha utfordringene, og friheten som hørte med.

Det var som å ta av en tung bør, og før broren min skulle ta toget gikk vi rundt med lave skuldre i Skagen. Så de tyske bunkrene, som nå, 40 meter med erosjon senere, ligger helt ved vannkanten. Klappet «det grå fyr». Så kampen mot Brasil i båten. Skagen havn var fylt med grønne dekksluker den kvelden, og nordmenn lot flagget stå gjennom natten. Ja, det er godt å ha norsk på hekken i disse dager.

En etappe om gangen

Uansett hvor veien ville gå så måtte jeg krysse Kattegat før eller senere. Det neste riktige da virket å være Læsø. Enten ville det bli en "bro" over til svenskekysten, eller så ville det føre meg videre sørover. En etappe av gangen, tenkte jeg, og med nordavind lå forholdene til rette for en god seilas. Jeg bare håpet på bedre sjø enn det jeg opplevde til Skagen. Etter Skagerrak tvilte jeg på egenskapene til «Dus», spesielt på åpne strekk, men hurtig skjønte jeg at i le av Skagen så er «Dus» i sitt rette farvann. For rom slør skled «Dus» avgårde i fem-seks knop. Og underveis erfarte jeg aspekter ved soloseilas jeg ikke har kjent på en stund: jeg blir mer skjerpet, og kan synge for full hals om jeg så vil det.

På rekordtid var vi fremme i Østerby havn, sentrum for fiskeriet på øya, som fremdeles er levende. Hver natt, i farvannet rundt om Læsø bunntråles det etter jomfruhummer. Angivelig er fiskeriet bærekraftig, både for havbunnen og hummeren. Litt før solnedgang drar båtene ut, for å være i posisjon til når jomfruhummeren kommer ut av sin egenlagde hule, som de er i om dagen. Etter soloppgang kommer båtene inn, og på Læsø fiskeindustri i Østerby havn prosesseres den og sendes ut til hele verden.

LEVENDE: Fiskersamfunnet i Østerby Havn er støttet opp med alle fasiliteter lett tilgjenglig. Her fra Læsø Skibsverft.
LEVENDE: Fiskersamfunnet i Østerby Havn er støttet opp med alle fasiliteter lett tilgjenglig. Her fra Læsø Skibsverft.
DUS: Allerede i Skagen fikk vi høre: Jøss, har du kommet så langt med så liten båt? Nå i Anholt er det nesten ingen nordmenn. Her fra Læsø, hvor det var flest svensker.
DUS: Allerede i Skagen fikk vi høre: Jøss, har du kommet så langt med så liten båt? Nå i Anholt er det nesten ingen nordmenn. Her fra Læsø, hvor det var flest svensker.
LEVENDE: Fiskersamfunnet i Østerby Havn er støttet opp med alle fasiliteter lett tilgjenglig. Her fra Læsø Skibsverft.
LEVENDE: Fiskersamfunnet i Østerby Havn er støttet opp med alle fasiliteter lett tilgjenglig. Her fra Læsø Skibsverft.
UVÆR PÅ VEI: Været ved ankomst til Læsø var høstaktig.
UVÆR PÅ VEI: Været ved ankomst til Læsø var høstaktig.

Værfast på Læsø

Dagen etter blåste det kjetting og vi var værfast. Jeg leide sykkel og tråkket meg gjennom det særegne landskapet. Forbi Læsøs berømte tanghus, altså, hus med tak av tang, forbi gamle Østerby havn på sørsiden, hvor det på 16-, 17- og 18-hundretallet var dypt nok til å ligge. Faktisk var Læsø det stedet etter København og Bergen med flest hjemmehørende skuter, og de lå da i denne bukten som nå er mudder i dagen, på sørsiden. Videre gikk turen forbi boder med rabarbra, tårnet til Thorvald Hansen, og til sist til saltsyderiet, som kan virke som har vært i drift i hundrevis av år, men som egentlig er en arkeologisk rekonstruksjon oppført på 90-tallet.

TANGHUS: Læsø er kjent for sine hus med tang på taket.
TANGHUS: Læsø er kjent for sine hus med tang på taket.
LÆSØ SALT: På saltsyderiet kan en se hvordan de angivelig lagde salt i gamledager på Læsø.
LÆSØ SALT: På saltsyderiet kan en se hvordan de angivelig lagde salt i gamledager på Læsø.
TRADISJON: Å besøke tårnet er et must. Thorvald Hansen var tidligere sjømann og savnet et sted å skue ut fra, så han bygde dette tårnet i 1926.
TRADISJON: Å besøke tårnet er et must. Thorvald Hansen var tidligere sjømann og savnet et sted å skue ut fra, så han bygde dette tårnet i 1926.

Takknmelighet

Jeg pønsket på ruten videre. Fra Læsø kunne en gå over til svenskekysten, men sør for Gøteborg er det få havner, og de er heller ikke er så spennende. Litt lenger, kanskje på kanten langt for en 26-foter med én ombord, uten autopilot, lå Anholt. Jeg rådførte meg med folk som kjenner farvannet, og endte opp med å bli solgt på Anholt. Dessuten, det var dit vindene ville ha meg. Med syv sekundmeter nordvest lå det an til rom slør. Jeg regnet med en 12 timers økt ved rorkulten. 

Kvelden før avreise, idet jeg nynner for meg selv og lager middag og lunsj for seilasen dagen etter, kommer det en nordmann bort til båten. Han var familiefar, på familietur:

– Er du alene? Spurte han

– Ja?

– Er du klar over hvor heldig du er?

Ordene traff meg. Jeg trengte å høre det. Det er lett å føle seg litt ensom fra tid til annen når en seiler alene, glemme takknemligheten i alt som må gjøres ombord. Jeg håper jo å kunne seile som han en dag, men likevel. Å kunne eie sin egen tid og kurs er frihet, og frihet, det er luksus. I takknemlighet gikk jeg og la meg.

Vår beste seilas

Grytidlig neste dag var det avgårde til Anholt. Rundt Læsø er det en del grunner og rev å navigere, men når jeg omsider nådde kursen jeg skulle ha skjønte jeg at dette blir en bra seilas. I dønn flatt vann i le av Læsø, med ideell vindvinkel og styrke, nådde «Dus» hastigheter jeg ikke trodde var mulig. Seks, seks og en halv knop. Etter hvert som sjøene bygget seg litt opp og vi surfet: syv knop jevnlig! På de beste bølgene åtte.

Fire timer før skjema, etter åtte timer bak roret rundet jeg østmerket ved Anholt og skled inn den siste biten mot havnen. Tiden hadde flydd forbi, ingen musikk, ingen prat, bare fart. Sol, vind, båt, brusing og sjøsprøyt. En barsk glede. Når jeg kom frem var det som om min innside hadde blitt blåst ren. På Anholt er det kun kule seilbåter, for det krever litt å komme seg dit. Det å da kunne komme inn på dette sted, med en av havnens korteste master, alene og uten autopilot, med et flagg som det ikke er så mange av, og i en båt jeg betalte 19 000 for – det er salig.