Ny episode av postkort fra «Dus»

Bli med på turens beste seilas! Fra Læsø til Anholt opplevde jeg drømmeforhold i min 26-fots Albin Cirrus, «Dus», med 6,5 stødig og opptil åtte knop på surf nedover bølgene. Det ble en uforglemmelig etappe til det som best kan beskrives som Karibia i Kattegat – komplett med kritthvite strender, krystallklart vann og et helt unikt seilermiljø.

Les postkortene som samsvarer med denne delen av turen: 

Suser avgårde solo: – Er du klar over hvor heldig du er?

Planen om Bornholm ble lagt på is etter en tøff tur over Skagerrak. Alene ombord i «Dus» fant jeg tilbake til lave skuldre, ekte seilglede og en uventet påminnelse på brygga om hvor luksuriøst det faktisk er å eie sin egen tid og kurs.

Beachlife og bjergbestigning på Anholt

– Når været er dårlig så kan du ikke dra og når været er bra så vil du ikke dra. Slik beskrives Anholt. Nå skjønner jeg hva som menes, og vinden, den har forsvunnet. Så da er jeg her da, men likevel, jeg kan jo ikke gro fast? Heldigvis har veien videre blitt mer klar for meg.

Dette skrev jeg hjem i de dager:

Vår beste seilas

Grytidlig neste dag var det avgårde til Anholt. Rundt Læsø er det en del grunner og rev å navigere, men når jeg omsider nådde kursen jeg skulle ha skjønte jeg at dette blir en bra seilas. I dønn flatt vann i le av Læsø, med ideell vindvinkel og styrke, nådde «Dus» hastigheter jeg ikke trodde var mulig. Seks, seks og en halv knop. Etter hvert som sjøene bygget seg litt opp og vi surfet: syv knop jevnlig! På de beste bølgene åtte. Fire timer før skjema, etter åtte timer bak roret rundet jeg østmerke ved Anholt og skled inn den siste biten mot havnen. Tiden hadde flydd forbi, ingen musikk, ingen prat, bare fart. Sol, vind, båt, brusing og sjøsprøyt.

En barsk glede. Når jeg kom frem var det som om min innside hadde blitt blåst ren. På Anholt er det kun kule seilbåter, for det krever litt å komme seg dit. Det å da kunne komme inn på dette sted, med en av havnens korteste master, alene og uten autopilot, med et flagg som det ikke er så mange av, og i en båt jeg betalte 19 000 for – det er salig.

Beachlife og bjergbestigning på Anholt 

– Når været er dårlig så kan du ikke dra og når været er bra så vil du ikke dra. Slik beskrives Anholt. Nå skjønner jeg hva som menes, og vinden, den har forsvunnet. Så da er jeg her da, men likevel, jeg kan jo ikke gro fast? Heldigvis har veien videre blitt mer klar for meg. 

Karibia i Kattegat - Slik vil jeg beskrive Anholt. Det eneste som mangler, er palmene. Milevis med hvite strender og perfekt krystallklart vann. Seilere i velholdte båter som kommer langveis fra.

Seilerøy

I havnen er det nesten bare seilbåter. Hundrevis av master, båter som ligger i de underligste konfigurasjoner for å få plass.

Et sted hvor alle hjelper alle med tilleggingen. På brygga går praten løst mellom seilerne. Hvor kom du fra, hvor skal du til, var det fint der, vinden og været. Med ett var jeg plukket inn i et samfunn av seilere du merker nyter tilværelsen.

Interresant er dynamikken mellom seilerne og motorbåtfolket. Cabincruiserne skues på med underlige og uforstående blikk, og ingen vil ha en motorbåt ved siden av seg. Men seilerne, de skaper plass til hverandre.

Da jeg kom hit for to dager siden skjønte jeg fort at dette var et spesielt sted utifra båtene jeg så i havnen.

Om du er glad i å gå langs brygga og se på båter, er dette stedet for deg. Fra før av visste jeg lite om Anholt. Jeg hadde hørt det var en ørken her, og så var det vel noen satanister som bodde her på 70-tallet? Med et rent sinn uten forventinger skled jeg inn etter en fantastisk seilas. Trasket bort på “Pizza på Bakken” og så ut. Jeg bet merke i at det var en strand vis-a-vis havnen. Der måtte det morgenbades, tenkte jeg.

Bingo

Jeg ble vekket til synet av en solfylt havn fylt med brune seilere som satt i cockpiten med frokost eller en kopp kaffe. En boulevard av interresante båter, og folk. Barfot trasket jeg bryggens lengde, over en trapp og ned til stranden. Kritthvit fin sand. Turkist salt vann. 

Jeg skrev litt, spiste litt og pratet litt med nabobåtene. Varmen hadde kommet.

Etter arbeidet blød jeg atter trukket mot stranden. Der kom en dame gående forbi: 

– Bingo? Spurte hun. 

Hun jobbet på “Pizza på bakken”, en pizzasjappe i en skråning, med parkbord i sanden som ser ut over havnen. Det ble bingo. Der fikk jeg pratet med unge dansker som har sommerjobb her på øyen. Etterlengtet sosialt påfyll. 

På kvelden var det blikk stille. Utenfor stranden lå båter ankret opp. Det sies at lyset på Anholt er usedvanlig sterkt, og jeg kan tenke meg at dette er fordi det reflekteres av vannet som er på alle kanter. I disse forholdene var det i så måte eterisk.