Endelig innaskjærs

Overfarten fra Anholt til Sverige endte i Bua, et søvnig fiskevær skvist mellom en cellulosefabrikk og et kjernekraftverk. Det ble sagt at Bua var starten på den gode delen av svenskekysten, men ved ankomst var jeg ikke helt overbevist. Nord for Bua var det fremdeles 15 nautiske mil før man kunne seile innaskjærs.

For å komme til beskyttet farvann gjensto én siste prøvelse. Ut fra Bua, over bukten utenfor Kungsbacka og rundt neset innenfor fyret Nidingen. Deretter kunne en falle av, og noen mil før ankomst i Gøteborg seilte en innaskjærs. Nidingens nes virket for meg som en slags svensk versjon av Stad. Gula Humpens storebror. 

Med denne ruten i mente lå jeg værfast i Bua noen dager og ventet på et vindu. Et kraftig lavtrykk feide over, det blåste fælt og regnet. Det har vært mye vind i sommer. Helt siden Tunø har jeg lengtet etter det som jeg ville anse som normalt juli-vær: sol, et par-og-tjue grader, laber til frisk brist fra et sted mellom sør og vest. Men det har latt vente på seg. Dagene i Bua gikk med til handling, klesvask og oppvask. Skriving og småplukk med båten, deriblant lading av batterier, som begynner å bli slitne, og er modne for utbytting. 

Ekkel start

Dagen etter at en kaldfront hadde feid forbi så det tålelig ut der ute. Det var ikke lenger 12-15 meter per sekund, men heller åtte til 12. Ulempen var at etter fronten så hadde vinden dreid om til å bli mer nordlig, og jeg skulle jo rundt dette neset, som medførte en mer vestlig kurs. Seilasen til Gøteborg var på litt over 30 nautiske mil og besto i hovedsak av to deler. Første en skarp en til neset, også kunne jeg falle av. Etter neset ville beskyttelse komme smått om sen. Først noen få holmer, så store øyer som tok vekk alt av sjø. 

Som jeg liker å gjøre før avreise spaserte jeg tur til et sted med god utsikt og så på havet. Etter å ha studert værmeldinger i dagevis er noe med det å se hvordan det faktisk er der ute. Stemmer det som er meldt? Hvordan er skyene, sjøene? Hvordan kjennes vinden mot fjeset? Det så sånn passe røft ut, men jeg fant trøst i at veien ut fra Bua bø på enkle retrett-muligheter. Med en god plan B, putre tilbake, eller plan C, lense inn med en flik Genoa, følte jeg meg trygg nok til å gi det et forsøk.

«Dus» er ingen båt for å motre i motsjø, og ved innseilingen til Bua står havet rett inn. Følgelig gikk det halvannen knop en god stund før jeg kunne heise seil, og brekke om styrbord. Underveis var jeg nære på å vende om. Bølgene var vel to meter, og preget av strøm. Med noen hundre meter klaring til le kyst heiste jeg storseil i en fei, og fikk raskt igjen følelsen av kontroll. For seil er «Dus» underbar, men for motor… Motoren kan vel mer ses på som en hjelpemotor i havn. 

Etter kort tid falt land vekk fra styrbord side og jeg var ute i en åpen bukt. Neste oppgave var å stå opp over neset ved Nidingen. Vinden var kastete og kjip, og været grått. Etter en liten stund så jeg en stor byge komme inn fra havet. Den kommer til å treffe. Å være ett hakk foran effektene av byger er viktig. Kanskje mer viktig i tropene enn her i nord, men likevel. Lukene ble skalket og hetta tatt på. Om det skulle bli voldsomme vinder hadde jeg i det minste god plass rundt meg, og genoaen ville isåfall gå inn og jeg ville enten loffe eller falle av. 

Bygen slo til med usedvanlig kraft for Norden å være. En liten stund var det vått og vilt, men ved å loffe klarte jeg å blåse ut kreftene av storseilet. Sikten ble sterkt redusert. I det jeg re den av slo det meg at seilene i det minste ble skylt for salt! Dessuten, det er jo givende å stå i slike situasjoner, og mestre det. Nok en barsk glede. 

Sveriges Biscaya? 

En «squall» i svenskenes Biscaya, tenkte jeg. Etterfulgt av svenskenes Stad, tenkte jeg og flirte. Ja, det er lov å ha det litt morro med konseptet langtur i en Cirrus. Jeg har nå gjort mere voldsomme ting før, men denne turen, alene med elementene og i liten båt, gjør på et vis at alt føles mer intenst. Mer virkelig. Jeg er mer observant på de små tingene, legger merke til hvordan sjøen forandrer seg meter for meter med endringer i strøm og refraksjon. Biter merke i dagens skyer og hvordan de sier noe om morgendagens vær. På tidligere langturer har jeg ikke særskilte minner fra alt dette. Da var det mer å titte på kompasset og styre, vakt etter vakt etter vakt. Før man til slutt nådde Karibia, eller Marokko, eller Grønland. 

Etter bygen forsvant vinden en stund. Så kom den tilbake med «feil» vinkel, og samtidig med at sikten bedret seg vendte vinden tilbake til der den hadde vært. Nidingen steg ut av skodda på spøkelsesaktig vis med sine tårn i havet. Med litt tålmodighet sto jeg til slutt opp for å komme meg rundt staken. 

Jeg regnet med at sjøene ville forverres utenfor neset, og det gjorde de. I ganske heftig strømsjø, og litt ekstra hissig vind, krysset jeg og lille «Dus» så sjøsprøyten sto i alle kanter. En stor X-yacht surfet forbi. Hasardiøst, tenkte de kanskje. Eller i det minste ubehagelig. Men sannheten er at jeg og «Dus» hadde kontroll. Faktisk så hadde vi det som plommen i egget, og nå gledet oss til å kunne falle av. 

Adjø dønninger

Etter å ha vendt baugen mot Gøteborg kunne vi sløre avgårde i toppfart. Vinden og sjøen begynte så smått å roe seg, og nå begynte vi å komme innenfor de første spredte holmer. Det var fascinerende å tenke på at «her begynner skjærgården». Foran er mil etter mil med intrikate nettverk av øyer og kanaler. Staker og båter og hus og folk. Sikkert noen tusen sjøkabler og rør. Men foreløpig var det bare en gold kyst til styrbord, og til babord en prikk etterfulgt av en annen prikk av et skjær. Men størrelsen på prikkene økte gradvis, og avstanden mellom minsket taktfast. 

Mens dette pågikk kom solen. Jeg trodde lykken var komplett, men så kom jeg innenfor Valö, den første store øyen når en kommer seilende sørfra. Med ett var all sjø borte, og for første gang på det som hadde føltes som en evighet var alle dønninger borte. Men vinden var der fremdeles, og seilingen fikk med ett en annen sanselighet. Jeg kunne høre brusingen fra baugen. Høre forskjellen på fire og fem knop i det et kast kom.

Staker og sund

I det jeg nærmet meg første sund pep det fra plotteren: «No GPS fix». Betimelig. Heldigvis har jeg backup i B&G appen på telefonen, som har nøyaktig samme oppdaterte kart som på plotteren. Samt Skippo og andre tjenester. Likevel, det fikk meg til å tenke. En må kunne føle seg trygg på det å navigere visuelt på staker selv om GPSen faller bort. Papirkart brukte jeg mye før, og jeg har endel ombord, men på langtur er jeg nå langt utenfor områdene de dekker. Det å seile innaskjærs byr på noen enorme fordeler, men innebærer og endel risiko. Risiko du ikke har i rom sjø.

Trikkespor 

Jeg la meg i Långedrag, havnen til Gøteborg Kungliga Segel Selskap (GKSS). Her er det fine fasiliteter og med trikken, som stopper like ved er en fort i sentrum. Butikk er et kvarter spasertur unna. Rundt havnen er gamle trevillaer i det som virker som rolige, velstående gater. Nok en dag med voldsomme vinder, så dagen ble brukt spaserende rundt i Gøteborg. Første stopp var Trädgårdsforeningen. En slags botanisk hage med palmehus fra 1878. Og Nordens største samling villroser. Turen gikk videre til Naturkompaniet hvor jeg siklet på turutstyr. Så grep jeg storbylivets muligheter og spiste lunsj på McDonalds, før jeg trasket bort til fasjonable Haga og Majorna. Opp til Skansen Kronan, et forsvarsverk bygd sent på 1600-tallet, som aldri så strid. Nord for Gøteborg begynner jo strengt tatt Norge, om en ser bort ifra freden i Roskilde i 1658. 

Gøteborg føles som en underlig analogi av Oslo. GKSS en svensk variant av KNS’ Dronningen. Her er trikker og parker. Fjorden og skogen. Natur tett på.

Apropos natur: jeg så elg! Og sel, og pingvin. Disse var riktignok å finne i fangenskap, men likevel beliggende i offentlig rom i Slottskogens Djurpark. Her er det ingen inngangspenger eller adgangsport. De er bare spredt rundt om i parken. Tilgjengelig 24/7. Det er litt som om det skulle vært sel i spikersuppa, eller pingviner i fontenen i Frognerparken. 

Se bilder fra Gøteborg: