Ved Tunø tørner vi om 

På den lille bilfrie øyen Tunø går en byge gjennom. På tide å skrive om de siste dagene. 

Sist brev ble rundet av ved ankomst til Ebeltoft. Oppkalt etter en toft med epler. I denne lille vestvendte byen er fregatten “Jylland” den store atraksjonen. Verdens lengste treskip, sjøsatt i 1860, er en nasjonalhelt i Danmark. I 1864 så den to timer kamp i slaget om Helgoland. Til tross for seier i dette slaget gikk Danmark på et sviende nederlag i krigen. De mistet to femtedeler av sitt land, i det som i dag er nordlige Tyskland, og en tredjedel av befolkningen. Etter slaget om Helgoland tjente fregatten også som kongeskip, og tok flere turer til Karibia. Nå er det museumskip i tørrdokk – i Ebeltoft. 

Jeg kom hit etter å ha fått nyss om fine farvann av tyskere på Anholt. Djursland, Djursland heter regionen, og den utgjør en slags halvøy som stikker ut øst av Jylland. Området blir ofte beskrevet som hjerte av Danmark. Så og si hele den sørlige delen av Djursland er innbefattet i Mols Bjerge Nasjonalpark. 

Landskapet her er ulikt noe jeg har sett før. Det er dansk, men kupert. Det er sannelig vakkert, og jeg kan se for meg hvor yndet dette landet måtte ha vært i “Gamledager”. Fisk i havet og fruktbar jord på land. Beskyttet fea storhavet. Ja, lenge må dette området ha vært yndet, for landskapet er pepret med fortidsminner som gravhauger og bautasteiner. 

Ebeltoft ligger øst i dette landskapet og skuer mot vest, mot solnedgangen. Ifølge en annens tysker, naboen i Ebeltoft havn, har stedet røtter til mer enn 700 år tilbake i tid. Det er kanskje ikke vanskelig å forstå hvorfor store deler av byen består av brostein, bindingsverkshus og stokkroser. En perle, har jeg kommet til å finne ut av. 

Men når jeg sto opp i Ebeltoft dagen etter ankomst var det ikke dette jeg ble imponert av. Jeg oppdaget nemlig tidenes båtutstyrsbutikk, rett på havnen. Gudman og Søn, et sted med alt og alle varianter av alt! Like ved er en enorm bruktbutikk, Jem & Fix (en slags dansk hybrid mellom Jernia og Maxbo), og sportsbutikker. Morgenen ble tilbragt saumfarende i disse bukkene, med seiltape kjøpt hos Gudman, gaver på bruktbutikken og flip flops på sportsbutikken. Hetebølgen var nå kommet for fullt. Lunsj besto av fish and chips på havnen. 

Jeg hadde et ønske om å se Aarhus, Danmarks nest største by. Planen var i utgangspunktet å ta båten dit, men i Ebeltoft slo det meg at jeg kunne jukse, og ta bussen. Kvelden ble tilbragt spaserende i Aarhus, drikkende Faxe Kondi i varmen. 

102 meter treskip

Neste dag var det dags for fregatt. Det slo meg at mye før var som nå. Historien til "Jylland" er preget av motorproblemer, Her er noe av det jeg lærte: Skipet krevde 1600 til 1800 eketrær for å bli bygget. Prisen var i overkant av 700 000 riksdaler, i dag tilsvarende åtte til ti milliarden danske kroner. Av de vel 700 000 riksdalene gikk 300 med til maskinen, som likevel var udugelig. Danskene var skeptiske til hvorfor de trengte motor, men sjøslagets natur hadde gjort det nødvendig. Skipet var altså en hybrid. Det var det første danske krigsskip bygget fra start med motor i mente. Likevel var det også det siste ekte treskip i den danske marine, et  som ikke hadde panser utapå. Kanonskudd gikk gjennom som smør, fortalte en guide. Og kanon, det fyrte de av. Ja det er også en av tingene med Ebeltoft, hver dag rundt kl 12 så hører en kanonskudd fra “Jylland”. Det vekket noe i meg å se en røyklagt fregatt, med riggen som bakteppe og dens liner av skygge dansende i røyken, altimens kruttlukten fylte luften. Det krevde 60 mann å få opp ankeret, og besetningen var på 400. Hvordan alle fikk plass, er et mysterium. 44 kanoner, fire dekk, seks meter dybde. Kongens daværende raskeste skip, og den gang da og i dag et nasjonalsymbol for dansk sjømakt. 

Etter mye nerding av freggat var neste punkt på agendaen å "runde" Ebeltoft. Ifølge nabobåten slet byen og dens befolkning for ti år siden. Så bygget de et samfunnshus, Maltfabrikken, og nå går det bra igjen. Maltfabrikken, som skal være et skinnende eksempel på et samfunnshus ble derfor sett. En utstilling om ekstraksjon av sand fra dansk havbunn la frem argumenter for at vi må bygge med mindre sand. Ferden gikk videre forbi det andre av byens to klokketårn, som stadig spiller i tandem. Det på rådhuset angivelig bygd fordi befolkningen ikke hørte klokken fra kirken. De to tårn, sammen med kanonskuddene  som jevnglig går av ved fregatten, gir den lille byen en egenartet atmosfære. 

Jeg hadde egentlig et ønske om å vandre i "Mols Bjerge", men i heten nøyde jeg meg med bussturen jeg hadde hatt til Aarhus, gjennom landskapet. De ligger klare for utforskning en annen gang. Jeg ville videre, og nok en gang hadde jeg fått anbefalt Tunø. Planen var å dra til Tunø, og vente på vind her. Mekke litt på båten før hjemturen. Jeg hadde jo fått en autopilot av noen dansker på Anholt, men for å vekke den til live trengte jeg et nytt støpsel til 12 volt. Planen ble å kjøpe delene jeg trengte i Ebeltoft, mekke på Tunø. Tidlig neste gikk turen derfor til Jem & Fix, Gudman og søn, og jerrykannen, den ble også fylt. Jeg har vel brukt 10 liter diesel så langt på turen. 

Seilasen fra Ebeltoft til Tunø startet bra med effektiv kryss ut bukten. Alt satt. Jeg og "Dus" er virkelig i vårt ess om dagen, så lenge det er vind. Jeg har funnet at min sinnstilstand til sjøs er direkte proporsjonal med antall knop mot mål. 

Men siden Anholt harv inden hatt en tendens til svikte, og da er det i gang med motor, som i "Dus" går fryktelig tregt. Om det er jeg som er overforsiktig eller båten som er undermotorisert, er ikke godt å vite. Trolig har nok noen av de syv og en halv hestene i MD5en fra 83 stukket av siden da. På flatt vann i null strøm går det som regel tre knop. Jeg nevner strøm for nå som jeg er i beltene har det blitt en stor faktor i planleggingen av seilas. Jeg bruker DMI sine nettsider for å gjøre dette. Jeg hadde beregnet nok tid til å komme frem før strømmen kom i mot for fullt, men med vinden som forsvant så jeg klokken tikke. Med null vind og for motor ble det en glovarm ettermiddag på dekk i to knop motstrøm og tre knop båtfart. Mange båter slet i strømmen, ja en ved siden av meg drev faktisk på grunn. Men de kom seg av, med bare stoltheten såret. 

Mektig lei av motstrøm og lite vind, skled jeg inn mot Tunø Havn samtidig med Maud Kerstholm og Jens-Jakob Brodersen. De var på tur i en Spækhugger, en dansk entypebåt. De seilte uten motor, og et lite puff den siste biten ble vel tatt i mot. Innenfor moloen dro de frem åren, og padlet ubekymret inn i den trange havnen. Jeg la meg utpå en hyggelig tysk familie i en Vindø. Jeg spaserte rundt i Tunø by, og i solnedgangen så jeg jeg relieffet av Aarhus’ tårn. På Tunø er det er ordtak som sier at det er ingenting du må gjøre, bare en masse du kan. Her, I det jeg har bestemt blir Dus’ fjerneste havn for denne turen, hviler det en ro. Ingen biler, bare lyden av fugler og båtfolk og en baugtrhuster i ny og ne. 

En spasertur rundt øyen tar bare noen timer. Forbi flystripen det er vanskelig å legge merke til du passerer, det er bare en liten stripet hvor gresset er klippet med en vei over, bort il Nørreklint, og tilbake gjennom byen. Tunø er fantastisk. Det er destinasjonen “Dus” nådde i år. Nå venter hjemreisen.

Etter litt sjyfling rundt i dag tidlig er jeg nå godt plassert som innerste båt. Det er uvant. Litt senere endte jeg opp med å prate med de Maud og Jens-Jakob i Spækhuggeren. De hadde bitt merke i at jeg hadde blitt bokset inne av "Big mac", en princess 48. En big mac i fleisen. De inviterte på grilling og kvelden ble tilbragt pratende seiling med de to. Siden Anholt har det skjedd et skifte. I hver havn blir jeg nå kjent med nye seilere. Det virker som at jeg og "Dus" tiltrekker oss akuratt den ene etter den andre av den type folk vi før turen drømte om å møte. En "Big mac" i fleisen i ny og ne tåler vi. 

Hvor er sønnavinden?

Det er 16 dager igjen av turen, og 250 nautiske mil. Det burde gå, men været har vært snodig i år. Det virker som at det enten blåser nord, eller så er det stille, eller så er det storm. Håpet er at vinden vil gå tilbake til normalen, altså vest eller sør. Da vil jeg fra midt utgangspunkt langs Jylland kunne skli hjem i medstrøm og medvind. Det er i alle fall lov å håpe. Akkuratt nå er jeg fornøyd bare det slutter å blåse fra nord.