Postkort fra «Dus»:
Glede, frustrasjon og tordenvær på motor(båt)veien
Platt lens på «E6-en» langs svenskekysten. Å smette gjennom trange farvann er en fryd – helt en hekksjø eller tordenbyge feier forbi.
I to dager har jeg seilt så mye jeg makter for å unnagjøre mil. I skrivende stund er det torsdag, og insatsen ført meg til Resö, rertt sør for Strømstad. Mandag skal jeg være tilbake på kontoret.
De siste dagene har båret preg av «normalt sommervær». Sønnavind. Det har kommet godt med siden jeg for noen dager siden sto i Gøteborg med hele den svenske «bästkusten" foran meg.
Dessverre får jeg ikke tilbrakt mye tid her på denne turen, men svenskekysten går ikke noe sted. Og ut fra Oslofjorden er den tross alt mer tilgjengelig enn det danske farvannet jeg har valgt å bruke tid i denne sommeren.
Ledens gleder
I Danmark var det for det meste seilbåter, og seilasene besto hovedsaklig av relativt ensomme etapper på åpent vann mellom øyer.
Det var derfor en overgang å gå fra havet, hvor fokuset hele tiden var på å bevare båt og mannskap, til å seile indre led i det som til tider virket som en stim. Her er det andre regler. Jeg har funnet at jeg entrer en litt annen type meditativ tilstand enn den jeg har på havet. I leden handler det mer om linjer, skjæringer, vinkler og fart. Dybder og nes og staker. Vite hva som ligger rundt neste odde i det man snor seg gjennom skjærgården. Vindskygger og dreininger og trykk. Også andre båter.
I disse tettrafikkerte farvann kan det virke som at eksisterer en spenning mellom seilbåtfolket og motorbåtfolket. Samtilige seilbåter hilser på hverandre. Smiler til hverandre og sender lange, til tider beundrende blikk. Gir plass til hverandre og tar hensyn til at én kanskje er låst til full kryss eller en platt lens. Mellom seilbåtene er det tilknytning, og kanskje en smule vennlig konkurranse. Hva motorbåtene gjør mellom seg vet jeg ikke, men de virker å være på en litt annen bølgelengde enn oss i seilbåt.
Stive blikk
Noe som er påfallende er at det i disse farvann sjeldent vinkes mellom seilbåter og motorbåter. Det måtte jeg lære etter mang en kald skulder rett nord for Gøteborg. Også er det hekksjøene, som jeg vet irriterer mange seilere. De færreste motorbåtførere mener vel vondt, og vi må dele på sjøen, men etter å ha seilt leden i noen dager begynner jeg å lure. Hevner de seg for at de må vike? Eller enda verre, er det noen av dem som frydes av å se oss sprette rundt i hekksjøene? En kan begynne å lure etter et par titalls passeringer som stort sett følger denne malen:
En sklir pent avgårde i laber bris på fininnstilt vis. Så passerer en stor bobåt med 15-20 meters avstand. Brusende ferske, bratte bølger på en halv til én meter flommer mot en. Bølger fra havet, det er liksom båten laget for, men påvirkning fra disse bølgene, nei det er noe unaturlig ved bevegelsene i det båten prøver å håndtere de. Lyden riggen lager når den pumper i de så vond.
Én slik passering i ny og ne er må en nesten regne med, men på noen av strekkene jeg var gjennom nå kom det altså folk på flybridger og hekksjøer forbi i ett sett. Krydret med en RIB eller annen høyhastighetsbåt som snidder forbi i full fres på kanskje 10 meters avstand. Fra førerposisjonen til disse motorbåtene ser det kanskje okey ut, det er jo klaring, men har de erfart seilernes persepektiv? Eller sett bak seg og sett hva hekksjøen gjør med stemningen ombord? Dette er altså noe jeg ikke erfarte i Danmark. Men nå vet jeg det, skal du til Sverige i juli, vær klar for seil som blafrer, rigg som pumper og fart som tapes for så å måtte bygges opp igjen.
På brygga pratet jeg med en soloseiler som hadde mye av de samme erfaringene. Så det er ikke bare jeg som har bitt merke i dette! Hun hadde blant annet tatt i bruk diverse fingre, senest i inngangen til Sota kanal. Det minner meg litt om det en finner i skateparken mellom skateboardere og BMX-kjørere, eller i bakken mellom snowboardere og skikjørere.
Perler på en snor
Etter en grenesprengende seilas forbi Marstrand, Tjörn og Orust endte jeg i går opp i Fiskebäcksskil for å møte kjentfolk. De mente det hadde blåst alt for mye de siste ti dagene, og kunne ikke helt skjønne hvordan jeg hadde seilt fra Danmark i det været. Foruten en kort spasertur og en dusj (som jeg følte jeg måtte ta siden havneprisen nær 500 kroner), var det i dag videre nordover i soloppgangen.
Veivalg
Akkurrat hvor jeg skulle ende visste jeg ikke, men jeg visste at vinden ville dabbe av utover dagen. Hurtig var jeg utenfor Smögen, stedet jeg for ti år siden ombord i min første båt «Bente», en maxi 77, sverget at «Etter videregårende skal vi seile langt». Det ble Karibia, og det ene førte til det andre når det kom til seiling. Men mye startet her, i Smögen, én inspirert aften. Det har skjedd mye siden den gang.
Vinden fulgte kysten og for platt lens i lite sjø bestemte jeg å gå utaskjærs utenfor Sota Kanal. «Dus» er en seilbåt, og i Sota er det kun tillatt med motor. Valget var vellykket og mil ble slukt på effektivt vis. Eter noen timer for platt lens ble det naturlig å koble opp med leia igjen. Her, i innseilingen til Fjällbacka var klippene høye, og de skjulte horisonten. Så kom det noen underlige lyder. En lavfrekvent buldring. Jeg så på værradaren. Shit. En tordenbygge ville treffe rett på. Etterhvert som horisonten kom til syne igjen var den bekmørk. Porsjonen hvor lynet ble generert ville ifølge radaren gå rett over. Det var ingen steder i nærheten å kjapt søke ly mens været passerte så jeg seilte videre. I det minste var det mange båter i nærheten som sto sammen om det. Jeg undret, hva kan jeg gjøre noe med? Jeg tok av meg klokke og og halskjede av metall. Satt på treverk og holdt i rorkult. Skalket luken og rullet inn genoaen. Bygen bragte ikke med seg så mye vind, men til gjengjeld bøttet det ned og sikten ble umiddelbart redusert til nesten ingenting. En stund trodde jeg at lynet ikke ville komme likevel. Så kom blinkene og brakingen og tellingen av sekunder. Først fra babord, så aktenfor, så tett på styrbord. Så økte sekundene mellom blink og lyd. Lynene hadde gått rett over.
Sjakk med været
Etter noen timer regn og lite vind klarnet det opp rett før Gula Humpen. Her var det ingen sjø. Og nå var vinden borte. Etter å ha motret gjennom Havstennsund begynte jeg å titte etter steder å legge til. Resö tilbydde et godt utgangspunkt for morgendagen, og ble derfor valgt. I vestavinden som er meldt ser vinklene gode ut for å trygt komme seg ut i kanalen mellom Koster og Sverige, deretter går veien videre over riksgrensen, og inn Oslofjorden.