16 timer til rors senere: halvveis over Kattegat 

Jeg endte opp med å bli værfast på Tunø i fem dager. Årsaken er det ustabile sommerværet som nå preger farvannene. Små lavtrykk oppstår i øst og vest, og små endringer i bane kan gi store utslag i styrke og retning. Det er lite gunstig for en soloseiler på utkikk etter et vindu for å krysse Kattegat.  

Men oppholdet på Tunø, som jeg forøvrig har glemt å nevne ble kåret “Årets Ø 2024-25”, ble likevel uforglemmelig. Jeg fikk nemlig nye venner der, Maud Kerstholt fra Nederland og Jens-Jakob Brodersen fra Danmark. Vi kom seilende inn samtidig. De i en Spækhugger uten motor, jeg med “Dus”. Etter at Princess 48 "Big Mac" la seg foran nesa på meg, og blokkerte det som var, begynte vi å prate. Først om "Big Mac", så det hele. 

Hver dag pratet vi vær, og hver dag spilte vi kort. Vi spiste alle middager sammen, som regel ved grillen ved seilerstuen. Turer til butikken og grønnsaksvognene. Minigolf. Den siste dagen gikk vi opp til fyret, som er på toppen av kirketårnet. Dette er Danmarks eneste kombinerte kirke og fyrtårn. 

Jeg stusset over de åndelige parallelene mellom kirke og fyrtårn. Tenkte på sangen “Har du fyr”, en sang om det å ha lys som viser vei. "En lampe som gløder i mørke, og loser deg ut og frem, som tar deg bort og hjemmefra, men også tar deg hjem”. Ja, de I kirken som ikke er seilere vil nok kunne assosiere. 

Det er givende å seile alene, men jeg merker og at vi i vår natur er laget som sosiale vesener. Derfor var det å ha selskap, når en først var værfast på denne bittelille øyen, en vel tatt imot gave. Jeg har pratet med mange seilere på veien, og det har vært litt av hensikten med å seile alene, møte folk, men Maud Og Jens-Jakob var annerledes.

At det var på Tunø jeg skulle treffe dem. Værfast den lengste tiden på den minste øya, er bedre regissert enn det jeg kunne fått til. Jeg ble liksom ledet til denne øya. Fra Anholt til Ebeltoft så hørte jeg det igjen og igjen. Tunø. Jeg ble dratt dit. Og slik har det i grunn vært hele tiden. Det kan virke som at det som skjer på denne turen utspiller seg akkurat slik det skal. 

Tunø ble det naturlige vendepunkt. Et sted å lade opp, gjøre båt og mannskap klar for andre akt. Koble av og nyte det enkle liv som værfast seiler. Kort og kaffe, høneblunder og lesing, sniktitting ut luka mens regnet trommer på dekk. 

Tirsdag kom værvinduet. Ikke et ideelt vindu, men ett som ga i det minste ga løfte om en trygg dag utpå. Det skulle blåse fralandsvind. Kryss først, før det dreide om til lens i løpet av formiddagen. 

Det har begynt å bli skikkelig mørkt nå, og dagene er merkbart kortere. Alarmen ble satt til 04:30, en halvtime før soloppgang, og når jeg sto opp var det en elektrisk stemning i havnen. I skumringen, på dette ganske underlige tidspunkt på et underlig sted, sto båt på båt og gjorde seg klare for seilas. Seilerne var ivrige etter mange dagers venting. Bomtrekk av, siste tur til toalettet. Landstrøm inn og vinking og klemmer mellom nye og gamle bekjentskap. En etter en la utpå. Vi var en synkron gjeng seilere på Tunø. 

Fem dager før hadde spækhuggeren og jeg kommet inn sammen, og denne morgenen endte vi opp med å dra sammen. Nøyaktig samme tid faktisk. De skulle tilbake til Aarhus, hvor de hadde startet turen én uke før. De kom seg ikke så langt avgårde denne gangen, men pyt, slik er det å seile, sa de. I solopgangen rundet vi revewt utenfor Tunø, og de dro til skjøtene og begynte kryssen mot Aarhus, hvor vinden også kom fra. Jeg kunne seile med stikk i skjøte over nordkysten av Samsø. I medstrømm og med soloppgang forut, Tunø bak meg i gyllent sollys fikk jeg litt tid til å reflektere på reisen så langt. Tunø ble stedet jeg nådde i år. Øyen, den har fått en spesiell plass i hjertet mitt. 

Foran lå krysning av Kattegat og retur via svenskekysten. Det er et stykke for en liten båt, men det var bare å sette i gang, tenkte jeg i det jeg forlot Tunø. Plan A for denne dagen var Anholt, 55 nautiske mil unna. Plan B var Grenaa, 30 mil unna, og siste havn før det åpne Kattegat. 

På det som etterhvert ble full kryss, men likevel med kurs mot Anholt, spiste jeg mil i medstrømmen. Og nå yret det av liv i Aarhus bukt. Båtene som hadde ligget værfast strømmet ut av sine havner, og samlet seg på "motorveien". sør for Grenaa. Og ja, alle seilte mot alle. Cirrusen seilte overraskede bra sett opp mot de andre, jeg hadde jo vært nede med dykkermasken og skrubbet av litt slim mens jeg var på Tunø.

Ved lunsjtider var jeg ankommet Greena. Timene hadde flydd. Allerede hadde jeg gjort unna det som tok meg to dagsseilaser i det jeg var på vei sørover. Nå lokket det å ta tre seilaser i en smekk. Anholt lå forut. Men for å komme dit, må en miste syne av land en stund. Motoren hadde blitt fyrt opp litt før for å presse gjennom det som var meldt å være noen rolige timer i dét vinden snudde.

Med Grenaa om babord og åpent hav forut var det på tide å ta en beslutning. Etter alle timene til sjøs jeg har tilbragt på denne turen har utholdenheten min til rors har økt betraktelig. Og etter Tunø hadde jeg en underlig ro. En ro man trenger om man skal finne glede i så mange timer på dekk. I starten var det uvant å være på åpent hav med "Dus", men nå føler jeg meg trygg på meg selv og båten. 

Mens jeg pønsket duppet plutselig turtallet på motoren. Ummidellbart virket det å legge ut på åpent hav som en dårlig idé. Jeg skrudde av motoren og gjorde en inspeksjon av motorrommet, og fryktet dieseldyr og tette filtre. Jeg har filtre ombord, men å bytte til sjøs er ikke aktuelt med en Volvo Penta MD5, da den har en finurlig måte å luftes på… Men jeg er da ganske trygg på at tanken var ren og fin? Jeg fylte litt diesel, og fyrte opp igjen. Den gikk fint igjen. Et underlig avvik, jeg undret på om det var et tegn, eller en prøvelse jeg måtte gjennom. 

Etter å ha vært med Spækhugger-seilerne uten motor følte jeg meg dog litt inspirert. Jeg hadde fått en håndfull tips til tillegging og planlegging uten motor. Mens jerg lyttet til gangen på motoren så jeg på Anholt havn og la bryggens vinkler opp mot vindretningen. Jreg visste at vinden skulle dreie til vest, og om motoren sviktet kunne jeg lense inn og legge meg der ja, med vinden i baugen. Jeg kjenner jo Anholt nå. Med plan B på plass valgte jeg å putre videre. 

Solen bakte, og etter å ha opplevd et mini heteslag for noen uker siden har jeg blitt oppmerksom på at det ikke kan skje til sjøs. Jeg har vel kommet til konklusjonen om at det jeg kanskje frykter aller mest som soloseiler, foruten å falle overbord, er det å få en medisinsk situasjon til sjøs. Heteslag er en av dem. Så jeg lagde en improvisert “Bimini”, det vil si en genser og en pute som ga skygge. Det virket, og foruten å holde kroppstemperaturen i sjakk, har jeg og blitt erfaren med det å få i seg næring og væske underveis. For å få til inntak med en hånd på roret legger jeg alltid mat og drikke lett tilgjengelig fra cockpit før jeg kaster loss. En full termos, snacks, brødmat eller ferdiglaget middag. Og vann da, kanskje en "databrus" om det virkelig skulle røyne på utpå der. 

Smått om sen kom vestavinden. Medstrømmen dabbet av og for platt lens gikk det sjeldent mer enn fire knop. Men så lenge det holdt seg over før tre var det nok for å komme frem før det ble mørkt. Mot slutten frisknet vidnen til og de siste milene suste jeg avgårde i seks knop. Etter seksten timer til rors putret jeg inn. For vanlige havner ville en tenkt at her er det fullt, men for Anholt å være var det ganske få båter denne gangen.

Men det å legge til byr sjeldent på problemer nå om dagen. Jeg har funnet teknikken. Og måten båten er satt opp i havn, tauene, måten fenderne legges opp, alt er nå gjort og repetert og terpet.

På kvelden så jeg på ruten jeg hadde seilt. Seksti nautiske mil i utseilt distanse. Det er like langt som fra Oslo til Færder fyr, pluss litt til. Og det gjorde jeg altså på én dag, uten særling anstrengelse? Håndstyrt alene hele veien, selv om det ikke gikk så fort? 

Det er noe av det som er underlig med langtur. Ens perspektiv på avstander og hva man er kapabel til endrer seg. Mil for mil, erfaring for erfaring skjer endringen på snikende, nesten umerkelig vis. Inntil man en dag tenker tilbake på dag én, og ser hvor en er nå.