«I can see Sweden now but the rain has come» 

«Dus» og jeg er i Bua, noen titalls mil sør for Göteborg. Det var hit vi sto opp etter å ha seilt kryss over fra Anholt til svenskekysten. 

Sist postkort ble publisert i det vi skled ut av Anholt Havn. Veien over var en av vind imot, og båt og mannskap ble testet der ute. Likevel, ingen uhell, ingenting har gått i stykker. Her er det som har skjedd siden sist: 

Fokus på seilingen 

I Anholt, under mitt andre opphold der, var det ikke lenger noe press for å se øyen. Det var i grunn litt deilig, og tillot meg å konsentrere fullt og helt på neste seilas: overfarten til Sverige. Jeg var i Anholt én full dag mens vinden ulte i havn. Lading av batterier, handling, matlagning, oppvask. Et forgjeves forsøk på å få vasket klær i «møntvaskeriet» som dagen gjennom var okkupert av familier med gigantiske kleslass. Dessuten, prisen per vask var 100 kroner - danske! 

Neste morgen var det meldt syv til ni sekundmeter nordøst, som ved lunsjtider skulle dreie til nordvest. Jeg ønsket å komme så langt nord som mulig på svensekysten, og beregnet at jeg med nordvest ville stå opp til Bua uten å måtte slå. Om det ble for ille på kryssen kunne jeg alltid falle av og gå til en av de mer sørlige havnene. Hvilken luksus det er å peke på en hel kyst! 

Industrikyst

Jeg oppdaget Bua på kartet, og leste meg deretter opp på nett. Havnen hadde enkel innseiling, det appellerte. Hovedsaklig var jeg opptatt av å komme meg trygt frem over Kattegat. Jeg fant ut av at Bua er et levende fiskevær med røtter tilbake til 1500 tallet. Og er det fiskere der, vet du at havnen er fornuftig fra et sjømannskaps-perspektiv. Kilder på nett skrev også at dette sted markerer starten på den «spennende delen av kysten», som strekker seg nordover fra Bua. Sør for Bua er landskapet mere platt. Ser en på Hallandskysten kan det virke som at svenskene har en forkjærlighet for å plassere tung industri like ved havet. Bua har i så måte et kjernekraftverk på nordsiden, og en cellulosefabrikk på sørsiden. Idyllisk. De enorme pipene utgjør i det minste gode peilingsmerker når en kommer fra havet. 

Ut fra Anholt

På morgenen før avreise pratet jeg med nordmenn på brygga om vær og vind og rute, hovedsaklig «når kommer vindskiftet». Jeg gikk en tur til nordsiden av øya for å inspisere forholdene ved revet. Jeg hadde og pratet med endel andre seilere om å gå den «indre passasjen» over revet utenfor Anholt. Etter mye dobbeltsjekking virket det trygt. Etter å ha heist storseil i havnebassenget skled jeg ut for styrbord halser. Timingen med vindskiftet fra nordøst til nordvest var perfekt. Etter en halvtime slo jeg over på babord for å seile over revet, og til min store fornøyelse så jeg at jeg pekte rett på Bua. Etter en liten stund frisknet vinden til åtte til ti meter per sekund, og «Dus» fikk prøvd seg med litt bankekryss på åpent hav. 

Flate seil

Etterhvert ble det litt vel mye krefter, men i stedet for å reve storseilet flatet jeg det heller ut. Jeg har bare ett rev i storseilet, og har funnet ut at det i mitt tilfelle er bedre å seile med flatt fullt storseil enn et revet et med dårlig form. Så, jeg strammet opp fallet og bomuthalet og dro til akterstaget. Det funket særdeles godt, og igjen krysset vi med akkurat passe mengde kraft. 

Det var tydelig på sjøtilstanden at det var en del strøm. Støtt og stadig kom det underlige endringer i sjøene, og etterhvert som jeg nærmet meg skipsleia kom det noen skikkelige «kjøtere», som trolig var rester av hekksjøen til skipene som nå kom på rekke og rad på tvers av min kurs. 

På disse åpne strekkene synes jeg det er betryggende å ha skip i nærheten. Til sjøs tenker jeg hele tiden «hva hvis», lager plan A, B og C, pønsker på neste trekk på seilføringen om det øker. I de fleste alvorlige tilfeller av «hva hvis» er det godt å vite at en ikke er helt alene utpå der. 

Tar på

Etter å ha kommet meg over skipsleia begynte vinden å romme i det jeg kom mot land. Øke gjorde den også. Det blåste nå jevnt over ti meter per sekund, men jeg kunne seile med ørlite stikk i skjøtene. «Dus» virket å klare seg bra. Sjøene hadde og blitt litt større, rundt to meter. Det var egentlig en fordel – det gjorde at vi kunne ri over bølgene og banke mindre. «Dus» liker virkelig ikke en halvmeter til meter sjø. Da er bølgelengden nær den av båten, og det stamper fælt. 

Etterhvert begynte jeg å merke utmattelsen komme snikende. Det tar på å sitte mange timer med spenntak i beina og konstant fokus på bølger, krefter, andre skip og plan B-er og C-er. En går i en slags konstant lavgrad fight or flight, og er var for hver minste lyd, endring i vindtrykk og rortrykk og bevegelse i båten. Hele tiden tolker en tusenvis av inntrykk som kontinuerlig må omsettes til handling. Det koster. I land tar det ofte en dag eller to for kroppen og hodet å restituere seg. 

Men, jeg holdt da vel ut, og nå hadde svenskekysten begynt å dukke opp i horisonten. Jeg speidet etter Bua: – Kjernekraftverk Ahoy!

Kyst endelig

Mot slutten rommet vinden enda mer, og jeg sløret inn til søvnige Bua etter åtte-ni timer i motvind. Her var det godt med plass og fire gjestende båter, og en haug med bobiler. Mestringsfølelsen var stor. Det var en lettelse å være ved kysten igjen etter mange uker med øyhopping og åpent hav. Herfra går det buss hjem til Oslo, om det så må være.

Det er ikke mer enn litt over en uke igjen til jeg må være hjemme, og det gjenstår omkring 180 nautiske mil. Under normale forhold bør det være overkommelig, men så er det været nå om dagen da. De små sommerlige lavtrykkene har blitt erstattet av et gigantisk vinteraktig lavtrykk som nå ligger utafor Sunnmøre. I kveld, lørdag kommer en kaldfront inn og gir kjøligere temperaturer og vindretning mot nordvest. Jeg vurderte å seile til Gøteborg i dag, Bua er ikke et sted hvor det er altfor mye å gjøre, men jeg syntes ikke det legge uutpå så trivelig ut, rett og slett. 

Kaldfront på vei 

En kaldfront vil i løpet av dagen feie over. I ettermiddag er det sendt ut kulingvarsel. Jeg kunne jeg kanskje nådd Gøteborg innen fronten kom og vinden slo til for fullt, men så er det disse marginene da. Det er fremdeles 15 nautiske mil nordover før skjærgården gir noe særlige beskyttelse, og utifra måten det har blåst det siste døgnet vet jeg det er røft der ute. Om fronten beveger seg litt raskere enn meldt, eller forårsaker lokale byger eller andre underlige fenomener som kan foregå en front, så er jeg plutselig i åpent farvann med le kyst på kloss hold og stiv kuling pålandsvind. Også regner det da. Nei, jeg tenker det er bedre å seile i morgen, i kjølige, men skyfrie forhold. Vinden vil være litt mer i mot, men altså, vi klarte jo å krysse Kattegat i motvind.