Postkort fra «Dus»:
Beachlife og bjergbestigning på Anholt
– Når været er dårlig så kan du ikke dra og når været er bra så vil du ikke dra. Slik beskrives Anholt. Nå skjønner jeg hva som menes, og vinden, den har forsvunnet. Så da er jeg her da, men likevel, jeg kan jo ikke gro fast? Heldigvis har veien videre blitt mer klar for meg.
Annonse
Karibia i Kattegat - Slik vil jeg beskrive Anholt. Det eneste som mangler, er palmene. Milevis med hvite strender og perfekt krystallklart vann. Seilere i velholdte båter som kommer langveis fra.
Seilerøy
I havnen er det nesten bare seilbåter. Hundrevis av master, båter som ligger i de underligste konfigurasjoner for å få plass. Et sted hvor alle hjelper alle med tilleggingen. På brygga går praten løst mellom seilerne. Hvor kom du fra, hvor skal du til, var det fint der, vinden og været. Med ett var jeg plukket inn i et samfunn av seilere du merker nyter tilværelsen. Interresant er dynamikken mellom seilerne og motorbåtfolket. Cabincruiserne skues på med underlige og uforstående blikk, og ingen vil ha en motorbåt ved siden av seg. Men seilerne, de skaper plass til hverandre.
Da jeg kom hit for to dager siden skjønte jeg fort at dette var et spesielt sted utifra båtene jeg så i havnen. Om du er glad i å gå langs brygga og se på båter, er dette stedet for deg.
Annonse
Fra før av visste jeg lite om Anholt. Jeg hadde hørt det var en ørken her, og så var det vel noen satanister som bodde her på 70-tallet? Med et rent sinn uten forventingen skled jeg inn etter en fantastisk seilas. Trasket bort på “Pizza på Bakken” og så ut. Jeg bet merke i at det var en strand vis-a-vis havnen. Der måtte det morgenbades, tenkte jeg.
Bingo
Jeg ble vekket til synet av en solfylt havn fylt med brune seilere som satt i cockpiten med frokost eller en kopp kaffe. En boulevard av interresante båter, og folk. Barfot trasket jeg bryggens lengde, over en trapp og ned til stranden. Kritthvit fin sand. Turkist salt vann.
Jeg skrev litt, spiste litt og pratet litt med nabobåtene. Varmen hadde kommet.
Annonse
Etter arbeidet blød jeg atter trukket mot stranden. Der kom en dame gående forbi:
– Bingo? Spurte hun.
Hun jobbet på “Pizza på bakken”, en pizzasjappe i en skråning, med parkbord i sanden som ser ut over havnen. Det ble bingo. Der fikk jeg pratet med unge dansker som har sommerjobb her på øyen. Etterlengtet sosialt påfyll.
På kvelden var det blikk stille. Utenfor stranden lå båter ankret opp. Det sies at lyset på Anholt er usedvanlig sterkt, og jeg kan tenke meg at dette er fordi det reflekteres av vannet som er på alle kanter. I disse forholdene var det i så måte eterisk.
Uten mobildata
Jeg gikk tom for mobildata og fikk vite at siden jeg er i EU ikke kunne fylle på mer. Dermed måtte jeg vente til en ny periode startet. Det ga meg 48 timer uten mobildata. En gave til tilstedeværelsen. Frem kom papirkart over danmark jeg har plukket opp og papirkart over øyen. Jeg fant fort ut av at det å prate med seilere over et papirkart er genialt. Og før det tyske paret ved siden av meg kastet loss i morges ga de meg en haug med tips. Tips om deres “cruising grounds”, hovedsaklig områdene sør og nords for storebælt. Det kan virke som at jeg blir dratt i retning Aarhus, Samsø og den veien, ikke veien gjennom sundet til Bornholm. Dessuten, Grenaa er nærmeste havn til Anholt, og i de lette vindene som er nå gir det mening å gjøre kortere etapper. Så neste stopp blir nok Grenaa, deretter utforske øyne nord for storebælrt. Alt dette kom altså ut av en prat over et papirkart.
Albin-gjengen
I det tyskerne dro kom det en mann bort til den tomme plassen. Naboene og jeg skjønte fort at han tilhørte en 50 fots cabincruiser, og var raske til å vinke inn en Albin Scampi med et ungt dansk par som så tvilende ut litt utenfor. De kuppet plassen før han, og igjen gikk praten. Nå med unge dansker i Albin! Det viste seg at vi i små eldre båter deler mange av de samme erfaringene, spesielt i møte med eldre i nyere og større båter.
Etter en avslappet første dag måtte jeg nå se øyen, og sykkel ble leid. Og det ble en kul sykkel, typisk dansk med oppreist stilling og behagelig sete. Det er ikke så mange veier på Anholt, men på noen timers tid har du mer eller mindre sett det hele, med unntak av ørkenen, som må vandres til fots. Det får bli en annen gang. Godbiten om du tar den 18 kilometer lange ørkenrunden (i dyp sand!) Er at du kommer til et selreservat på nordøstsiden av øya. Det er det eneste stedet i Danmark de forekommer på denne måten. Men turen er hardere enn en kanskje skulle tro, har jeg hørt av de som har gjort den.
I stedet skulle jeg utforske alt jeg kunne med sykkel. Anholt by med dens kirke, og de to fjellene, bjergene som danskene kaller det. Etter 10 minutters gange fra sykkelen var jeg på toppen av Sønderbjerg og kunne skue ut over hele øya. Over ørkenen til fyret, og ned ser du turkist og grønt vann mot sandbunn. Der oppe ble jeg gjenkjent av to familier som leste SEILmagasinet. Det er alltid hyggelig. Det slår meg at det kanskje er mange SEILmagasinet-lesere her på øya. Jeg sa til den ene:
– Det er som Karibia her!
– Ja vi kommer faktisk fra Karibia nå vi, svarte de.
Mere seilerprat fulgte. Barna sa de vil seile en tur til.
Etter en glovarm tur i utkanten av ørkenen ble sykkelen parkert og umiddelbart fulgt av at bad på stranden ved havnen. Nok en gang kom kvinnen fra “pizza på bakken”. Denne gangen var det musikkbingo på tapetet. Jeg fikk rekruttert mine nye danske venner i nabobåten og vi dro. Ja det føles som om en smelter inn i samfunnet her. Ja, det gikk faktisk så hett for seg at på slutten av bingoøkten så tror jeg at jeg fikk et lite mini heteslag. Sånt skjer når du tilbringer dagen i syklende i ørkenen, vandrende i fjellet og liggende på stranden. Og spiller Bingo mens du diskuterer coppercoat, kjølevæske som forsvinner og dekk som aldri blir tett.
